Min historie (lang)

[Anonym bruker]

Det begynte i 2011, vi hadde fått barn sammen og alt var bare lykken. Vi var jo ganske ung, så vi hadde våre nedturer. Krangling, sjalusi og stahet var det det gikk i. Det ble slutt, å han ville leve livet videre med fest og fyll. Jeg var jo såklart helt i fra meg og knust over at han valgte det foran oss, men jeg lot han gå. Helt til han kom tilbake i midten av sommeren, å jeg tok han i mot med åpne armer. Å det var der det begynte. Vi satt i sofaen hjemme hos han å så på tv en fredagskveld, barnet var i seng å vi koset oss. Det tikket inn en sms på telefonen hans “har du fått tak i knips til mæ?”. Jeg så på han med et undrende blikk, å spurte hva i alle dager “knips” var, å det jeg fikk til svar var “det e no bare viagra, ta no å ro dæ ned”. Jeg spurte han om han trudde jeg var helt dum, å sa at jeg visste at det ikke var viagra å om han ikke sa det ble jeg å spørre noen som visste. Han var kjapp å svare da “okei, det e ikke viagra, det e ecstasy”. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, å ble forbannet over at han skulle få tak i det for en kompis. Som om det var noe som var normalt, han hadde jo et barn og kjæreste og tenke på. Jeg spurte med engang om han hadde prøvd noe før, å han hisset seg opp å spurte hvordan i helvette jeg kunne tro noe sånn om HAN. Det var ikke mer jeg kunne si, å jeg lot det bare ligge, for han snakket jo sant...trudde jeg.

 

Tiden gikk, å det nærmet seg slutten av sommerferien. Vi var bortreist for noen dager å var lagt oss for kvelden, jeg gikk inn på mobilen hans i nyskjerrighet. Hadde ikke klart å lagt fra meg den tanken på at det var noe som ikke stemte. Jeg gikk inn på meldingene fra den her kompisen å det første som sto var “haha, fy faen æ va jo helt borte. va jo lilla elefanta overalt. sykt rått”. Jeg prøvde med engang å lage unnskyldinger for han oppi hodet mitt mens jeg bladde videre opp i samtalen. “har du nokka til mæ?” sto det på en melding, å dette var når han var bortreist på jobb. Det gikk tusen tanker inni hodet mitt, å jeg skjønnte at det var noe som ikke stemte her. Å jeg hadde mest lyst til å gråte, for jeg visste hva kompisen hans drev på med hele tiden, for det hadde han fortalt meg selv. Jeg vekket han i gråt å sa at jeg visste alt, for jeg hadde sett meldingen hans. Han spurte hva jeg snakket om, å la seg ned å latet som han ikke skjønnte. Jeg dulta borti han å sa at han kunne bare innrømme alt, for jeg visste at han hadde dopa seg. Han så på meg, men snudde seg fort bort. “Det va bare en gang, æ love. Har ikke skjedd, å kommer ikke til å skje igjen”. Jeg gråt av skuffelse og svik, å følte meg som en idiot. Men jeg tilgitte han, å sa at om de skjedde igjen ble jeg å gå fra han.

 

Han gjorde det slutt med meg igjen, å jeg ble sittende alene med barnet vårt. Han var ikke mye sammen med han, men var heller ute på fyll. Bursdagen hans nærmet seg, han skulle bli 1 år. Å jeg gledet meg å ordnet klart til bursdag, pappan var jo sefførgelig også bedt, å jeg var spent om han kom. Dagen kom, men ingen pappa dukket opp i bursdagen. Jeg var lei og ganske deppa for at han ikke kom, å skjønnte ikke hvordan han kunne droppe den første bursdagen til sin egen sønn. Dagen etter fikk jeg mange meldinger og telefoner fra folk som hadde møtt han ute på byen, de var redde og sa at han hadde oppført seg helt rart. Han hadde lugget folk å klikket fullstendig. Jeg ble mer engstelig, å jeg skjønnte det var noe mer enn alkohol i bildet. Da søndagen kom, kom han for å se sønn vår. Leppene hans var sprukket og han var svart under øynene, han så så sliten ut. Jeg begynte å gråte med engang, for jeg så på han at han enda ikke var seg selv. Så jeg jagde han ut, jeg fikk ikke puste jeg var så sint og lei meg.

 

Han innrømte noen dager senere at han hadde dopa seg, å det var første gangen. Men jeg visste jo om en gang før, så hvordan kunne vi vite at han snakket sant. Jeg var helt knust, vi alle var det. Jeg lå våken til klokken 5 om morgen å sto opp klokka 8. Ting var helt jævlig, tenkte på han hele tiden. Var så redd, å jeg var jo fortsatt så glad i han. Han sa at han aldri skulle gjøre det igjen, å de trudde han snakket sant. Men jeg visste at ting ble å skje igjen. '

 

Ting var ganske stille en periode, helt til nå nylig. Han hadde vært på guttetur i Oslo, der han trudde ingen ble å få vite om noe de drev på med der nede. Å han gikk i fella enda engang....å dette er noe jeg VET om, tenk alle di gangene jeg ikke vet om. Denne gangen var jeg forberedt på det, å sendte han melding om at han skulle få ta prøve når han kom hjem. Han skulle ikke få slippe unna den her gangen. Men han kom ikke hjem, å dro på flatfyll i over en uke. Det ene bildet etter det andre ble lagt ut på facebook, folk var sjokkert og syntes han var barnslig og umoden.

 

Jeg var mer skuffet, siden han har en sønn som sitter og venter på han å roper på pappa hver dag. En så fantastisk og kjekk gutt, som klarer og ødelegge så mye for seg selv. Så lett påvirkelig, å det er så lett tilgjengelig for alle. Er så redd for at ting skal gå helt skjeivt ut, å at ødelegger seg helt...partydop der folk trur de har kontrollen, men egentlig så har de null peiling på hva de driver med. Jeg sliter psykisk i dag, men klarer meg fint. Men kan plutselig falle helt ned, å gråte lenge for ingenting. Han har manipulert meg og forholdet vårt, å jeg var så dumsnill som trudde på alle løgnene han sa. Alle di gangene han ropte til meg, løftet meg opp etter veggen å knuste datan fordi jeg fant ut at han hadde vært utro...di gangene han kallte meg for feit og stygg bare for å være idiot. Det var ikke sånn jeg kjente han, å at jeg ikke så tegnene....å at jeg kunne være så blind å ikke se.

 

Anonym poster: 7252ebf33bb85d72bc90502e9ad74587

[Anonym bruker]

Vet ikke hva jeg skal si annet enn at det er forferdelig:/ å det er på ingen måte din feil! Anbefaler deg å få en time hos psykolog eller fastlegen din bare for å få snakket om det så ikke det blir verre for deg. :/

 

Anonym poster: 2eb42c87250ca1960765104e7b16379f

[ღTyrkiskPepperღ]

Det er så trist å høre om unge mennesker som ødelegger livet sitt med dop, får håpe han kan få hjelp..

Nå må du være sterk, for din egen skyld og for ditt barns skyld. Jeg hadde stilt store krav til han, f.eks doping test hver uke, ikke la han få ha samvær med barnet deres så lenge han ikke har tatt test.

Jeg har en bekjent hvor det samme skjedde, men hun krevde ikke ren urinprøver av han, bv ble tipset og det opprette sak.

Evt så kan du kontakte bv selv, forklare situasjonen og spørre om hva du bør gjøre videre mtp samvær.

 

Ønsker deg lykke til. Vær sterk for deg og din sønn og håper din eks våkner opp en dag og får orden på livet sitt.

[Trimsi]

Uff, det er en lei historie du forteller En fattig trøst kanskje, men du er ikke alene om å ha en sånne opplevelser. Du skal i hvert fall ikke bebreide deg sev! Du kunne ikke vite om dette da dere ble sammen.

 

Her tror jeg det er kjempeviktig at du tenker på deg selv.

Har du venner og familie som støtter deg?

"Eksen" din må du prøve å ikke involvere deg i, men håper han har familie og noen gode venner som kan stramme han opp og hjelpe han ut av det han har surret seg bort i.

For deg og gutten din sin skyld er det aller best at du prøver å gå videre med livet uten han, men du må være tøff. Det nytter ikke å stole på at han "lover å holde seg ren" skal han ha noe med deg og ungen å gjøre må han vise at han holder seg unna festing og dop over en laang periode.

 

Du skal ikke se bort i fra at han med tiden vil skjerpe seg og bli mere moden, men inntill da er det viktig at du søker støtte hos andre. Mange unger vokser opp med en alenemamma, og dette går som regel kjempefint. Hvis du har brødre, en pappa og andre som kan være gode rollemodeller, er dette et mye bedre alternativ for gutten din foreløpig.

 

Håper du ikke bebreider deg selv, men prøver å se lyst på livet videre. Du er heldig som har en skjønn sønn, håper det går bra med dere videre

[Anonym bruker]

Det er noe som heter "When people show you who they are - believe them."

Ikke bruk energi på å bli skuffet eller lei deg over noe du allerede visste. Du og din sønn kan være glad han er borte fra deres daglige liv. Med tiden kan det være at han blir moden og endrer seg, men det må han gjøre selv, du kan ikke hjelpe ham i den prosessen.

Hvordan han kan "glemme" sin sønn og nedprioritere hans behov er heller ikke noe du kan tenke på. Det er jo i utgangspunktet uforståelig, men sånn er nå verden av og til.

Fokuser på din sønn og din lille familie og sørg for å gi ham det beste du kan.

Klem til deg.

 

Anonym poster: 9c122ddcce0f5e902e6f94a4c99973c3