Anonym bruker Skrevet 11. mars 2013 #1 Skrevet 11. mars 2013 Etter å ha hatt det skikkelig dritt i flere måneder var dette beskjeden jeg fikk av min samboer gjennom 8 år idag. Han orker ikke mer, han er ulykkelig og vi krangler HELE tiden. Jeg ba på mine knær om at han ikke skulle forlate meg og min 1 år gammle jente. Og etter mye om og men gikk han med på å bli. Problemet mitt er at jeg føler meg ikke bra etter å ha måttet trygle å be han å bli hos oss. Jeg er egentlig ikke sånn! Vil jo ha han her men vist han selv ikke vil bli?? Føler at han er her for min skyld- fordi jeg tryglet han. Fordi han syns synd på meg. Ikke fordi han tror vi klarer ordne opp. Klarer ikke forklare helt hva jeg føler- men har det ikke bra! Vi har ikke hatt det bra. Er barn med kolikk og våkennetterhver natt, krangling hver bidige dag og kaller hverandre stygge ting. Men vil jo ikke ha der slik.. Anonym poster: 1bb815cf4dec4d106f0cd9b47ca44a17
Gjest Anybody Skrevet 11. mars 2013 #2 Skrevet 11. mars 2013 Bra han blir! Hvis dere egentlig har det bra, men fikk det tøft etter jenta kom er jo det helt normalt! Bestill time på helsestAsjon eller noe g få tips der. Prøv dere også på barnevakt en periode fremover nå noen helger dager i blant og bare være dere!
Anonym bruker Skrevet 11. mars 2013 #4 Skrevet 11. mars 2013 Huff, så leit! Prøv å få dere barnevakt hvis det er mulig, finn på noe bare dere to! Det er lov å ta litt fri iblant, og det må man hvis man skal klare å ta vare på et forhold der barnet kanskje krever mye av tiden. Håper det ordner seg for dere, ikke noe gøy å føle det sånn som du antagelig gjør nå! Anonym poster: 942c545ab4ab811a30041326d7063bbc
Anonym bruker Skrevet 11. mars 2013 #5 Skrevet 11. mars 2013 Når begynte det å skrante da? Etter jenta deres ble født? Anonym poster: 1ae5f87e3e95a8e516c3b437bbc091db
Gjest yrild Skrevet 11. mars 2013 #6 Skrevet 11. mars 2013 Familieverskontoret eller annen parterapi kunne løst opp i mange av flokene deres. Det er helt normalt at parforhold lder det første året med barn og når du sier at barnet ahdde kollikk i tillegg så er jo det en kjempebelastning. Ikke gi opp forholdet så alt for fort hvis dere har hatt det bra sammen før dere fikk barn.
Anonym bruker Skrevet 11. mars 2013 #7 Skrevet 11. mars 2013 Forsøk terapi. Hvis forholdet har vært bra i 8 år og det er først nå etter jenta deres er født det har skrantet, så er det store sjanser for at det ordner seg Litt på kanten å si dette men et barn kan få frem det verste og det desidert beste i et parforhold. Anonym poster: c105001e9705a884444e96018d32a1f3
Anonym bruker Skrevet 11. mars 2013 #8 Skrevet 11. mars 2013 Prøv å få litt profesjonell hjelp. Dette er ingen hyggelig situasjon! Huff kranglet selv med samboer i går, og han sa han skulle reise bort idag en stund fordi han ikke orket mer, vi kranglet masse før, men de siste 8-9 månedene så har vi bare diskutert småting og ikke laget noen mer ut av det. Ble så utrolig lei meg i går da han sa han ville reise bort en stund. Han gjorde det ikke, men holder med å true for min del. Er gravid i 7 måned med vårt første barn. Jeg har Vært inne på tanken om å skaffe oss hjelp, dersom dette skulle fortsette. Jeg ønsker ingen annen samboer og vil prøve det meste for å beholde han. Håper dere finner ut av dette og at han blir hos deg og jenta deres. God klem til deg!! Anonym poster: 7aa968fd3ebf874673e94886174ddba8
Anonym bruker Skrevet 12. mars 2013 #9 Skrevet 12. mars 2013 Hi her. Takk for gode råd og svar. Det er bare det at det er MINE fØLELSER jeg har et problem med. Det at jeg måtte trygle å be han on å ikke flytte fra oss gjør at jeg føler meg som en skikkelig taper. Ikke i den forstand at jeg ønsker å "vinne" men bare som en skikkelig looser liksom. At jeg må be noen som egentlig ikke vil være her om å bli. Klarer bare ikke bli kvitt den følelsen. Anonym poster: 41b01fc7de6bfc1bc47de08201d21a40
Gilette Skrevet 12. mars 2013 #10 Skrevet 12. mars 2013 Kanskje han bare ville lokke frem en reaksjon fra deg for å se hva du ville....
Anonym bruker Skrevet 12. mars 2013 #11 Skrevet 12. mars 2013 Vet ikke.. Kanskje.. Anonym poster: 41b01fc7de6bfc1bc47de08201d21a40
Gjest yrild Skrevet 12. mars 2013 #12 Skrevet 12. mars 2013 Tror man må svelge endel ameler i livet sm er mye større enn å be en man er glad i om å ikke gå :-)
Gjest MMJ Skrevet 12. mars 2013 #13 Skrevet 12. mars 2013 Hi her. Takk for gode råd og svar. Det er bare det at det er MINE fØLELSER jeg har et problem med. Det at jeg måtte trygle å be han on å ikke flytte fra oss gjør at jeg føler meg som en skikkelig taper. Ikke i den forstand at jeg ønsker å "vinne" men bare som en skikkelig looser liksom. At jeg må be noen som egentlig ikke vil være her om å bli. Klarer bare ikke bli kvitt den følelsen. Anonym poster: 41b01fc7de6bfc1bc47de08201d21a40 Vær heller stolt av deg selv. Du sveglte en STOR kamel, og det kan resultere i at du reddet forholdet! Hadde MIN mann sagt noe slikt hadde jeg kjeppjaget han ut døra (pga min dumme stolthet) . Nei, vær stolt av deg selv. Du er den sterke her slik som jeg kan se det. Han ville gi opp, mens du står i det og vil få det til å fungere! Søk hjelp på helsestasjonen som fler råder deg til! De kan nok hjelpe dere, eller finne andre som kan det. Klem klem!
Anonym bruker Skrevet 12. mars 2013 #14 Skrevet 12. mars 2013 Hi her. Takk for gode råd og svar. Det er bare det at det er MINE fØLELSER jeg har et problem med. Det at jeg måtte trygle å be han on å ikke flytte fra oss gjør at jeg føler meg som en skikkelig taper. Ikke i den forstand at jeg ønsker å "vinne" men bare som en skikkelig looser liksom. At jeg må be noen som egentlig ikke vil være her om å bli. Klarer bare ikke bli kvitt den følelsen. Anonym poster: 41b01fc7de6bfc1bc47de08201d21a40 Vær heller stolt av deg selv. Du sveglte en STOR kamel, og det kan resultere i at du reddet forholdet! Hadde MIN mann sagt noe slikt hadde jeg kjeppjaget han ut døra (pga min dumme stolthet) . Nei, vær stolt av deg selv. Du er den sterke her slik som jeg kan se det. Han ville gi opp, mens du står i det og vil få det til å fungere! Søk hjelp på helsestasjonen som fler råder deg til! De kan nok hjelpe dere, eller finne andre som kan det. Klem klem! Takk! Men jeg har egentlig den samme stoltheten selv- og det er det jeg sliter med å takle at jeg "nedverdiget meg" til å trygle å be. For jeg er ikke sånn. Jeg hadde også trodd jeg skulle hjulpet han å pakke kofferten og vinket farvel. Det er derfor jeg føler meg så trist og som en dust som "sank så lavt".. Men igjen takk. Det hjelper med slike gode ord:) Anonym poster: 41b01fc7de6bfc1bc47de08201d21a40
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå