Dere med mye vondt/har en kronisk sykdom...

[Anonym bruker]

forteller dere partneren og store barn når dere har vondt?

 

Sliter selv med store smerter om dagen og synes det er vanskelig i forhold til familien. Jeg har mest lyst til å sitte stille i sofaen under pleddet for da kjenner jeg ikke smerte så veldig. Det er når jeg må gå og bruke hendene at smertene er som verst. Men det er jo ting som gjøres her, husarbeidet gjør seg ikke selv. Dessverre påvirker smertene humøret mitt og jeg er frustrert også. Dermed er jeg nok sur og kort i lunta, noe som gjør meg enda mer frustrert. Ungene her er store, småskolen og videregående, så helt hjelpeløse er dem ikke.

Yngste ba om mer mat i sted, mannen var på vei ut døra så sa jeg skulle ordne det. Men i og med at jeg ikke spratt opp så ble dem grinete på meg. Jeg kan ikke sprette noen steder som helst. Reise meg kontrollert for at det skal gjøre minst mulig vondt.

Jeg har prøvd å si at jeg har veldig mye vondt nå om dagen, men det går vist ikke inn hos noen av dem. Biter tenna sammen og lar det stå til.

 

Hvordan er det hos dere?

 

Anonym poster: 4491c9dbe2b47c44ede5e8ea6db31c9b

[<3 2G <3]

Jeg sier fra at i dag har jeg vondt så jeg kommer når jeg kommer. Gubben og hr vet dette så de tar hensyn. Hvordan det blir med lillebror får tiden vise.

[Gjest Sekretøsa]

Mine er 8 og 5, og de må klare mye selv akkurat nå. Er mer eller mindre sengeliggende med bekkenløsning. Husarbeid må mannen ta, og ungene må finne mat og slikt selv. eldste er flink til å lage middag, evnt må det vente til mannen kommer hjem. Med mindre jeg har en god dag....

[Anonym bruker]

Jeg sier i fra når jeg har ekstra vonde dager, både til mannen og barna. De er 4 og 6 år.

 

Anonym poster: 9407bbf66e5343db28bd083113be8c11

[Anonym bruker]

Jeg har en kronisk sykdom, men har like vondt hver dag. Er bare enkelte ting som er vondt å gjøre, mannen vet om det og vet hva som er vondt for meg og ikke, så han hjelper meg automatisk barn har vi ikke enda.

 

Anonym poster: 13b776da426c2ba4e9784de9b872a03d

[Himmel og hav]

Om jeg har dager jeg er veldig ille, så sier jeg fra, men om jeg bare er "sånn passe" dårlig, så klager jeg ikke. Da gjør jeg så godt jeg kan, biter tenna sammen og hviler meg når jeg kan.

 

Jeg orker ikke folk som syter, så jeg gjør alt jeg kan for å ikke bli en sytepave som forventer at alt skal legges opp etter min dagsform og som folk må ta hensyn til hele tiden. Jeg har blitt kjempegod på alternative løsninger, og på å virkelig bidra på de områdene jeg kan være god uansett hvordan formen er.

 

Heldigvis så er humøret mitt stort sett godt, enten formen er sånn eller slik, så familien min slipper å ta hensyn til at jeg er amper og sur i tillegg til at jeg har fysiske begrensninger.

[DaTuMa]

Jeg sier bare ifra på dager det er ekstra ille. Hvis mannen feks ønsker hjelp med middagen sier jeg at hvis han henter grønnsaker, kniv og skjærefjøl kan jeg skjære mens jeg ligger i sofaen. Jeg bretter også klesvask hvis han bærer det til meg i sofaen. Jeg ordner håret til storesøster når jeg ligger i sengen o.l.

Prøver å finne så mange alternative løsninger som mulig sånn at jeg er til minst mulig belastning

[Anonym bruker]

Jeg har ikke partner men jeg sier fra til barna når de vil klatre på meg eller at vi skal gjøre ting jeg ikke klarer der og da pga smertene.

Jeg syntes det er viktig at de har en begrunnelse for at jeg sier nei når jeg sier det.

Ellers snakker jeg ikke om smertene hverken til de eller andre.

 

Anonym poster: a8cf230b716e2ec0c5d47a5820cf1b42

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Jeg sier sjelden noe, de verste dagene holder jeg meg mest mulig i ro, men leker med ungene og lager mat osv. uansett, må nesten det, siden samboeren er i jobb 14 dager av gangen.. Når han er hjemme så gjør jeg det jeg klarer, og spør om han stiller opp litt ekstra, da vet han at jeg har en dårlig dag. Men jeg sier som regel ikke rett ut at jeg har smerter, eller hvor ille de er. Har vokst opp med å la vær å fortelle slikt..

[Pixy]

Gjør det jeg gjør til vanlig... Dessverre. Skulle helst vært flinkere til å si i fra.

Blir bare en vond/ond sirkel.

Føler det blir lettere om jeg har en diagnose å vise til.

Er ikke så flink til å fortelle hvordan jeg har det. Forventer liksom at alle skal forstå. Dumt og unødvendig. Er mest redd for å ikke få hjelp selv om jeg spør om det.