Uføre/folk på AAP etc...

[Anonym bruker]

Hva synes dere? Jeg fatta aldri tidligere at man kunne motta ei krone av staten om man ikke var så syk at man aldri sto opp av senga/lå på sykehus etc. Vel, nå er jeg selv ramma og forstår man kan ha gode og dårlige dager. Dersom jeg benytter mine gode dager på å jobbe slik situasjonen er nå ender jeg opp igjen med bare dårlige dager. Men jeg er på vei til å bli bedre og skal bli helt bra! Så hva tenker dere om dere møter en syk på en god dag i butikken, på ferie etc? Bør de aldri ha noen god dag for å kunne motta ytelser?

 

Anonym poster: 6c51b0473606fee53eacc5410886c257

[Anonym bruker]

Jeg har holdt på sånn i over ti år. Jeg var frisk som en fisk, jobbet fulle dager og mer enn det, SÅ ble jeg syk og havnet i systemet til det som nå heter nav. Siden har det bare gått nedover..

Jeg har prøvd alt og har tilslutt endt opp som ufør fordi nav mener de ikke kan hjelpe meg..

Men jeg har klart å hjelpe meg selv såpass at jeg kan jobbe hele 1- 2 dager per mnd i de gode periodene.. jeg kan ikke takke nav for den jobben, den har jeg selv skaffet meg selv, men det har ikke vært lett, for det er svært få arbeidsgivere som vil ha en person i jobb, som er mer syk enn frisk.

 

Og nåde deg hvis du har en god dag ....det har man ikke lov til, er man ufør, så skal man helst sette seg selv i et bur og bli der..

 

Og er man like usoheldig m meg, så forsvinner alle vennene , for det er ikke status å ha en venn som er ufør...

 

Nei, livet som syk skal sannelig ikke være lett..

 

 

 

Anonym poster: 0c686fe8c2984c759b6246ea88886580

[Anonym bruker]

Jeg har full forståelse for jeg har en mamma som er ufør og har sett baksiden. Jeg har sett at når hun drar i butikken så blir hun sengeliggende neste dag, om hun deltar sosialt med venninner så er hun hjemme i en uke etterpå, jeg har sett henne så dårlig at hun ikke engang våger å hente posten og jeg har sett henne på en god dag når hun våger å gå inn i banken alene.

Hun har sosial angst og er manisk depressiv. Bare det å ta bussen koster henne mye energi og angst. Hennes verden består av leiligheten,nærbutikken, to venninner og broren min. Hun besøker ikke engang sin egen søster fordi bussturen er for lang. Bil tør hun ikke kjøre lengre (hun kan kanskje heller ikke pga. sterke medisiner?), hun reiser aldri bort eller drar på ferie. Hun har gode dager og dårlige dager. De gode dagene gir henne "premie" i form av mange dårlige dager etterpå om hun gjør noe som koster mer energi enn å koke kaffe.

 

Anonym poster: daa855fe3c2d2e847501b5e11bb85536

[smurfis]

Jeg er en av de selv, så om jeg så hadde møtt en som er sykemeldt eller på aap på trening så ville jeg tenkt "bra for ham//henne". Jeg vet absolutt at man kan ha strålende dager innimellom de fæle

[Anonym bruker]

Er vel stor sannsynlighet for at de holder seg hjemme om de har en dårlig dag, og at man kan møte dem ute på en god dag. Det er det jeg tenker.

 

Mange tenker at "alle kan gjøre noe", men jeg forstår også arbeidsgivers ståsted i dette. Har en far som er ufør, og han kan jo gjøre noe, men når han er så mye borte, innlagt på sykehus osv, forstår jeg godt at det er vanskelig å ha ham ansatt. Er jo ikke mulig å planlegge noe, med mindre han går på toppen av de andre ansatte.

 

Anonym poster: c7700c232d360ba38a30abf4c45c1869

[Mamma`n til Will& Ailo]

Jeg er en av de som er ufør som har gode og dårlige dager,men det koster veldig mye å ha de bra dagene for da kompanserer jeg for de dårlige dagene og gjør alt for mye og det får jeg svi for.

[moota m storebror&lillebror]

Hva jeg synes? Jeg må jo innrømme at jeg er glad vi har muligheter for aap siden jeg har gått på det selv siden september.

Hva jeg tenker hvis jeg ser noen som er sykemeldt/på aap eller ufør? Jeg tenker at jeg passer mine egne saker og at det kan være grunner som ikke vises på utsiden. Og at er bra. Det er ofte tegn til bedring når man er ute av senga eller huset

 

Jeg utredes for ME og jeg ser ikke syk ut utenom om jeg må ut et ærend en dårlig dag. For på dårlige dager ellers sliter jeg med å komme til badet og går i alle fall ikke ut. Gode dager utnyttes til det beste og litt til, det får jeg svi for i dagevis etterpå, men jeg må jo leve jeg også..

[Anonym bruker]

Jeg tenkte som deg før, reagerte om jeg møtte en som var sykmeldt på butikken eller på kafé. Nå som jeg selv har blitt kronisk syk vet jeg at den turen på butikken eller den timen på kafé kanskje er det eneste man klarer den dagen, og at man da må ligge i senga eller på sofaen resten av dagen. Jeg har rett og slett fått mine egne fordommer rett i trynet. Det KAN hende man orker å gå tur med hunden to timer hver dag selv om man ikke er i stand til å ha en jobb i en stillingsprosent noen gidder å ansette i (å jobbe to timer om dagen er utopisk, slike jobber finnes dessverre ikke).

 

Anonym poster: 29b176ef564d2499fb06644d7efdeb46