Psykisk vold?

[Anonym bruker]

Har vert sammen i snart 7 år, og har to barn sammen. Kjøpt hus for ca 9 mnd siden. (Sammen).

Han er en god far, men kan ofte si usaklige ting og gi stygge blikk til barna om de søler, syter eller tester grenser.

 

Med meg har han bare blitt verre og verre.. Så nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre..

 

Han kan kalle meg for jævla fitte, brenn i helvettet osv når han blir sint på meg.

Hvis jeg griner når vi krangler eller Pga at jeg er såret for ting han har sakt til meg, trøster han meg aldri, men sier "du griner alltid, er du 14 år?"

Trur meg ofte med at jeg må flytte ut.

Klager på hvordan det ser ut hjemme.

Straffer meg viss jeg har sakt/gjort noe han mener er galt. Som feks: ikke blir med på familietur, kjøre/hente meg, ikke snakke til meg.

Etter en krangel kan det gå en uke før han snakker til meg igjen.

Han har god lønn, jeg har ca en fjerde del av det han han, men han mener og har alltid ment at jeg skal betale 50/50 på alt vi kjøper..

Han forventer alltid at jeg tar meg av alt som har med ungene å gjøre..

 

Det er såå mye mer.

 

Jeg har blitt så usikker. Jeg er mye tung og lei meg, orker ingenting. Sovner 21.00 på kvelden og orker ikke treffe venner. Føler ikke jeg strekker nok til for ungene sin del, og går på nåler i hjemmet for jeg er redd han skal kjefte på meg Pga småting.

Han sier hellet aldri unnskyld eller viser anger på ting han har gjort/sakt.

Han later heller som alt er normalt etterpå, og forventet at jeg skal ha glemt alt jeg og... Og han "har alltid rett".. I lang tid har jeg prøvd å tilpasse meg for at ting kanskje kan bli litt bedre, men det har ikke hjulpet. Jeg er alltid den som ber om unnskyldning uansett om det er min eller hans feil, bare for at vi skal bli venner igjen.

 

Anonym poster: a330e30218cdf319f48df0a870e9b29b

 

Anonym poster: f34db9b1d321945dae87bbdb223800ae

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Det han driver med er psykisk vold. Han snakker nedsettende til deg og om deg, han straffer deg, han holder makten ved å true deg, du skal tilpasse deg ham og hans sykelige oppførset, og han mener at dette er din feil siden du må be om unnskyldning.

 

Psykisk vold er på mange måter værre enn fysisk vold. Skader på psyken tar lang til å hele, omgivelsene ser ikke skadene du blir påført og psykisk vold drar deg sakte, men sikkert ned i "dritten".

 

Vil du leve på denne måten? Vil du at barna dine skal leve i et hjem der far mishandler mor?

[Anonym bruker]

Shit, kom deg ut av dette forholdet asap!

Eller gå til samlivsterapaut/familievernkontoret.

Du høres deprimert ut, og det virker som han har deg godt under sitt grep.

Du må gjøre noe, du lider, kjære deg..

 

 

Anonym poster: b7371795d41af0857073bbe48c3e2b05

[Anonym bruker]

Herregud!

Jeg har det akkurat som deg:(

Føler med deg, og håper vi finner styrken som skal til for å bare gå!

 

Anonym poster: 7ec45772fd3c98be267527c28baee2cf

[Anonym bruker]

Jeg har det veldig likt som deg... eneste grunnen til at jeg ikke går er tanken på at han skal ha datteren vår da alene annen hver jul, påske, annen hver helg og i uka. Han har aldri skiftet bleie eller noe.

 

Anonym poster: 9d2ce5ebe34948e7e817d1fae3a077f8

[Anonym bruker]

Det er barna jeg og tenker på.. De er veldig mamma dalt, og jeg et usikker på hvordan de kommer til å takle det. De er 20 mnd og 3,5 år. Tenker og mye på jul og ferier

 

Hilsen Hi

 

Anonym poster: f34db9b1d321945dae87bbdb223800ae

[mamma_bergen]

Det der er akkurat grunnen til at jeg gikk fra min eks. Jeg var til slutt så psykisk utslitt at jeg egentlig bare så en mulighet, og det var å ta mitt eget liv..Heldigvis klarte jeg å se at jeg hadde datteren min som trengte meg!

 

Det tok lang tid, og han har ødelagt mye for meg, men i dag er jeg fri-fri-fri

 

Han knakk meg både følelsesmessig og økonomisk. Han tjener ca 2 mill i året og jeg tjente da, ca 260 000, men jeg måtte likevel bidra med like mye som han,og det sier seg selv at det ikke går..

 

Han forventet at huset alltid var 100% slik som han ønsket det, han forventet middag, men hjalp ikke med feks rydding etterpå. Så jeg måtte hente min datter etter jobb,så handle,så kjøre nesten en time for å komme hjem, så laget jeg middag og tok huset,osv..Han kom hjem før meg,dusjet og hvilte før og etter middag,så tok han en tur ut.

 

Han fortalte meg også hvor lite verdt jeg var,lite pen,lite flink økonomisk og huslig..Når han hadde en dårlig dag,pleide det å ta helt av og han snakket ikke med meg på flere dager.De dagene pleide jeg å sove på sofaen..

 

Dette er bare veldig kort fortalt, men du forstår nok poenget mitt

 

KOM DEG VEKK!!

 

Og god klem,jeg vet hvordan du har det

[Anonym bruker]

Takk for svar..

 

Anonym poster: f34db9b1d321945dae87bbdb223800ae

[Anonym bruker]

Til alle dere som er i slike forhold. Kom dere ut av det, så fort som over hodet mulig. Helst i går. Det vil ikke bli bedre. Dere kan ikke forandre disse mennene. Og de vil ikke forandre seg selv.

Jo lenger dere venter, jo vanskeligere blir det. Tenk på barna deres. De fortjener ikke å vokse opp med å måtte se at mamma blir behandlet på den måten. Lær barna deres å stå opp og ta ansvar for seg selv ved å gjøre nettopp det.

Går dere og lar dere selv bli trampet på er det dét barna lærer.

 

Anonym poster: 63b3da037ac2f86c106bd9fca3a3eb69

[Anonym bruker]

Men tenk om det kanskje ikke er rett av meg og gå, tenk om det kan bli bedre...? En dag er jeg sikker på at jeg vil gå, og neste dag usikker.

 

Anonym poster: f34db9b1d321945dae87bbdb223800ae

[mamma_bergen]

Men tenk om det kanskje ikke er rett av meg og gå, tenk om det kan bli bedre...? En dag er jeg sikker på at jeg vil gå, og neste dag usikker.

 

Anonym poster: f34db9b1d321945dae87bbdb223800ae

 

Jeg tviler på at det blir bedre!

 

Det er akkurat slik jeg tenkte,på gode dager..

[Anonym bruker]

Det blir IKKE bedre. Jeg var sammen med en slik mann jeg ble. Det endte med fysisk vold. Jeg lover deg kom deg vekk

 

Anonym poster: e3b362d454a92676483bd79e07a9939c

[Anonym bruker]

Dette kjente jeg at jeg måtte svare på, selv om jeg egentlig hadde tenkt å legge meg nå. Ja, dette er psykisk vold. Jeg har hatt det veldig likt som deg i mange år, blitt mer og mer utmattet og ødelagt, men har ikke skjønt hva det har handlet om før jeg leste om psykisk vold. Jeg var usikker på om det faktisk var det, eller om jeg overdrev, men til slutt tok meg mot til meg og ringte krisesenteret og ba om en samtale. (De tilbyr også hjelp ved psykisk vold og ikke bare fysisk, selv om det hos oss også hadde vært et par fysiske episoder). På krisesenteret fikk jeg en helt klar anbefaling om å komme meg vekk, fikk bekreftelse på at dette dreide seg om psykisk vold, og jeg fikk råd og anbefalt en god advokat.

 

Det er noen måneder siden jeg forlot eksen, og det er et helvete uten like fortsatt, fordi han truer med rettssak fordi han vil ha hele omsorgen for barna, og kommer med løgner og beskyldninger om meg, det er problemer fordi han er veldig urimelig i forhold til deling av hus og eiendeler, og jeg regner med at jeg både må bruke en del penger og tid på å komme vekk fra han. MEN, jeg har det bedre! Jeg har det så utrolig mye bedre! Det hender innimellom at jeg savner de gode stundene, for det var noen av dem også, men da leser jeg bare noen av de truende smsene hans, tenker på noen av de stygge tingene han har sagt til meg, og så kjenner jeg så tydelig at jeg har gjort det eneste rette. Jeg holdt ut i mange år på grunn av barna, tenkte at de ville ha det bedre når jeg var der til å passe på dem, men jeg har innsett at jeg tok feil. Barna mine vil nå leve minst halvparten av tiden (forhåpentligvis) i et normalt hjem, og så får jeg håpe at tiden med faren ikke vil skade dem for mye. Barna virker mer harmoniske nå når de er sammen med meg, enn de var når jeg og faren bodde sammen, og dette selv om vi er midt i et fælt brudd, der faren prøver å sette barna opp mot meg.

 

Jeg har en helt klar anbefaling til deg og alle andre som lever med dette: Kom dere vekk! Det er forferdelig tøft mens det står på, men vi får det bedre etterpå, så utrolig mye bedre! De siste ukene har jeg av og til kjent litt på lykkefølelse, og det er mange år siden sist!

 

Lykke til! Ta kontakt med et krisesenter for en samtale for å få bekreftet at du ikke overreagerer (slik det er lett å tenke), snakk med legen din eller en annen du stoler på og fortell alt! Du kan ikke fortsette å ha det sånn! Selv angrer jeg nå på at jeg ikke gikk for mange, mange år siden. Du må høre på disse rådene!

 

Anonym poster: 70326f7fecfb5c4a065eb7ce5ee6c9ef

[mamma_bergen]

Dette kjente jeg at jeg måtte svare på, selv om jeg egentlig hadde tenkt å legge meg nå. Ja, dette er psykisk vold. Jeg har hatt det veldig likt som deg i mange år, blitt mer og mer utmattet og ødelagt, men har ikke skjønt hva det har handlet om før jeg leste om psykisk vold. Jeg var usikker på om det faktisk var det, eller om jeg overdrev, men til slutt tok meg mot til meg og ringte krisesenteret og ba om en samtale. (De tilbyr også hjelp ved psykisk vold og ikke bare fysisk, selv om det hos oss også hadde vært et par fysiske episoder). På krisesenteret fikk jeg en helt klar anbefaling om å komme meg vekk, fikk bekreftelse på at dette dreide seg om psykisk vold, og jeg fikk råd og anbefalt en god advokat.

 

Det er noen måneder siden jeg forlot eksen, og det er et helvete uten like fortsatt, fordi han truer med rettssak fordi han vil ha hele omsorgen for barna, og kommer med løgner og beskyldninger om meg, det er problemer fordi han er veldig urimelig i forhold til deling av hus og eiendeler, og jeg regner med at jeg både må bruke en del penger og tid på å komme vekk fra han. MEN, jeg har det bedre! Jeg har det så utrolig mye bedre! Det hender innimellom at jeg savner de gode stundene, for det var noen av dem også, men da leser jeg bare noen av de truende smsene hans, tenker på noen av de stygge tingene han har sagt til meg, og så kjenner jeg så tydelig at jeg har gjort det eneste rette. Jeg holdt ut i mange år på grunn av barna, tenkte at de ville ha det bedre når jeg var der til å passe på dem, men jeg har innsett at jeg tok feil. Barna mine vil nå leve minst halvparten av tiden (forhåpentligvis) i et normalt hjem, og så får jeg håpe at tiden med faren ikke vil skade dem for mye. Barna virker mer harmoniske nå når de er sammen med meg, enn de var når jeg og faren bodde sammen, og dette selv om vi er midt i et fælt brudd, der faren prøver å sette barna opp mot meg.

 

Jeg har en helt klar anbefaling til deg og alle andre som lever med dette: Kom dere vekk! Det er forferdelig tøft mens det står på, men vi får det bedre etterpå, så utrolig mye bedre! De siste ukene har jeg av og til kjent litt på lykkefølelse, og det er mange år siden sist!

 

Lykke til! Ta kontakt med et krisesenter for en samtale for å få bekreftet at du ikke overreagerer (slik det er lett å tenke), snakk med legen din eller en annen du stoler på og fortell alt! Du kan ikke fortsette å ha det sånn! Selv angrer jeg nå på at jeg ikke gikk for mange, mange år siden. Du må høre på disse rådene!

 

Anonym poster: 70326f7fecfb5c4a065eb7ce5ee6c9ef

 

Jeg må bare kommentere på den siste delen her, ang å føle lykke..For det er akkurat slik jeg har det nå også,jeg får plutselig og uten grunn blaff av lykke:) Og det mistet jeg helt når jeg var sammen med eksen..Jeg hadde rett og slett glemt hvordan det var å føle seg glad og lett i humøret, merkelig når det egentlig bør være en naturlig del av en hverdag..

[Anonym bruker]

Jeg må innrømme at jeg kan føle meg lett/lykkelig en sjelden gang. Men det er jo kanskje en dag jeg er hjemme alene med ungene.. Så det har vel kanskje ikke noe med han å gjøre... Tusen takk for at dere tar dere tid til å svare meg!

 

Anonym poster: f34db9b1d321945dae87bbdb223800ae

[Anonym bruker]

Dere som har gått fra mannen, hvordan tok han det? Så han "feilen"?

 

Anonym poster: f34db9b1d321945dae87bbdb223800ae

[Gilette]

Det der er akkurat grunnen til at jeg gikk fra min eks. Jeg var til slutt så psykisk utslitt at jeg egentlig bare så en mulighet, og det var å ta mitt eget liv..Heldigvis klarte jeg å se at jeg hadde datteren min som trengte meg!

 

Det tok lang tid, og han har ødelagt mye for meg, men i dag er jeg fri-fri-fri

 

Han knakk meg både følelsesmessig og økonomisk. Han tjener ca 2 mill i året og jeg tjente da, ca 260 000, men jeg måtte likevel bidra med like mye som han,og det sier seg selv at det ikke går..

 

Han forventet at huset alltid var 100% slik som han ønsket det, han forventet middag, men hjalp ikke med feks rydding etterpå. Så jeg måtte hente min datter etter jobb,så handle,så kjøre nesten en time for å komme hjem, så laget jeg middag og tok huset,osv..Han kom hjem før meg,dusjet og hvilte før og etter middag,så tok han en tur ut.

 

Han fortalte meg også hvor lite verdt jeg var,lite pen,lite flink økonomisk og huslig..Når han hadde en dårlig dag,pleide det å ta helt av og han snakket ikke med meg på flere dager.De dagene pleide jeg å sove på sofaen..

 

Dette er bare veldig kort fortalt, men du forstår nok poenget mitt

 

KOM DEG VEKK!!

 

Og god klem,jeg vet hvordan du har det

 

Høres nesten ut som min x bortsett fra at jeg var bedre økonomisk stilt.

Det positivte er at han tok seg litt sammen etter skilsmissen og vi er i dag venner som samarbeider om barna :-)