Er det synd i mennene våre under fødsel?

[Anonym bruker]

Hadde en diskusjon med ei veninne, og hun mener hun blir til å synes mer synd i mannen enn seg selv under fødselen.

Er jeg sær som ikke synes synd i han? Jeg har så evig nok med meg selv, da syntes jeg synd i meg selv som lå dær med jævlige smerter i timesvis!

 

Hva tenker dere om dette?

 

Anonym poster: 76b108dd45aa045c2181edd3e64c7449

[Anonym bruker]

Jeg har ikke født enda, men jeg er da sikker på at det ikke er han jeg vil synes synd i! Det eneste som er synd for han er at han aldri får oppleve hvordan det er :-)

 

Anonym poster: c578e473b2e7a02dbe27fff20c70170d

[Elsker livet]

Nei, ikke akkurat synd på. Men syns det virker veldig kjedelig underveis, og det må være slitsomt å se sin kjære har såpass vondt uten at det er noe man kan gjøre med det.

[Anonym bruker]

Syns ikke synd på han, men det er nok ganske tøft å se på en fødsel... Når du føder selv er du liksom så inni det, du er liksom HELT med, så det blir liksom litt annerledes for kvinnen... Vanskelig å forklare! Men syns ikke synd på mennene nei

 

Anonym poster: 490f8e866060013cd00dc4653506eeb9

[Anonym bruker]

Synd på dem er det ikke, men det er jo en tøff opplevelse for dem også.

 

Jeg hadde en ekstrem tøff fødsel som endte med å føde et helt livløst barn som måtte gjenopplives. Jeg var så hinnsides og inni min egen smerte og redsel at jeg ikke enset han, men han hadde det definitivt ikke godt når han måtte observere at 5 voksne mennesker brøt løs den lille jenta med makt og skadet både henne og meg for livet....

 

Anonym poster: 851bc46ee860a32bb693744edc6eeffe

[Anonym bruker]

Nå har ikke jeg født enda, men har tenkt en del på det da det helt sikkert blir fødsel i løpet av de neste to ukene. Jeg må si at jeg allerede syns litt synd på mannen min. Jeg har hatt mye vondt i svangerskapet og jeg ser smerten min så godt i hans øyne. Og han er så bekymret for meg stakkar. Jeg kommer helt sikkert til å ha mye mer fysisk vondt, men det er vel ingen vits i å sammenligne. Tenker det er litt synd på oss begge bare helt på to ulike måter :-)

 

Anonym poster: b99630c1e7b683acc7e7fbe9c087e900

[Anonym bruker]

Overhodet ikke. Det er nok vanskelig å sen noen man er glad i ha det så vondt, men det er ikke synd i dem for det. Men det er da ikke synd i oss kvinner heller, selv om vi opplever smerten av en fødsel.

 

Anonym poster: d609e31eea434495607ba9a8784a42f4

[nagini]

Ja, jeg synes synd på ham. Må være fælt å se den man elsker mest av alt ha det så vondt, og man ikke kan gjøre noe.

[Anonym bruker]

Hadde en diskusjon med ei veninne, og hun mener hun blir til å synes mer synd i mannen enn seg selv under fødselen.

Er jeg sær som ikke synes synd i han? Jeg har så evig nok med meg selv, da syntes jeg synd i meg selv som lå dær med jævlige smerter i timesvis!

 

Hva tenker dere om dette?

 

Anonym poster: 76b108dd45aa045c2181edd3e64c7449

 

Nei du er ikke sær. Er jo vi som presser ut en baby.

 

Anonym poster: 9545e7aa9b457555924a207f53e3a537

[Major HotLips Houlihan]

Vel, siste fødsel fikk en litt mer dramatisk slutt enn hva vi hadde forventet og snuppa ble tatt med sugekopp i hui og hast. Midt under alt som skjedde så fikk jeg med meg mannen som står bøyd mot vinduskarmen og ser ut av vinduet, tydelig skjelven og redd for hva som holdt på å skje. Da syns jeg et lite øyeblikk synd på han, det kan jo ikke være lett å stå og se på at det holder på å gå galt uten å kunne gjøre noe. Men det var bare et øyeblikk og straks var hele mannen glemt når verdens fineste lille pike kom til verden

 

Men sånn i bunn og grunn så er det slett ikke synd på mannen under fødsel

[Anonym bruker]

Jeg syntes ikke synd på han der og da..

 

 

Men jeg syns litt synd på han i ettertid. Er ikke lett å se den man elsker ha det helt forferdelig vondt.. Og for min var det hvertfall vondt. Det var og skremmende når han fikk se at babyen hadde navlestreng rundt hodet. (ufarlig, men det visste vi ikke), mye han syns var fælt og vondt. Visste ikke hvor ille han hadde det før vi snakket om det med jm før andre fødsel... Da syntes jeg synd på han..

 

Anonym poster: 5e507dbf34448e069987e4ef0c5ced57

[Gjest yrild]

Hadde en veldig hard førstefødsel. Synes vel ikke mer synd på mannen min, men han led, følte seg hjelpesløs og hadde ingen medbestemmelsesrett ... han trodde at både jeg og barnet ville dø fordi jeg ikke ville ha keisersnitt... og var i sjokk i ukesvis etterpå.

Jeg var jo så inne i fødselen så selv om det var grusomt vondt, så var det jo samtidig veldig meningsfylt. Han led helt klart i ettertid mye mer enn meg.

[Anonym bruker]

Vil ikke si direkte synd på, men det er jo helt klart en stor påkjenning for mannen også, selv om han slipper de fysiske smertene. Tenker det må være litt ekkelt å ikke kunne gjøre noe når det står på som verst.

 

MEN, når det er sagt så vil jeg egentlig ikke si at det er "synd på" oss damer heller under en fødsel, det er da selvvalgt og et nødvendig onde som må til for å få det fineste som fins. Tenkte aldri på at noen skulle syns synd på meg når jeg fødte iallefall

 

Anonym poster: 39f620d9c4768e06d91defe6af322d4b

[Anonym bruker]

Min samboer er det ikke synd på. Han har vært svært lite medfølende i svangerskapet og bryr seg katta om fødselen, noe som gjør at jeg bestemte meg for å gjennomføre den uten ham. Under tidligere fødsler har faren til de barna jeg har fra før ikke vist noe særlig redsel eller det at han led fordi jeg hadde vondt, så ikke synd i ham heller.

 

Anonym poster: aa64b7afe29b6a07169e12da946fa3de