Hvordan løser vi dette?

[Anonym bruker]

2åringen har blitt mammadalt. Om morgenen er d mamma som skal ta henne ut av sengen, viss ikke blir hele morgenen bare skrik, hyler og hyler. Jeg forstår at min mann blir frustrert og ting skjer da litt hastig.

Jeg har større tro på å holde på roen, snakke med jenta vår men samtidig være sjefen.

Føler d skaper litt splid mellom oss her hjemme nå,

Selv om jeg prøver å snakke m mannen om d. At vi ikke må gi etter og d er vi som bestemmer osv.

Nå er d blitt et sårt punkt

 

Anonym poster: 73a6ad8cbe32ff30c0b71ef906c58975

[Anonym bruker]

Trøst din mann med at dette er en periode..

Det går over!

 

Her ble mamma-perioden avløst av pappa-perioden.

 

Lykke til med bestemt 2-åring!

 

Anonym poster: df9d1d62467bfdbd300f3f567be63585

[Mamma til tre gutter]

Helt normalt, og diss periodene snur ofte...

[Gjest Kira bjeffer]

Det høres veldig kjent ut

 

Tror det er viktig at dere fortsetter å la pappaen ta henne innimellom (f.eks annenhver dag?), sånn at hun ikke får viljen sin. Hun burde ikke få lov til å bestemme hvem som skal ta morgenstellet, hvem som skal lage mat til henne osv.

Endret 5. mars 2013 av Kira bjeffer

[wanda71]

Tror det er viktig som du sier å ta det med ro, det er ikke lett men det er det man tjener mest på.

 

Mannen din kan blir kanskje lei seg og frustrert men jeg tror det er viktig å ikke vise dette til datteren din for noe av dette er nok manipulering/demostering av makt. Sånn hadde i hvertfall vi det, alt skulle gjøres av meg og det spesiellt hvis far hadde framsatt noen krav de ikke likte.

[hit og dit]

Vi hadde en slik periode i samme alder vi også, med begge jentene. Vi sto på vårt og bestemte at nå skal pappa hjelpe deg med skoene og ikke mamma. Så der stod vi i gangen på vei ut på tur og kikket på hverandre, helt til hun godtok at det var pappa. Det er ikke rom for å la henne bestemme alt. Det gikk relativt fort over. lar dere barnet faktisk velge hvem som skal gjøre hva gir dere det unødvendig makt. Det er greit nok når en har anledning til å følge ønket til barnet, men den gangen det ikke er rom eller tid for det, og hun er vane med å få viljen sin så blir det vanskelig. Etter at vi merket at trassen var over så er vi ikke så bastante med henne.