Anonym bruker Skrevet 20. mars 2013 #1 Skrevet 20. mars 2013 huff. Vi har hatt problemer i flere år. Men ting har tidvis blitt bedre. Mannen har vært deprimert og svært humørsyk i lang lang tid. Han går nå til psykolog, men problemet er at jeg føler det er forsent. Jeg har hørt så mye dritt fra han når han har vært sliten og lei. Får tilbakemelding om alt han er misfornøyd med i livet (hovesaklig meg) og at han ikke finner noe glede i livet sitt (meg og barna) Jeg vet man skal vært tolmodig og forstå at mannen er deppa, men det hjelper fint lite når en selv blir bunnløst ulykkelig i samlivet. Jeg går på nåler, selv når ting er fint (han er i godt humør) Fordi plutselig snur det. Og jeg går rett i kjelleren. Han blir motløs og deppa, takler ikke motgang, stress og forandringer. Så hvis det er mye stress på jobben, så har han ingen tolmodighet når han kommer hjem. Da er ALT feil. Hvordan ting ser ut, hvor ryddig/rotete det er osv. Jeg kan aldri dra ut etter at ungene har lagt seg, han vil at jeg skal være hjemme. Og jeg VET jo at man skal være tolmodig. Han er deprimert. MEN, uansett hvor tolmodig jeg er så har det kommet til ett punkt hvor mine følelser for han er nesten helt borte. Jeg er sliten og dritt lei. Jeg vil ha det fint og bra, med moro og uhøytidelig glede. Jeg liker å være spontan, plutselig invitere eller bli invitert. SLik livet er nå så må alt nøye planlegges og jeg må få "tilatelse" til å gjøre ting. Så da drømmer jeg om skilsmisse:( Anonym poster: 11c2b4c02c762e02dbbc5972e1adaaf5
Gjest Lykke Fryd ♥ Skrevet 20. mars 2013 #2 Skrevet 20. mars 2013 Det er fint å være tålmodig, men ikke så tålmodig at du mister deg selv og at du står i fare for å bli deprimert. Det hjelper ingen og aller minst barna.
Anonym bruker Skrevet 20. mars 2013 #3 Skrevet 20. mars 2013 Hvorfor får du ikke dra ut? Det høres jo helt sykt ut! Han må søke hjelp. Og det må sikkert du også hvis du skal fortsette i dette forholdet. Snakk om selvutslettelse. Anonym poster: 65af745799c46e48699b86c4a228ef7f
Anonym bruker Skrevet 20. mars 2013 #4 Skrevet 20. mars 2013 Han vil gjerne ha selskap av meg. Liker ikke å være alene. OG jeg vil gjerne være støttende, men det blir helt håpløst. Ikke vil han selv ut og treffe noen, noen ganger må jeg sparke han ut av huset for å få han til å gjøre noe. Jeg mistenker at han har endel angst også, men at han ikke vil innrømme det til meg. hi Anonym poster: 9f6e2e00274ee9934e61f8259974081e
Mr. Same Skrevet 15. april 2013 #5 Skrevet 15. april 2013 jeg har vært gift i noen år og vi vokste fra hveandre. etter vi ble skilt har den damen som jeg så på som vakker og inteligent på mange måter kaldt meg både tjuv og kjeltring, hun har satt meg i et økonomisk uføre som kommer til å ta flere år å rette opp. Det som skulle være kjørlighet er nu noe som fremprovoserer det svarteste sinne jeg noen sinne har kjent på, og jeg synes det er både ekkelt og trist at man har utviklet evnen til å hate noen på denne måten. Poenget mitt er at du må passe på deg selv i dette! du må ta hensyn til deg selv først og fremst. Synes du har vist en enorm kjærlighet ved å ha den tålmodigheten, men du må, uansett forhold, ikke la deg kue slik, enten han er syk eller ikke.
Tarssan Skrevet 15. april 2013 #6 Skrevet 15. april 2013 Han vil gjerne ha selskap av meg. Liker ikke å være alene. OG jeg vil gjerne være støttende, men det blir helt håpløst. Ikke vil han selv ut og treffe noen, noen ganger må jeg sparke han ut av huset for å få han til å gjøre noe. Jeg mistenker at han har endel angst også, men at han ikke vil innrømme det til meg. hi Ønsker du å gjøre noe for forholdet tror jeg det er her du må begynne. Du kan forstå en person ihjel, men allikevel vil det ikke hjelpe. Du må sette krav og utfordre han. Det er ikke rimeligav han å "tvinge" deg til å være hjemme hver kveld, det er ikke rimelig at han skal få liv å lire av seg verken det ene eller det andre, selv om han er syk. Sett grenser for han og for deg selv. Begynn med å ta deg en liten tur ut, gi han et konkret tidspunkt for når du er tilbake slik at han har noe å forholde seg til. Dette kan å være til hjelp for han. På den andre siden kan jeg godt forstå at duhar fått nok. Noen ganger har det hendt for mye vondt, hvor man kan tilgi, men det å glemme er for vanskelig. Anonym poster: 9f6e2e00274ee9934e61f8259974081e
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå