jeg bare ser på at livet går forbi

[Anonym bruker]

Jeg ønsker ikke ha det slik jeg ønsker å leve, men jeg sitter fast vet ikke helt hvor jeg skal starte.

Jeg har en sykdom så jeg går på aap og er i hovedsak hjemme hver dag.

Jeg er singel og har to barn, bor litt uti gokk og kan ikke kjøre bil.

men kan ikke flytte da min sønn som har en diagnose har hele sitt hjelpeaparat her og å det gjør rett og slett for stor skade å dra han opp fra hjemmet og dette og måtte starte over et nytt sted.

Jeg har minimalt med sosialt nettverk og vanskelig for å komme i kontakt med nye mennesker.

Så jeg lever i bhg, prøver å få gjort ting som må gjøres i huset, henter barna, lager middag, leker med barna og så legger de. Så sitter jeg her alene til jeg legger meg. og opp å det samme igjen. De har en aktivitet de går på i uka som må følges opp, og så er det noen møter pga sønnen, og lege, psykolog og fysio for meg.

That's it, uke inn og uke ut.

 

Jeg maser på nav for å få lov til å få arbeids utprøving. Men siden jeg ikke kan jobbe 100% tar det tid å få gjennom. Jeg er avhengig av å komme meg inn i et av programmene først for å finne ut hva kroppen takler og ikke takler. Kan ikke bare få arbeids utplassering hos en bedrift eller noe.

 

jeg prøver å bli kjent med nye mennesker, er på bekjentstadiet med alle foreldre til venner av mine barn men det stopper der.

Prøvd å bli kjent med andre rundt, gjennom dette forumet og gjennom annet men det stopper alltid opp.

Mulig det er jeg som er veldig rar og det er grunnen, jeg vet ikke helt.

Blir ikke vennskap ut av det ihvertfall.

 

Jeg har prøvd nettdating, men har ikke utseende med meg så det funker ganske så dårlig, bortsett fra noen tilbud om sex har det ikke blitt noe av det.

 

Jeg kjeder meg, jeg er rastløs men jeg får ikke til noe for enten stopper det pga barna og spesielt minste. Eller på grunn av hva min kropp takler.

Jeg er nødt til å finne noe som fenger meg men klarer det ikke.

 

Ikke vennskap, ikke kjæreste, ikke aktivitet/hobby, ikke jobb....

Bare barna mine og den dårlige samvittigheten for at jeg ikke får gjort nok for de, ikke får gjort alt i huset når jeg til og med går hjemme, for at jeg bare lever av staten og ikke har noe å gi.

Det er nesten så jeg ønsker meg tilbake til de verste dagene av depresjonen, da alt var helt mørkt for da var jeg mye mindre rastløs og jeg begravde meg selv i nettopp den når barna var i bhg eller sov.

En depresjon er altoppslukende når du lar den og det er nesten som det ga meg mer rom til ro på en eller annen måte.

 

Sorry bare måtte klage litt..............

 

 

 

 

Anonym poster: 6703cbe3ef9f450155bbece4f52e5871

[Kathrine.]

stakkars deg, hørtes ikkje kjekt ut.

du må jo bare gjøre det beste ut av det du har.

Les gode bøker, se bra tv-serier og filmer (netflix?), gå turer i marka mens barna er i barnehagen. Pynt rundt deg og ha det fint i huset (hjelper MYE på humøret)

Prøv å spare litt penger så du og barna kan unne dere en billigtur til syden i mai eller august/september.

Kan du melde deg som støttekontakt, eller få støttekontakt selv?

Må da finnes andre ensomme i kommunen, noken i kommunen som kjenner til kor du kan treffe andre i samme situasjon.

Meld deg som frivillig f.eks som besøker til folk på sykehjem, saniteten, røde kors.

Ordner seg for snille jenter, veit du...

[Anonym bruker]

Oida. Dette hørtes ikke så bra ut. Men vet du hva? Jeg tenker litt som så at slik du beskriver det, sånn er livet. Det høres kanskje litt krast ut, men hvis du tenker over det, er det egentlig så ille?

Jeg har det igrunnen ganske motsatt av deg. Jeg har en altoppslukende jobb, masse folk som stadig maser om å finne på ting, og bestandig er det noe jeg føler at jeg ikke får tid til. Derfor har jeg bestemt meg for å, muligens, møte deg litt på halvveien. Jeg vil trappe ned alt styret. Jeg vil jobbe mindre, ha mer tid til barna, og slutte å stresse.

Hvis du kjeder deg, hva med å spare opp litt så du og barna kan reise? Det trenger ikke å være så fjernt å dra noen uker til en sydhavsøy. (Nå vet jeg jo ikke om det vil la seg gjøre med helsen til barnet ditt, da.)

Og du vet, for bare hundre år siden var slik du beskriver det, slik alle levde. De kjente ingen annen måte å leve livene sine på. Ikke la deg jage opp av samfunnet som mener at man må ha masse venner, masse hobbyer, og hele tiden noe å gjøre. Ta livet med ro, og nyt hver dag. Skaff deg en hund som du kan gå tur med. Kom deg ut og kjenn luktene i skogen.

Ønsker deg alt godt, og håper det ordner seg for deg.

Stor klem!

 

Anonym poster: 2518e31af62e5a799023c59697ee39fe

[Anonym bruker]

Ja skulle gjerne ha tatt en sydentur med barna eller en tur i det store og hele og opplevd noe nytt. Problemet er ikke penger problemet er at jeg ikke kan ta med dette barnet til nye steder og oppleve kos og avslapping, fordi det ikke takler nye steder, det ikke takler reise også videre.

Dette barnet krever hele deg når det skal oppleve noe nytt, så det er ikke trygt for det andre barnet som også er liten å gjøre dette uten en ekstra voksen med og jeg har dessverre ingen ekstra voksen å spørre.

Jeg er enig i at det sikkert ikke høres så ille ut når man står på utsiden. Jeg ønsker ikke stress og mas selvsagt, jeg ønsker bare noe som kan gjøres. Noen å snakke med nå og da.

Noen som ikke får betalt for det.

Og med snakke mener jeg ikke den samme fint vær idag opplegget man gjør flere ganger per dag i forhold til bekjente.

Ei heller noen å legge ut om at livet er fælt eller klage, bare vanlig skikkelig samtale om noe.

Det høres sikkert flott ut å kunne gå hjemme, men det er ikke like flott når det ikke er et valg man kan ta selv.

 

Jeg forventer ikke og har aldri forventet at livet skal være full av fart eller fantastisk.

Jeg bare ønsker noen jeg kan fortelle ting til når det skjer noe morosamt, eller som ringer/kommer på besøk meg for å bare si hei og snakke litt.

Jeg skulle ønske jeg kunne ta den skogsturen uten at det gjør at jeg ikke fungerer dagen etter. Det begynner avslappende og ender vondt dessverre.

Hund kan jeg ikke ha av den grunn og jeg er ikke et hundemenneske eller dyre menneske, har katt og det er mer en nok, hadde det ikke vært for barna hadde vi ikke hatt den heller.

Jeg skulle ønske jeg hadde en jobb om jeg så ikke likte den stort ihvertfall et par dager i huset sånn at jeg hadde noe jeg måtte, noe å gjøre annet en bare barna og huset.

Kan hende om jeg var frisk og hadde 100% jobb at jeg ønsket å gå hjemme, men når man ikke har valgt det selv føles det litt som et fengsel.

 

Støttekontakter her jobber på kvelden, og de må kunne kjøre bil.

Jeg har barna mine på kvelden og kjører ikke så det funker ikke å ta en slik jobb dessverre. (har jobbet som dette før jeg fikk barn.) Røde kors sin besøkstjeneste er dessverre nedlagt her jeg bor, har hørt for å se om det var noe som passet for meg å være med i.

Jeg har undersøkt om det finnes andre ting på dagtid som jeg kan være med på, men enten er det ting jeg er for frisk til eller for syk til.

 

Jeg vet jeg er klagete og det er nok irriterenes.

Jeg skulle så gjerne bare glemme alt og nyte dagene, men jeg klarer ikke det.

jeg bare ønsker at jeg hadde noen mennesker som var i livet mitt som ikke fikk betalt for å være rundt meg/høre på meg.

Men selv ikke mine foreldre er typen til å ta kontakt å høre hvordan det går....

 

Jeg skulle ønske jeg hadde en ting i livet (utenom barna) som jeg kunne si at jeg liker å gjøre, som opptar meg.

Men sånn det er nå så har jeg ikke noenting.

 

HI

 

Anonym poster: 6703cbe3ef9f450155bbece4f52e5871

[Kathrine.]

Du har iallefall oss her på dib å snakke med. Her kan du dele både glede og sorger.

Etterkvart blir barna større, og det blir enklere. Barna blir vennene dine, og til slutt må du ikkje passe de om kvelden lenger.

Du er en veldig viktig person for barna dine. Ta godt vare på de.

[Anonym bruker]

Du har iallefall oss her på dib å snakke med. Her kan du dele både glede og sorger.

Etterkvart blir barna større, og det blir enklere. Barna blir vennene dine, og til slutt må du ikkje passe de om kvelden lenger.

Du er en veldig viktig person for barna dine. Ta godt vare på de.

 

Sønnen min vil nok ikke bli stor, ja fysisk men ikke psykisk og det som er vanskelig i dag vil bli tyngre og verre å takle hvor større han og tyngre han blir. Så den passingen på kvelden må jeg nok belage meg på til han en dag muligens får tilbud om bolig som 18+. Men ja mitt andre barn blir stort. Dog må jeg være forsiktig så hun ikke føler at hun må holde mamma med selskap eller passe på lillebror.

Jeg vil alltid oppmuntre henne til å oppleve ting og ikke bli sittende fast på grunn av der hun kommer fra.

 

Anonym poster: 6703cbe3ef9f450155bbece4f52e5871

[Anonym bruker]

Jeg ble litt deppa istad da jeg leste innlegget ditt, men ut i fra svaret du kommer med nå, blir jeg kjempetrist. Jeg vet jammen ikke hvordan jeg kan hjelpe deg... Kan jeg spørre hvor i landet du bor?

 

Anonym poster: 2518e31af62e5a799023c59697ee39fe

[Kathrine.]

Visst du ønsker det får du nok avlastning/hjelp.

Lykke til. Ønsker deg alt godt.

[Anonym bruker]

Jeg ble litt deppa istad da jeg leste innlegget ditt, men ut i fra svaret du kommer med nå, blir jeg kjempetrist. Jeg vet jammen ikke hvordan jeg kan hjelpe deg... Kan jeg spørre hvor i landet du bor?

 

Anonym poster: 2518e31af62e5a799023c59697ee39fe

 

Uff da, jeg ønsker ikke at folk skal bli triste pga meg eller på mine vegne.

Jeg bare måtte få ut frustrasjon.

Og Hoven ja jeg får avlastning og hjelp fra det systemet som finnes i forhold til barnet mitt. Men avlastning fra familie, barnas far er ikke eksisterende og de har gjort det klart at de ikke ønsker eller makter å være der for oss. Greit nok det men hadde jo vært hyggelig om de ville vært familien vår/barnas og kommet på besøk en gang imellom i det minste.

Men det sagt jeg angrer ikke på barna mine, jeg elsker de og vil gjøre det jeg kan for de alltid.

 

Men det er ikke alltid slik at man får hjelp bare man ønsker det eller ber om det desverre.

Dog er det ikke det som er problemet mitt egentlig.

Problemet mitt er at det blir ensomt og det blir langtekkelig å bare eksistere.

Ikke ha noe å glede seg over (utenom barna i hele tatt) selv ikke en enkle ting. Før elsket jeg å lese det var noe, men nå klarer jeg ikke å konsentrere meg om en bok.

Før hadde jeg venner jeg så nå og da, ikke mange men gode nå er vi fjerne bekjente som skriver en setning her og der på facebook. Ikke fordi jeg ikke har prøvd å ta opp kontakten igjen.

Jeg er nøye på å ikke klage en masse til de rundt meg, prøve å være positiv så jeg vet ikke hva det er men siden jeg er fellesen må det jo være meg som er grunnen til at jeg ikke kommer innpå noen.

 

Men samme det nå skal jeg vandre ut i solen og hente barna mine. Det kommer en dag i morgen og en etter det og en etter det. De er ganske like men de kommer.

 

Anonym poster: 6703cbe3ef9f450155bbece4f52e5871

[Anonym bruker]

Hvor bor du?

Jeg vil gjerne ha nye venner

Bor i Arendal.

 

Anonym poster: 92faca166f8c5a0d51c808de026f3ebd

[Anonym bruker]

Hva med å ta kontakt med Røde Kors. Kansje du kunne vært besøksvenn for noen eller for eksempel handlet og holdt et eldre menneske med selskap noen dager mens barna er i barnehagen?

 

Hva med trening? Det kan ofte få deg til å føle deg mer vell med deg selv. Mange steder har de også treningsgrupper der man kan trene sammen med andre på dagtid hvis man er på aap eller liknende.

 

Hva likte du å drive med før? Finnes det en støttegruppe for foreldre med samme diagnose som ditt barn? Det kan være en god hjelp.

 

Anonym poster: 469ef1024abc8786a1de4abe60375596

[Anonym bruker]

Må bare si at jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver... Ikke de konkrete detaljene, men tankene og følelsene... Men har ingen råd dessverre, kommer meg jo ikke ut av det selv.

 

Anonym poster: 90a668f6fb116293ce0c4e77565f8aa2