Anonym bruker Skrevet 8. mars 2013 #1 Skrevet 8. mars 2013 .................. er jeg så utrolig lei meg og nesten "angrer" nå når jeg sitter her med papirene i hånda...? Blir så fortvila! Vi (mest jeg) har slitt i forholdet lenge, flere år siden jeg hadde det ordentlig bra. Det er ingen andre inne i bildet altså. Men kort fortalt så har ikke mannen vært klar for barn og familieliv (vi ble sammen veldig unge, og har vært sammen i 22 år). Jeg har mer eller mindre endt opp som alenemor med en ekstra "tenåring" i huset...... :-( Ikke noe festing, mer mangel på interesse for å delta i "kjedelige" ting som oppfølging av barn, husarbeid, holding av avtaler, sover lenger enn 12-åringen i helgene osv. Vi har ikke gjort noenting sammen som familie siste 10 åra uten at jeg har mast om det! Er jeg og barna, og han gjør det han har lyst til............... Fordi vi har tre barn sammen har jeg prøvd og prøvd, har ikke villet gjøre noe overilt og har virkelig ønsket at det skulle forandre seg! Jeg har jo også vært innmari glad i denne mannen en gang! Vi var sammen mange år før vi fikk barn og hadde det kjempebra sammen da! Nå er det bare helt tomt inni meg, og jeg er så skuffa............ :-( Siste halve året har jeg innsett at det ikke kommer til å bli noe annerledes, og nå har jeg tatt ut separasjon. Jeg vil ikke bruke resten av mitt liv på å prøve å få et ikke-fungerende familieliv med denne mannen til å fungere! Tror heller ikke det gjør barna særlig godt! Mannen ønsker ikke dette, men han makter heller ikke å gjøre noe med det som er grunnen til at vi er der vi er. Så nå sitter jeg med papirene i hånda nå, klar til å putte de i konvolutten. Så kommer alle tankene.. Tenker tilbake på alle åra jeg er i ferd med å kaste vrak på (de gode åra)... Jeg har aldri hatt noen annen skikkelig kjæreste, og plutselig virker det kjempeskummelt å skulle være uten han..... Plutselig virker det ikke SÅÅÅÅÅ ille....... Og så er det alt det økonomiske, samvær osv.... jeg ønsker jo å se barna mine hver dag!!!!! Og klarer han å ta ordentlig vare på minste? Det er jo jeg som gjør alt, han har jo ikke peiling! Og blir fort lei og irritert når minste trasser. Da går han bare, men det kan han jo ikke når han har de alene!! Vi har heller ikke fortalt det til barna enda, det blir det verste! Er nok redd jeg blir den stygge ulven for dem, som tvinger pappaen deres ut av huset.... De er jo vant til at han "er sånn", og skatter hver lille stund han vier dem som gull..... Men eldste har nok begynt å stille litt spm og forstår nok at ikke alt er som det skal.... Noen som har vært borti noe lignende? Er det normalt å være så lei seg når man har tatt valget??? Sinnet og irritasjonen som har bygget seg opp over tid og som har hjulpet meg til å være sterk og bryte ut er nå borte, og jeg er bare lei meg og "svak"......................... :-( Eller er jeg i ferd med å gjøre noe veldig feil.......................???????? Anonym poster: 9cdced942048a222c5a138a520099e99
Anonym bruker Skrevet 8. mars 2013 #2 Skrevet 8. mars 2013 Seperasjon er jo ikke endeligt det kan jo ver at han feks innser om noen mnd at ikke kan leve uten deg ikke fordi du gjer alt med barna men på grunn av hele settingen, det er jo normalt å lure på om du gjør det rette, noke eg trur du gjer for ut fra det du skriv er det heller ikke bra for barna å fortsette i samme sporet som nå... Anonym poster: 451672634ac197b0a99d9bc9f3265220
Anonym bruker Skrevet 8. mars 2013 #3 Skrevet 8. mars 2013 Uff.. Jeg vil tro det er helt normal at du blir usikker nå. Dere har vært sammen utrolig lenge, og man kjenner kanskje ikke til noe annet liv. Mange som skal gifte seg forteller om det samme, det betyr ikke at de ikke vil, men det er en avslutning på noe- derfor er det naturlig å bli litt svett. Gresset er vanligvis ikke grønnere på den andre siden, men her tror jeg det er det. ikke nødvendigvis med en gang, du må selv skape deg et nytt liv. Men du fortjener noe mer! Dette klarer du! Anonym poster: 1f55b74905b83218d58a50015fb0ed7b
Anonym bruker Skrevet 8. mars 2013 #4 Skrevet 8. mars 2013 HI her... Tusen takk for svar!! Håper også at det blir bedre på sikt! Akkurat nå er jeg litt i et vakuum...... Men er verst på kvelden når jeg er sliten, så burde vel legge meg og ikke sitte her lenger.............. ;-) Tankene kverner hele dagen egentlig, og jeg VET at jeg har nådd punktet hvor det ikke går lenger..... Orker ikke mer forventinger og skuffelser! Tenker ikke på noen ny mann - ikke på lenge ihvertfall - og hverdagene blir nok ikke så forskjellige fra sånn som de er nå. En ting er ihvertfall sikkert, og det er at jeg er blitt rågod på logistikk og på å ta vare på barn og hjem! Har jo ikke akkurat hatt noe valg............ Så er sikker på at jeg mestrer den oppgaven! Det økonomiske er det verste sånn sett, om vi kan bli boende osv... håper inderlig det! Men får ta slikt etter hvert! Jeg er egentlig en positiv og løsningsorientert person, men har sjelden hatt så bruk for det som nå........ Tusen takk for oppmuntring :-) Anonym poster: 9cdced942048a222c5a138a520099e99
Anonym bruker Skrevet 9. mars 2013 #5 Skrevet 9. mars 2013 Det er helt normalt. Slet veldig når jeg skulle skille meg fra min x, jeg som tok valget og det var det eneste rette. Ta samtaler med venner og øs av deg litt det hjelper. Anonym poster: 0fbbf0ad9d07156011728b301a4fbc6e
Anonym bruker Skrevet 9. mars 2013 #6 Skrevet 9. mars 2013 Jeg var gjennom slike følelser når jeg satt med seperasjonspapirer i handa og når jeg satt med skillsmissepapirene. Jeg visste jeg gjorde det absolutt rette men det er et stort steg å ta så følelsene er der allikevel. Tror de fleste har de i en større eller mindre grad. Jeg har dog aldri angret på et valg jeg visste var til det beste å ta Anonym poster: e2de3eb9bb6da35e7a35e5a6f641acb4
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå