Jeg blir så trist!

[Anonym bruker]

Har en far som er alkoholiker, og mye av barndommen har blitt ødelagt på grunn av dette. Det har tatt meg flere år å "godkjenne" min pappa igjen, men jeg blir aldri til å få et far-datter-forhold til han. Jeg har bodd i en annen by i flere år, og denne helga kom han på besøk til meg for første gang. Han ville at vi to skulle dra ut å spise sammen for å prate, noe jeg selvfølgelig ikke sa nei til.

Tror dere faen ikke meg at han klarte å drikke seg drita???

Nå har vi kommet hjem, og han har spydd ned hele dassen! :(

 

Kan han ikke klare seg bare EN helg uten alkohol??? Han vet jo hvor sårt dette er for meg! Jeg er så lei meg! Jeg vet at det ikke er noe jeg kan gjøre, men er det virkelig slik at de som er alkoholikere IKKE klarer seg bare 2-3 dager uten noe å drikke? Eller er det kanskje slik at dem ikke klarer å stoppe når dem først begynner å drikke?

 

Klarer han ikke ei helg, bare EI????

 

Anonym poster: 517660e60873fad9c58896f0bd5b1b84

[Anonym bruker]

Alkoholisme er desverre en sykdom, og hvis han enda ikke er tørrlagt, så tror jeg desverre ikke at det er så enkelt å bare la være, selv om han sikkert gjerne skulle ønske.

Har selv en far som er narkoman, har aldri hatt noe særlig forhold til ham i oppveksten, eller nå når jeg er blitt voksen. Jeg kaller ham far, men ordet i seg selv føles som en løgn på tunga mi.

Jeg ga ham en sjanse da han flyttet hit til byen, og han klarte seg veldig bra, men rotet seg så opp i feil folk og havnet utpå igjen.

Jeg har nå lukket den døren for godt. Det er kanskje litt vanskeligere for deg, ettersom du gjerne har vokst opp med faren din i hus hvis jeg forstår riktig? Men en skal bare tillate seg selv å tåle så mye, før en må tenke på seg selv først. En kan heller ikke hjelpe ham før han selv innser at han har et problem og er villig til å ta imot hjelp. Men du har lov å gi beskjed.

Snakk med ham imorgen når han er edru og forklar at du er skuffet. Kanskje han får noe å tenke på?

 

Mitt hjerte går uansett ut til deg! Ikke en kjekk situasjon i det hele tatt...

 

Anonym poster: d408df26b397a0a6d0cf079a1851bce3

[Anonym bruker]

Det er nok sånn for de fleste at de ikke klarer å slutte når de først har begynt... Hat mye alkoholisme i familien og det er litt sånn for meg og.. Ikke at jeg er en alkoholiker, men 1 pils blir gjerne til 20 når jeg er ute for å "ta en pils" .

 

Har også en samboer som sliter med alkoholisme.. Dette har nå gjort at jeg har kastet han ut foreløpig for en pause.. Jeg godtar ikke alkohol her hjemme, det vet han.. Han har ved tilfeller latt være å kjøpe (nødvendig) mat til babyen, for å dra ut og drikke å ikke komme hjem.. Det er liksom uforståelig..

Men når sånne folk blir tilbudt en øl, blir det gjerne til 20.. og da er den neste øl'en viktigere enn mye annet..

 

men det er trist at faren din ikke kan holde seg en helg... Om han tror han klarer seg med EN drink, lurer han seg selv. Så da er det best å la helt være.. Og jeg tror selv de værste alkoholikere klarer seg noen timer uten alkohol..

 

Anonym poster: 994820bad9c9d0d0fb7979cdeff99095

[Anonym bruker]

Det er en sykdom, så ikke tro det er din skyld, eller at han ikke vil tilbringe tid med deg eller er glad i deg.

 

Anonym poster: 3d03421f09546b72653f0f6aecc27b70

[Anonym bruker]

Jeg vet at det ikke er min skyld, men samtidig føler jeg at jeg har et ansvar. Innerst inne vet jeg at jeg får det bedre med meg selv om jeg kutter ut hele mannen, men jeg klarer ikke. Jeg vil ikke at han skal ende opp helt alene uten noen, fordi han har ingen venner. Kun familie som han har lite kontakt med. Jeg får bare så mange ekstra bekymringer, særlig nå når jeg vet at han ikke har sluttet. Jeg hadde jo et lite håp

 

Hi

 

Anonym poster: 517660e60873fad9c58896f0bd5b1b84