Trenger hjelp, vil skilles.

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i 12år (siden jeg var 18), gift i 4år. Har to små barn. Nå er det nok. Jeg ha sagt mange ganger og i flere år at jeg vil gå fra han, men gir han "en ny sjanse" hver gang. Alt skal alltid bli så bra, bare han får tid osv osv.

 

Nå er det nok. Vi får ikke time hos familievernkontoret før om to måneder.

Jeg har mer enn nok med å passe på jentene mine og meg selv. Han tar ingen ansvar og vil bare leve sitt liv.

Jeg føler meg absolutt ikke som noen god mor som holder ut bare for dems skyld, jeg er utslitt, rett og slett fordi han sårer meg så mye. Får ikke sove om nettene og har ikke gjort det på 6mnd. Han sover på gjesterommet, i påvente av at alt skal fikse seg av seg selv, og han plutselig kan flytte inn på vårt rom igjen (akurat som at jeg har PMS som skal gå over) ;-)

 

Han vil ikke skilles, og sier gang på gang at han elsker meg, alt er tomme ord. Han nekter nok å skrive under dersom jeg kommer med papirene. What to do?

 

Har tenkt mange ganger at jeg burde tatt med barna å reist til min familie (på andre siden av landet), men det blir altfor drastisk.

 

Orker ikke å skrive mere her, men noen som har vært i samme situasjon? Der den ene vil gå fra og den andre ikke?

 

Anonym poster: 55ca8f53319724b9664007c45245794f

[beibilykke]

Nei. Ikke i samme situasjon. Men ut i fra det du skriver så har du det jo ikke så bra!! :/.. kan ikke han flytte ut for en periode slik at dere får litt avstand,tenke litt og finne ut av hva som vil gjøre situasjonen bedre. Begge skriver f.eks et brev til hverandre om tanker og følelser.gjerne lettere å beskrive ,og det går gjerne dypere inn når han får lese hva du tenker og føler.

 

Du sier du har hatt det slik i flere år! Kjære deg!det er ikke sundt ,verken for deg,eller jentene dine.

 

Du må også spørre deg selv om hva du vil, og hva du er villig til å gjøre/forandre. Dere skal på familiesamtale.det er jo bra.hva håper du å få ut av det? Vil du redde forholdet? Da er din innstilling viktig.og du må vise det ovenfor mannen din. Han er kanskje rådvill.kanskje trenger han hjelpen din til å bli en bedre mann/far. La han f.eks komme inn på rommet igjen.

 

Dette vare bare mine tanker rundt ditt problem håper det ordner deg på den ene eller andre måten!

[Anonym bruker]

Si at du bestiller en time til dere på det nærmeste familievernkontoret (FVK). Tror dere er nærmest forpliktet til å møtes der for megling, da får dere hjelp til å prøve å løse problemene eller evt papirhjelp osv hvis det ikke er noe håp. Masse lykke til, livet er for kort til å leve i et ulykkelig forhold. Du er ennå ung og burde ha mange flotte år foran deg! Og det er også viktig for jentene dine å slippe å vokse opp med foreldre som ikke elsker eller respekterer hverandre. Google nærmeste familievernkontor, evt ring kommunen og spør. Gjør det i morgen!

 

Anonym poster: aedc2d07a68ad4c6eb5114cf18cd6d53

[Anonym bruker]

Tusen tusen takk for gode svar! Jeg skal absolutt ta rådet om å skrive et brev til hverandre, det hørtes veldig bra ut!

Han skal nok flytte ned til sin far en periode. De har stort hus og han har kjellerleilighet der til disposisjon.

Jeg blir bare sur og irritert av å være rundt han, som bare snakker om "vås" dagen lang og unngår å snakke om noe som går dypere enn hans hobbyer og interesser.

 

For å nevne en episode: Vi var bedt i bursdagsselskap nå på søndag kl 12. Han hadde ikke villet dra uten å nevne noen grunn (selv om dette er et vennepar av begge to, hvor hun er min beste venninne, og samboeren hans gode kamerat). Men han gikk med på å dra så jeg slapp å kjøre alene.

Når søndagen kom, hadde han sove dårlig, dvs han la seg ikke før i 02 tiden.

Jeg sto opp med begge barna, lagde frokost og ryddet opp igjen, dusjet både de og meg, kledde på oss fine klær og slengte på meg noe mascara. Pakket inn gaven og gikk ut døren. Han lå fremdeles å sov.

Jeg tenkte at jeg for èn gangs skyld ikke skulle legge krefter i å ta ansvar for å vekke han. Jeg hadde tross alt sovet kun to timer i natt selv (ligget våken i tanker, svimmelhet og hodepine). Det kan nevnes at jeg har prolaps i nakken etter en ulykke som 13åring og en type leddgikt. Dette medfører bl.a at jeg har vondt for å ligge stille.

Jeg kjørte til plantasjen for å kjøpe en pakke tulipaner. Dro med jentene inn selvfølgelig.

Når jeg hadde kjørt i 15 min, kommet halvveis, så ringer "gubben" å er sur for at jeg ikke vekket han. Jeg forklarte at jeg ikke orket og hadde mer enn nok med alt jeg hadde gjort, og at han fikk se å ta ansvar for seg selv i det minste. Han surmulte å kom med 6-7 forskjellige unnskyldninger.

Så ville han at jeg skulle ringe når jeg kom frem, noe jeg svarte nei på, å sa at jeg mest sannsynlig hadde hendene fulle når jeg kom frem. Han skulle ikke få ødelegge dagen min!

 

Min venninne forstod meg godt. Det var en trøst i det hele. Men søren altså! Dette skjer gang på gang! Eldste jenta på 4år blir like lei seg hver gang pappaen ikke er med, denne gangen gråt hun noen tårer. Det er så vondt. Alle andre pappaer er med, men hennes gidder ikke.

 

Nei. Familievernkontoret neste.

 

HI

 

Anonym poster: 55ca8f53319724b9664007c45245794f