Noen gode råd?

[Leftover]

Jeg har stått opp med mine to barn hver eneste dag siden de ble født, samboeren får sove til hun våkner hver dag, vi er begge i fast jobb, EN dag på snart fire år tillot jeg meg å sove til halv ti om morgenen, da var det et helvette en hel uke etterpå. Jeg lager middag og alle måltider her i huset, jeg er den eneste som går på butikken, jeg betaler ALL mat som blir spist her i huset, den eneste felles regningen vi begge betaler likt er huslånet, ellers betaler jeg alt felles. Greit jeg tjener noe mer men sånn det er nå blir det veldig skjevt. Jeg får kanskje 3 timer søvn om natten, jobber skift og er helt utslitt. Likevell er det blitt sånn at siden min samboer er flink til å klage på det meste, har jeg følelsen av at alle hennes venner og familie tror jeg er lat og ikke gjør noe med barna. Dette er utrolig trist, jeg gjør alt for barna mine, i helgene står vi tidlig opp å går tur i skogen o.l. Mens hun sover til både et og to. Det er aldri noe positivt å høre når hun står opp, ser ut som hun går en inspeksjonsrunde for å finne noe å klage på. Jeg har egentlig greit med selvrespekt og burde ikke finne meg i dette. MEN, siden mor har så sinnsykt mye makt når det kommer til sine egne barn, så må jeg finne meg i dette for å ikke splitte vår lille familie. Jeg er selv skilsmissebarn og lovet meg selv da jeg var barn at sånn skal ikke mine barn ha det. All cred til mine foreldre, de løste det på en flott måte. Vi har alltid feiret jul sammen alle mann osv. Så til greia da, hvis jeg prøver å ta opp noe av dette så får jeg ett drepende blikk og så og si beskjed om at hvis jeg ikke tar ansvar for mine egne barn så får vi vel flytte hvert til vårt da og da kan jeg glemme å se barna mer en annenhver helg. Det er forferdelig å ha det sånn, men for barna mine vil jeg gjøre hva som helst. Det er så mye jeg er uenig i som jeg rett og slett ikke orker å ta opp for da er alt ødelagt i ukesvis, jeg føler jeg må gå på tå og sy puter under armene på samboeren min for å holde fred og ro i heimen. Noen gode råd noen? Har gått så langt at det begynner å gå ut over humøret nå, jeg er trist og tenker over situasjonen hver kveld. Høres sikkert ut som den største tøfflen nå, minne venner og venninner har sagt at jeg kommer til å ldelegge meg selv hvis dette forsetter, men som sagt barna mine betyr alt i verden.

[Gjest UndrendeUllteppe]

Herregud. Stakkars deg, hun hørtes ikke ut som noe drømmedame, ei heller noen god mor. Hva med å bestille time på familievernkontoret, dra dit og forklare situasjonen litt, få snakket litt med dem, og så få henne med på et møte? Slik at dere får inn en tredjepart som kan støtte deg litt og kanskje åpne øynene hennes litt. Eller i det minste forklare henne hvilke rettigheter du har ved et eventuelt brudd, slik at hun jekker seg ned litt? Det er jo i hovedsak du som tar deg av barna, hvorfor vil hun da kjempe for å ha dem mest, da står hun jo med alt ansvaret og arbeidet alene. Har du ingen venner (helst felles) som du kan snakke med, slik at de er oppmerksomme på situasjonen, og som kan være en støtte for deg hvis hun prøver på løgner ved et brudd? For beklager, men denne dama her har null respekt for deg, viser ikke kjærlighet og det virker som hun har deg som tjener. Å holde sammen for barnas skyld kan i ditt tilfelle bare gjøre deg enda mer nedbrutt og ødelagt.

 

Hvis du virkelig elsker henne og vil være sammen med henne av kjærlighet, og ikke av redsel, så må du gjøre noe for å få opp øynene hennes. Vis at du ikke lar deg tråkke på mer!

 

Endret 16. mars 2013 av UndrendeUllteppe

[klg,2 boys now:)]

Hun har ikke noe mere "rett" på barna enn du har.spørs om det Evt blir 50-50 deling.men da må jo hun stå opp med barna sin uke.spørs hvor lenge hun orker det.

 

Hørtes ut som ett godt råd og dra til en 3.part kansje det åpner øynene hennes litt

[Anonym bruker]

Huff for en forferdelig situasjon. Sånn kan man ikke leve.

Tror faktisk jeg hadde begynt å dokumentere i det stille alt som blir gjort med barna. Syns du fikk gode råd over her. Noen å betro seg til og noen støttespillere trenger man i en slik situasjon.

 

Hvorfor vet ikke familie o.l hva som skjer. Dekker dere over den reelle situasjonen eller manipulerer hun deg og andre? Jeg tenkte faktisk også tanken om hun er deprimert? Uansett er familieverkontoret en god ide slik at dere kan få hjelp. Det kan også være en øyeåpner for henne, at dette orker du ikke mer. At da er alternativet å reise og kjempe for barna dine. For barna dine har det nok heller ikke så godt i et slikt forhold dessverre.

 

Mors rett står forresten ikke så sterkt lenger, og som regel vil det være 50-50 deling.

 

Anonym poster: 1598eb61d758b68cf3e26d66b6457e9a

[3 er nok!]

Det høres jo ikke ut som om hun er interessert i å være mor i det hele tatt. Kanskje hun ikk vil ha barna om dere skilles når det kommer til stykket?

 

Og hun har ikke noe mer rett til barna enn deg. Er hun selv klar over hvor mye mer du gjør og betaler enn henne? Min mann tror nemlig at vi gjør like mye her i hjemmet både med barna og mtp husarbeid, helt til jeg en dag begynte å dokumentere det.

[Leftover]

Takk for mange gode svar, dokumentere har jeg begynt med. Kjærlighet mellom oss har det nok ikke vært på lenge, og jeg lurer litt på om hun har vært utro. Det er kjedelig når jeg aldri har råd til å ta med barna på lekebutikken eller noe fordi jeg bruker pengene på alt annet, mens hun kan bruke det hun vil på dem. Den eneste gangen det er god stemning er hvis vi har besøk, da er hun verdens hyggeligste. Det som er ille er at jeg så for meg at det kunne bli sånn, men da jeg hadde tenkt til å gjøre det slutt fant vi ut at hun var gravid og jeg ville ikke være han som stakk så fort jeg hadde gjort henne gravid. Det er kun min aller beste venn som vet om situasjonen min, han har da også sagt fra dag en at jeg burde finne meg noe bedre. Jeg tror faktisk ingen andre vil tro på at det faktisk er sånn, litt fordi jeg er en ressurssterk person som alltid har stått opp for urettferdighet. Men har funnet ut at det er veldig mye lettere å stå opp for andre en for seg selv. Nå føler jeg meg litt som en stor sutrette unge, men det føles veldig godt å kunne dele det med noen helt ukjente. Og ikke minst få gode konstruktive tilbakemeldinger fra oppegående personer her inne. . Stort sett har jeg det da veldig fint for jeg koser meg ihjel med småtrollene. Men en annen ting som har blitt et lite problem for meg, og det kan jeg takke meg selv for er at min økonomiske situasjon nå begynner å bli litt dårlig. Lån som har gått til felles ting står kun på meg. Men, nå blir det tur ut i skogen med pølser og kakao.

[Anonym bruker]

Det er skadelig for barn å leve i familier hvor relasjonene er så forkvaklede som det du beskriver.

 

Du har to gode alternativer:

 

1) Gå.

 

2) Ultimatum: "Vet du hva, kjære, nå er begeret ettertrykkelig fullt. Jeg har bestilt time til oss på familievernkontoret til uka, der skal vi ha samlivsrådgivning over tid. Og så har jeg bestilt time til deg hos fastlegen, siden jeg mistenker at du lider av en alvorlig depresjon - jeg blir selvfølgelig med deg, så vi får forklart ordentlig hvordan hverdagen vår er. Du vil ikke? Neinei, men da ses vi på timen jeg har bestilt hos advokat uka deretter."

 

Anonym poster: ae5311a5b7d4a189e472c01e5e498750

[Anonym bruker]

Du høres ut som en god far! Lurt å ta kontakt med familievernkontoret som en annen også sa tidligere. Det høres jo ut som om du blir utnyttet! Barna lærer jo noe gjennom alt som skjer, de lærer å forholde seg til andre på en usunn måte når de ser hvordan forholdet mellom deg og mor fungerer. Det er ikke riktig at du tar alt av husarbeid, nattevåk og lek.

Fantastisk at du tar med deg barna ut, det har vi prøvd å bli flinkere til og! Gode opplevelser som barna har med seg som kjære barndomsminner senere :-)

 

Anonym poster: fe81d1bcb5e2f9690077ca614551f3a7

[Anonym bruker]

Tror HI er en dame

 

Anonym poster: 584e13e19088e73fcea0b5493a8d23a0

[Anonym bruker]

Du, kjæresten din høres ut som om hun har en personlighetsforstyrrelse. Og da tenker jeg i retning av antisosial (det som før het psykopat). Det er EKSTREMT skadelig for barn å vokse opp med en slik omsorgsperson, så jeg ville ha gjort alt i min makt for å gjøre samvær med mor minst mulig. Vær snill og stå på for barna dine!

 

Anonym poster: 0cbe49ae36f063034104ea8c009ed1ff