Forskjellsbehandling! ;(

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, kanskje bare lufte tankene litt...

Jeg er gift med en herlig mann som er snill og god på alle områder. Dessverre har han i alle år vært nærmest som luft å regne for foreldrene sine, og alltid vært i skyggen av sin bror.

 

Det som da er litt merkelig er at broren er en eks-narkoman og nå alkoholiker som har truet foreldrene på livet. Han har aldri fullført noen skolegang (Ikke at det for seg er en dårlig ting, men når han ikke gidder å jobbe, ikke gidder å få hjelp, ikke gidder noenting annet enn å bo i foreldrenes kjeller og spille WOW mens foreldrene betaler barnebidrag...)

 

Eksdamene hans har alltid vært av samme ulla. Krever masse penger av foreldrene, stjeler, osv.

Det siste nå er et ekskona har fått problemer med barnevernet, og alt mine svigerforeldre bryr seg om er hvordan de kan "lure" barnevernet, slik at ikke det stakkars barnet blir tatt bort.

 

Jeg har hele tiden prøvd å være en pliktoppfyllende svigerdatter, men jeg får ikke noe annet enn passiv aggressiv oppførsel tilbake. Det er så tydelig at svigermor virkelig ikke liker meg, og jeg klarer ikke forstå hvorfor. Når hun forteller meg hvordan hennes andre svigerdatter (som var utro, bare krever penger og som er en forferdelig mor ovenfor sin egen sønn) er som en datter for henne, så gjør det bare vondt.

 

Det er selvfølgelig verre for mannen min, som også prøver alt han kan. Han har aldri bedt om penger, aldri bedt om noe. Han blir oversett.

Og nå har vi blitt foreldre, og det verste er at barnet blir oversett også! Det er kun barnebarn nr 1 som er, ja akkurat, nr. 1...

Alt vårt barn gjør, gjorde den første bedre...

 

Hva gjør man med slike? Er det kun avsluttet kontakt som fungerer? Jeg vet at mannen min elsker sine foreldre, og jeg vil at barnet vårt (og fremtidige barn) skal ha besteforeldre på begge sider, men akkurat nå kjennes det bare så destruktivt ut. Jeg vet bare ikke hvordan vi skal takle dette, og jeg kjenner jeg er helt psykisk nedbrutt av det hele.

 

Det ble langt det her, beklager...

 

 

Anonym poster: fcb1f2eb7b2757c262975fb3d0921881

[Anonym bruker]

Dette er du ikke alene om..Å ha svigerforeldre som ikke vil ta del i barnet og svigerdatter. Dette er fryktelig trist. Ihvertfall hvis du vil ha et forhold til dem. For dette vil jo ikke forandre seg. Jeg mener VOKSNE oppegående besteforeldre gjør ikke sånn. Så da er det jo greit. De har tatt et valg. Og det er å gjøre det de gjør. Det beste for deg er faktisk å heve deg over d. Du trenger da ikke dem i livet ditt for å ha det bra..du har det jo bare værre når det er slik.

Du kan prøve i ditt stille sinn..å godta at sånn er det bare. La det bare ikke gå utover barna..ikke la dem høre at de ikke er bra nok for bestemor og bestefar. Vi har ett ansvar som foreldre..å skjerme våre barn mot ting som ikke er bra for dem.

Ble langt dette.. Men dette er noe jeg virkelig synes er urettferdig..og trist. Ps:

Jeg har kuttet ut kontakten med svigers..og nå føler jeg..etter 12 år at jeg kan puste igjen..dype drag! Lykke til

 

Anonym poster: 346b4a523d76b8abb066db9dbf87a7f1

[Anonym bruker]

Dette er du ikke alene om..Å ha svigerforeldre som ikke vil ta del i barnet og svigerdatter. Dette er fryktelig trist. Ihvertfall hvis du vil ha et forhold til dem. For dette vil jo ikke forandre seg. Jeg mener VOKSNE oppegående besteforeldre gjør ikke sånn. Så da er det jo greit. De har tatt et valg. Og det er å gjøre det de gjør. Det beste for deg er faktisk å heve deg over d. Du trenger da ikke dem i livet ditt for å ha det bra..du har det jo bare værre når det er slik.

Du kan prøve i ditt stille sinn..å godta at sånn er det bare. La det bare ikke gå utover barna..ikke la dem høre at de ikke er bra nok for bestemor og bestefar. Vi har ett ansvar som foreldre..å skjerme våre barn mot ting som ikke er bra for dem.

Ble langt dette.. Men dette er noe jeg virkelig synes er urettferdig..og trist. Ps:

Jeg har kuttet ut kontakten med svigers..og nå føler jeg..etter 12 år at jeg kan puste igjen..dype drag! Lykke til

 

Anonym poster: 346b4a523d76b8abb066db9dbf87a7f1

 

Takk for svar!

Jeg føler meg så hjelpeløs. Jeg kan på en måte klare å heve meg over det for min egen del, at jeg aldri vil være god nok for dem, men det føles så utrolig sårt når det gjelder barnet mitt og mannen min.

Vi blir jo faktisk sammenlignet og den tapende part til noen temmelig tragiske mennesker, og det gjør det nesten verre. Om jeg ikke er bedre enn en barnemishandler, hva sier det da om meg???

 

Og nei, jeg ville aldri sagt noe om dette til barnet vårt, selv om mannen min og jeg ofte snakker om det. Da vi møttes var han nær selvmord pga familien sin. De har alltid oversett han og alltid overøst den andre sønnen med kjærlighet, husrom, varme, osv. Det gjør det så mye vondere at de faktisk ER gode besteforeldre, foreldre og svigerforeldre. Men ikke for oss....

 

Du er sterk som kuttet kontakten, og jeg er glad du føler deg bedre! Var det vanskelig for mannen din?

 

 

 

Anonym poster: fcb1f2eb7b2757c262975fb3d0921881

[Anonym bruker]

Dette er du ikke alene om..Å ha svigerforeldre som ikke vil ta del i barnet og svigerdatter. Dette er fryktelig trist. Ihvertfall hvis du vil ha et forhold til dem. For dette vil jo ikke forandre seg. Jeg mener VOKSNE oppegående besteforeldre gjør ikke sånn. Så da er det jo greit. De har tatt et valg. Og det er å gjøre det de gjør. Det beste for deg er faktisk å heve deg over d. Du trenger da ikke dem i livet ditt for å ha det bra..du har det jo bare værre når det er slik.

Du kan prøve i ditt stille sinn..å godta at sånn er det bare. La det bare ikke gå utover barna..ikke la dem høre at de ikke er bra nok for bestemor og bestefar. Vi har ett ansvar som foreldre..å skjerme våre barn mot ting som ikke er bra for dem.

Ble langt dette.. Men dette er noe jeg virkelig synes er urettferdig..og trist. Ps:

Jeg har kuttet ut kontakten med svigers..og nå føler jeg..etter 12 år at jeg kan puste igjen..dype drag! Lykke til

 

Anonym poster: 346b4a523d76b8abb066db9dbf87a7f1

 

Takk for svar!

Jeg føler meg så hjelpeløs. Jeg kan på en måte klare å heve meg over det for min egen del, at jeg aldri vil være god nok for dem, men det føles så utrolig sårt når det gjelder barnet mitt og mannen min.

Vi blir jo faktisk sammenlignet og den tapende part til noen temmelig tragiske mennesker, og det gjør det nesten verre. Om jeg ikke er bedre enn en barnemishandler, hva sier det da om meg???

 

Og nei, jeg ville aldri sagt noe om dette til barnet vårt, selv om mannen min og jeg ofte snakker om det. Da vi møttes var han nær selvmord pga familien sin. De har alltid oversett han og alltid overøst den andre sønnen med kjærlighet, husrom, varme, osv. Det gjør det så mye vondere at de faktisk ER gode besteforeldre, foreldre og svigerforeldre. Men ikke for oss....

 

Du er sterk som kuttet kontakten, og jeg er glad du føler deg bedre! Var det vanskelig for mannen din?

 

 

 

Anonym poster: fcb1f2eb7b2757c262975fb3d0921881

Dette har vært en lang og vanskelig prosess..kjempetøft for mannen min.. Det er faktisk slik at foreldrene hans er den eneste grunnen vi har kranglet..såpass at vi nesten skiltes. Lille sønnen vår har grått mang en tåre og syns det er urettferdig når hans søskenbarn sier at de skal til bestemor og bestefar å ligge over..el på besøk. Og det er helt hjerteskjærende. Høres ut som familien hans og din mann har hatt endel problemer da.. trist.

 

Anonym poster: 346b4a523d76b8abb066db9dbf87a7f1

[Anonym bruker]

Kan det være at foreldrene tenker dere er så ressurssterke at dere klarer dere supert, mens de har behov for å styrke opp den andre sønnen og barnebarnet som ikke klarer seg så bra?

 

Det er ikke sikkert de mener noe vondt. Kan du invitere svigermor på en kaffe eller litt vin og invitere til en god åpen og hyggelig samtale? Det er nok ikke lett å være foreldre til en sønn som ikke fikser livet sitt og et barnebarn som er i ferd med å havne hos barnevernet.

 

Anonym poster: 066024b9735c949718ac9065047f8d50

[Anonym bruker]

Kan det være at foreldrene tenker dere er så ressurssterke at dere klarer dere supert, mens de har behov for å styrke opp den andre sønnen og barnebarnet som ikke klarer seg så bra?

 

Det er ikke sikkert de mener noe vondt. Kan du invitere svigermor på en kaffe eller litt vin og invitere til en god åpen og hyggelig samtale? Det er nok ikke lett å være foreldre til en sønn som ikke fikser livet sitt og et barnebarn som er i ferd med å havne hos barnevernet.

 

Anonym poster: 066024b9735c949718ac9065047f8d50

 

Jo, vi har tenkt det samme...

Problemet er at vi også har vært i pengeproblemer, og de tilbydde oss null hjelp da. De tilbyr nå ekskona å flytte inn med dem for en periode. Det var det ikke snakk om da vi studerte og fikk noen regninger som nesten ødela alt for oss...

Samtidig gjør de ikke noe annet enn å skryte av "de andre", og gjør ikke noe for å sørge for at de får hjelp, annet enn å gi mer penger, lure barnevernet og la den andre sønnen ødelegge livet sitt i kjelleren deres.

 

Det har også vært tydelig forskjellsbehandling da begge sønnene var små (To år imellom dem) Det er bare trist...

 

Jeg har invitert svigermor på litt av hvert, men de viser liten interesse. Hun er også flink til å komme med små "stikk" mot meg, som at hun tviler på at mannen min egentlig elsker meg.

 

Så jeg forstår ikke helt... Hun er jo ikke oppslukt i sønnen sin, så hun har jo ikke de vanlige grunnene til å være ekkel mot meg.

 

Anonym poster: fcb1f2eb7b2757c262975fb3d0921881

[Anonym bruker]

Dette har vært en lang og vanskelig prosess..kjempetøft for mannen min.. Det er faktisk slik at foreldrene hans er den eneste grunnen vi har kranglet..såpass at vi nesten skiltes. Lille sønnen vår har grått mang en tåre og syns det er urettferdig når hans søskenbarn sier at de skal til bestemor og bestefar å ligge over..el på besøk. Og det er helt hjerteskjærende. Høres ut som familien hans og din mann har hatt endel problemer da.. trist.

 

Anonym poster: 346b4a523d76b8abb066db9dbf87a7f1

 

Det skjønner jeg godt Må være utrolig vondt å føle at sine egne foreldre ikke bryr seg nevneverdig. Også helt grusomt mot barnet deres... Jeg får helt vondt i magen over at folk kan oppføre seg slik.

 

Anonym poster: fcb1f2eb7b2757c262975fb3d0921881

[Superdolly]

Huff, dette høres ille ut. Slik du beskriver det, høres det jo virkelig ut som om du og din mann virkelig har prøvd alt uten hell. Da gjenstår det kanskje bare å kutte kontakten med dem.

 

Det går an å kutte dem ut uten at de helt får det med seg. Dere trenger ikke å gi dem beskjed om at "nå kutter vi dere ut fordi...". Men kanskje du og din mann skulle ta dere en liten pause, la være å ta kontakt med dem en stund? Har dere et ok forhold til dine foreldre, slik at ditt barn har noen gode besteforeldre der? Har du noen søsken som du har et greit forhold til så dere har en god relasjon der?

 

Når kontakt med andre mennesker er ødeleggende og tapper en for energi, da må en i grunnen prøve å beskytte seg selv. Slik du beskriver situasjonen er det noe som har pågått siden mannen din var barn og det kommer neppe til å forandre seg heller. (Med mindre jeg blander deg, hi, med en som har svart her.) Så den beste løsningen for dere, deg, din mann og deres barn, er rett og slett og kutte dem ut.

 

Det er ingen lett løsning og jeg skjønner jo at det vil være vanskelig for din mann. Men i valget mellom to onder tar man det minste...

[Anonym bruker]

Kjære HI

 

Dette vet jeg også desverre mye om Her er det 1,5 år mellom mannen og hans bror, og disse har blitt forskjellsbhandlet av sin mor siden barneårene. Det ligger nok mye i at min svoger var et SVÆRT krevende barn, som har fått alt for lite grenser. Min svigermor har praktisert fri barneoppdragelse, hennes egne ord (!).

 

Det betyr at min mann har i stor grad blitt neglisjert, av typen ikke hatt med matpakke på skolen fra 7 års alder, ikke skjekket skolearbeid, ikke skjekket skolefravær, helseproblemer som kronisk munnsår, har ikke blitt tatt på alvor ect. Dette fordi lillebroren har skreket, hylt, vært generelt vanskelig og laget et helvete i hjemmet, særlig i forhold til skolegangen. Min mann føler seg og har gjennom hele oppveksten følt seg veldig oversett av sin mor, medfulgt av kommentaren "du klarer deg jo så bra".

 

Nå i voksen-alder har denne forskjellsbehandligen vedvart. Broren får utrolig mye penger av sin mor 4-5000 pr mnd, fordi han maser seg til det. Han har nå fått en samboer og et barn , og moren sitter barnevakt i snitt en gang i uken + annenhver helg, så de nybakte foreldrene kan sove ut/feste. Ungen er nå snart 2 år. Det toppet seg for meg i julen, da vi skulle feire med henne, men hun valgte broren fordi det var så viktig for han at hun feiret hjemme hos dem. De hadde ikke plass til oss. Vi feirer annethvert år med våre respektive familier, noe hun vet meget godt, så nå får ikke mannen min feiret med sin familie på4 år, pga hennes prioritering. Jeg har ikke sett min svigermor siden begynnelsen av januar fordi hun er så utrolig opptatt grunnet jobb (sier hun selv), og tror ikke mannen har truffet henne siden begynnelsen av februar. Vi bor 10 min gangavstand fra hverandre.

 

Mannen og jeg venter nå barn (har ikke fortalt henne enda), men er ganske sikker på at det vil bli massiv forskjellsbehandling av barnebarna.

 

Dett skyldes selvfølgelig også det at vi kommer ALDRI til å etterspørre de samme tjenestene av henne som broren iht penger og barnepass fordi vi synes det er utrolig frekt å ta seg så tilrette som han gjør.

Min svigermor lever veldig etter regelen at folk skal få oppmerksomhet etter behov (sosialisme prinsippet) som er vel og bra, men det oppleves jo kjempesårt at en skal straffes ved å klare seg!!!

 

Beklager at dette ble veldig langt, mitt eneste råd er kutt denne damen/familien ut av ditt/deres liv. Her har jeg bestemt meg for å ikke ha noe særlig med henne å gjøre, all kontakt går gjennom min mann.

 

Anonym poster: 786dfebee7f2292e7cf3788aebe054d1

[Anonym bruker]

Huff, dette høres ille ut. Slik du beskriver det, høres det jo virkelig ut som om du og din mann virkelig har prøvd alt uten hell. Da gjenstår det kanskje bare å kutte kontakten med dem.

 

Det går an å kutte dem ut uten at de helt får det med seg. Dere trenger ikke å gi dem beskjed om at "nå kutter vi dere ut fordi...". Men kanskje du og din mann skulle ta dere en liten pause, la være å ta kontakt med dem en stund? Har dere et ok forhold til dine foreldre, slik at ditt barn har noen gode besteforeldre der? Har du noen søsken som du har et greit forhold til så dere har en god relasjon der?

 

Når kontakt med andre mennesker er ødeleggende og tapper en for energi, da må en i grunnen prøve å beskytte seg selv. Slik du beskriver situasjonen er det noe som har pågått siden mannen din var barn og det kommer neppe til å forandre seg heller. (Med mindre jeg blander deg, hi, med en som har svart her.) Så den beste løsningen for dere, deg, din mann og deres barn, er rett og slett og kutte dem ut.

 

Det er ingen lett løsning og jeg skjønner jo at det vil være vanskelig for din mann. Men i valget mellom to onder tar man det minste...

 

Takk for svar.

Ja, det er veldig, veldig vondt. Det som også er vondt er det at hadde vi kuttet kontakten med dem, så hadde de nok ikke engang merket det... Så ille er det.

Mine foreldre er heldigvis "normale" og er fantastiske både mot oss og barnet. Heldigvis!

 

Jo, du har nok rett i at det beste er å bare kutte kontakt. Det er synd, for svigerfar er en god mann, men dessverre en som dilter etter svigermor og danser etter hennes pipe.

Men sårt er det.

 

Anonym poster: fcb1f2eb7b2757c262975fb3d0921881

[Anonym bruker]

Kjære HI

 

Dette vet jeg også desverre mye om Her er det 1,5 år mellom mannen og hans bror, og disse har blitt forskjellsbhandlet av sin mor siden barneårene. Det ligger nok mye i at min svoger var et SVÆRT krevende barn, som har fått alt for lite grenser. Min svigermor har praktisert fri barneoppdragelse, hennes egne ord (!).

 

Det betyr at min mann har i stor grad blitt neglisjert, av typen ikke hatt med matpakke på skolen fra 7 års alder, ikke skjekket skolearbeid, ikke skjekket skolefravær, helseproblemer som kronisk munnsår, har ikke blitt tatt på alvor ect. Dette fordi lillebroren har skreket, hylt, vært generelt vanskelig og laget et helvete i hjemmet, særlig i forhold til skolegangen. Min mann føler seg og har gjennom hele oppveksten følt seg veldig oversett av sin mor, medfulgt av kommentaren "du klarer deg jo så bra".

 

Nå i voksen-alder har denne forskjellsbehandligen vedvart. Broren får utrolig mye penger av sin mor 4-5000 pr mnd, fordi han maser seg til det. Han har nå fått en samboer og et barn , og moren sitter barnevakt i snitt en gang i uken + annenhver helg, så de nybakte foreldrene kan sove ut/feste. Ungen er nå snart 2 år. Det toppet seg for meg i julen, da vi skulle feire med henne, men hun valgte broren fordi det var så viktig for han at hun feiret hjemme hos dem. De hadde ikke plass til oss. Vi feirer annethvert år med våre respektive familier, noe hun vet meget godt, så nå får ikke mannen min feiret med sin familie på4 år, pga hennes prioritering. Jeg har ikke sett min svigermor siden begynnelsen av januar fordi hun er så utrolig opptatt grunnet jobb (sier hun selv), og tror ikke mannen har truffet henne siden begynnelsen av februar. Vi bor 10 min gangavstand fra hverandre.

 

Mannen og jeg venter nå barn (har ikke fortalt henne enda), men er ganske sikker på at det vil bli massiv forskjellsbehandling av barnebarna.

 

Dett skyldes selvfølgelig også det at vi kommer ALDRI til å etterspørre de samme tjenestene av henne som broren iht penger og barnepass fordi vi synes det er utrolig frekt å ta seg så tilrette som han gjør.

Min svigermor lever veldig etter regelen at folk skal få oppmerksomhet etter behov (sosialisme prinsippet) som er vel og bra, men det oppleves jo kjempesårt at en skal straffes ved å klare seg!!!

 

Beklager at dette ble veldig langt, mitt eneste råd er kutt denne damen/familien ut av ditt/deres liv. Her har jeg bestemt meg for å ikke ha noe særlig med henne å gjøre, all kontakt går gjennom min mann.

 

Anonym poster: 786dfebee7f2292e7cf3788aebe054d1

 

Takk for svar! Ja, dette høres jo nesten ut som samme familie! (Mannen min er lillebroren i mitt tilfelle da )

 

Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan dette må være for mennene våre, å bli så forsømt av sine mødre, og leve under den oppfatning at man er mindre verdt enn sine søsken. Grusomt er det, og jeg klarer ikke sette meg inn i det.

 

Min svoger har nok alltid vært et vanskelig barn, vanskelig ungdom (Begynte på syre da han var 12... Min mann har aldri rørt narkotika) men jeg føler ikke det rettferdiggjør det å konstant snakke til oss om hvor fantastiske de andre er. Aldri et ord om hvor fantastisk mannen min er, og ikke minst barnet vårt. Det gjør så ufattelig vondt!

 

Har dere noen planer eller strategier for hvordan dere skal takle dette?

 

Anonym poster: fcb1f2eb7b2757c262975fb3d0921881

[Gjest yrild]

Et under at mannen din har blitt så flott :-)

 

Prøv å aksepter at det er sånn det er. Ikke bruk energi på det.

 

Høres jo bare ut som en haug med syke mellommenneskelige forbindelser, så at du ikke blir "likt" fordi du ikke passer inn ville jeg tatt som et kompliment!

[Anonym bruker]

Et under at mannen din har blitt så flott :-)

 

Prøv å aksepter at det er sånn det er. Ikke bruk energi på det.

 

Høres jo bare ut som en haug med syke mellommenneskelige forbindelser, så at du ikke blir "likt" fordi du ikke passer inn ville jeg tatt som et kompliment!

 

Ja, han er arbeidssom, gikk ut av universitetet med topp-karakterer (Som den første i familien) osv. Er så utrolig stolt av han som har klart seg til tross for den familien.

 

Hehe, ja, jeg burde kanskje bare ta det som et kompliment Takk for en god latter på en tung dag.

 

Anonym poster: fcb1f2eb7b2757c262975fb3d0921881

[Anonym bruker]

I grunn ikke, Det er jo kjempesårt at hun ikke engang legger merke til at jeg har kuttet henne ut. Mannen prøvde å invitere henne på kaffe for noen uker siden men da takket hun nei grunnet jobb. Mannens bror og hans familie var her istedet, og da presterer kvinnfolket å ringe broren for å spørre om hun kunne stikke innom han, akkurat på samme tid som vi hadde invitert henne!!!!!

 

Jeg tror det er mindre trist om det er du som tar det aktive valget og kutter henne ut. Jeg merker i allefall at det hjelper litt på den triste stemningen. Det hjelper også at min svigerfar er en fantastisk varm person som alltid gjør plass til oss og broren i livet sitt (svigers er skilt).

Er det muligheter for å invitere ku svigerfar på middag/kaffe ect? F.eks en gang du vet hun er opptatt? Eller rett og slett kun ringe han?

 

Synes dette er kjempevondt selv, og kan ikke si annet enn at du har i allefall en person (MEG) som støtter deg 100% og desverre vet hvordan du har det *klem*

 

Anonym poster: 786dfebee7f2292e7cf3788aebe054d1

[Anonym bruker]

I grunn ikke, Det er jo kjempesårt at hun ikke engang legger merke til at jeg har kuttet henne ut. Mannen prøvde å invitere henne på kaffe for noen uker siden men da takket hun nei grunnet jobb. Mannens bror og hans familie var her istedet, og da presterer kvinnfolket å ringe broren for å spørre om hun kunne stikke innom han, akkurat på samme tid som vi hadde invitert henne!!!!!

 

Jeg tror det er mindre trist om det er du som tar det aktive valget og kutter henne ut. Jeg merker i allefall at det hjelper litt på den triste stemningen. Det hjelper også at min svigerfar er en fantastisk varm person som alltid gjør plass til oss og broren i livet sitt (svigers er skilt).

Er det muligheter for å invitere ku svigerfar på middag/kaffe ect? F.eks en gang du vet hun er opptatt? Eller rett og slett kun ringe han?

 

Synes dette er kjempevondt selv, og kan ikke si annet enn at du har i allefall en person (MEG) som støtter deg 100% og desverre vet hvordan du har det *klem*

 

Anonym poster: 786dfebee7f2292e7cf3788aebe054d1

 

Å Herrefred, er det mulig? Din svigermor eier ikke skam! Så grusomt! Hvordan tar mannen din det?

 

Nei, svigerfar kommer nok ikke uten sin kjære kone. Han skjelte ut mannen min den ene gangen han prøvde å ta opp ting med sin mor, så han ser nok ikke det vi ser...

 

Tusen takk for trøstende ord og klem Sender over en god klem til deg også og jeg håper virkelig det ordner seg for dere. Det er fryktelig vondt, men det hjelper at andre iallefall forstår

 

Anonym poster: fcb1f2eb7b2757c262975fb3d0921881