hva hjelper det med barnefri

[Berlinerbolla]

Håper du får hjelp som gjør at du kan akseptere deg slik som du er, for tror nok ikke det bare hjelper med kirurgi:/ å være misfornøyd med kroppen sin er de fleste tror jeg, jeg er aldri fornøyd uansett hvor trent jeg er og finner alltid noe å henge meg opp i, men det er ikke noe som påvirker selvbildet mitt. Vet jeg betyr mer enn strekkmerkene mine og det løse mageskinnet som sikkert kan strekkes en halvmeter... (føles slik) og når jeg ser på barna, ja kunne gått gjennom de ekstra kiloene og svangerskapene enda en gang til, når man ser hva premien er for å bære frem disse perfekte friske skapningene som betyr alt.

 

Er det lenge siden forrige fødsel? Depresjoner etter svangerskap er jo ganske vanlig, og gjør at man føler/ser ting på en litt annerledes måte enn hva man ellers ville gjort. Håper du klarer å unngå at det går utover barna selv om du syntes det er vanskelig. Barn fortjener trygghet rundt seg, og det er tross alt dere som valgte å sette dem til verden og bør ikke klandres for hvordan kroppen din ser ut etter å ha båret dem frem.

 

Det er fortsatt en stund til bikinisesongen, håper du får hjelp til å bearbeide de negative tankene dine og at du klarer å akseptere deg selv for den du er, og klarer å se mer enn bare strekkmerker og hudfliker. Mye man kan gjøre med å legge seg under kniven, men få orden på hodet ditt først, hvis ikke tror jeg du aldri kommer til å bli fornøyd. Lykke til

[Anonym bruker]

Ta deg sammen! Jeg har en bmi på nesten 40, jeg er vokst opp med omsorgssvikt og seksuell mishandling. Skal DET stoppe meg fra å kose meg når JEG vil????? Ikke skyld på ungene for at du har det jævlig. Skjerp deg.

 

Anonym poster: c4ac7ae1703bd2e2b4a0b9bc9b400b82

[Gjest Sekretøsa]

Kjære HI,

jeg kjenner godt til det å hate kroppen sin. Pga medisiner har jeg gått opp 15 kg samtidig med jeg fikk fjernet det ene bryst pga kreft. Jeg kan ikke gå i svømmehallen med barna eller ha på de klær jeg liker (les de som viser litt puppekløft), for da ser alle at jeg mangler et bryst.

Men selv om jeg føler kroppen min hemmer meg på visse områder så er livet ikke slutt for det.

Kanskje jeg har fått den oppfatting "gratis" da jeg jo måtte innse min egen dødlighet.

 

Livet er det vi gjør det til. Det er greit å være nedtrykkt for ting som har vært eller kunne ha vært med når man ikke kommer videre da er det på tide å få hjelp. I mellom tide nmå du prøve å ta en dag om gangen. Fokuser på de positive sider av kroppen din: kanskje du har fine ben eller fantastiske puppe... vis frem det du er tilfreds med og forsøk og gjemme problemområdene.

 

Anonym poster: c0b41127c13e24084ed8ea5859fe4b9a

 

Gjør det noe da? At du mangler et bryst? Alternativet ville vel Vært å ikke leve? Jeg syns man må bli flinkere til å gi faen. Har du lyst å bade, så bad da. Du er sikkert flott akkurat som du er:)

[Anonym bruker]

Gjør det noe da? At du mangler et bryst? Alternativet ville vel Vært å ikke leve? Jeg syns man må bli flinkere til å gi faen. Har du lyst å bade, så bad da. Du er sikkert flott akkurat som du er:)

 

 

Så langt som å gi f*** har jeg enda ikke nådd

Familien og venner har sett meg sådann som jeg er nå, men ute blant folk blir der mange nysgjerrige blikk og jeg orker ikke de nysgjerrige kommentarer og åh stakkels deg...

Heldigvis for meg er det kun for en periode -til jeg får nytt om 4 uker:)

 

Anonym poster: c0b41127c13e24084ed8ea5859fe4b9a

[Anonym bruker]

Det er bra at du har søkt hjelp, for du og barnet ditt kan ikke ha det bra slik selvfølelsen din er nå. Ta en telefon til fastlegen din og få han/henne til å mase på å få time til deg. Du kan ikke gå lenge med slike vonde tanker. Spesielt ikke barnet ditt.

 

Anonym poster: 1abb7249da6ee2126d4381a3a023f46c