Er dette normalt?

[Anonym bruker]

Jeg er ei ganske nybakt trebarnsmor, og i det siste har jeg ikke hatt det helt bra med meg selv. Å snakke med mannen min om dette, nytter ikke, han forstår ikke hva jeg er så trist for, vi er jo så heldige å ha tre friske barn, babyen er en engel som aldri gråter, sover mye både natt og dag. Men det er ikke barna eller mannen som plager meg, det er min relasjon til mine foreldre og familie. Foreldrene mine har svært liten tid til meg og mine barn, særlig pappa, det kan gå opp til 2 mnd, før vi i det hele tatt snakkes på telefonen, og da har han all verdens med unnskyldninger for hvorfor han ikke har tatt kontakt. Han har en samboer som også har mange barnebarn, og de snakker han veldig mye om og har tydeligvis et godt forhold til de, mens mine barn må tenke seg om for å huske på hvem som er morfar.. Jeg blir litt lei meg når jeg hører at han er så mye sammen med samboerens familie, men slik er det vel, jeg forstår jo at han vil være med der hun er. Ikke vet jeg hva jeg eventuelt kan si til pappa for at han skal skjønne at han kanskje burde komme hit en tur iblant, noe forslag? Mamma har havnet i en håpløs situasjon med en mann som er mye syk, og i det siste har han vært så syk at jeg ikke har kunnet dratt på besøk til min egen mor, jeg har ikke vært der siden tidlig i desember. Mamma jobber mye og er ofte barnevakt hos søsteren min, jeg ser henne derfor ikke så ofte hos oss. Jeg føler meg så tilsidesatt, pappa sa en gang at han var så lite bekymret for meg, fordi jeg klarer meg så godt alene, jeg er jo så flink. Men, hva har man foreldre til? Selv tenker jeg jo at jeg alltid skal være der for mine barn, og selv de som er flinke kan vel trenge å treffe sine foreldre med jevne mellomrom, når de bor i nærheten? Jeg har forsøkt å ymte frampå til foreldrene mine, at jeg gjerne vil treffe dem oftere, men jeg forstår ut fra det de sier at de har ikke tid. Jeg føler derfor en slags sorg, jeg føler jeg har mistet foreldrene mine, selv om de i høyeste grad lever. Er det jeg som tenker helt galt? Er det normalt at foreldre er slik mot sine barn? Noen som har synspunkter?

 

Anonym poster: cde9389cea624a3d8557c1bb52b35d58

[Anonym bruker]

Ingen som har svar?

 

Anonym poster: cde9389cea624a3d8557c1bb52b35d58

[Anonym bruker]

Jeg har også hatt det slik. Mine foreldre var svært lite interessert i meg og mitt. Jeg forsøkte å ta det opp med dem, men lyktes ikke særlig med det. Jeg har innfunnet meg med at det er slik og forsøker likevel å være " en god datter". Jeg vokter meg litt for hva jeg deler med dem, men bestreber å ha god kommunikasjon. De årene jeg var sint pga dette ble bare et tapsprosjekt for meg. Vi lever nå noenlunde separate liv og ungene har knyttet seg mye mer til mine svigerforeldre. Det får bare være slik, og årene går. Jeg vil nok fornalltid være en hjelper for mine foreldre i mye større fra enn de kan støtte meg.

 

Beklager at jeg ikke hadde noen solskinnshistorie til deg. På den lyse side så fikk jeg det mye bedre da jeg aksepterte situasjonen e stedet for å være rasende. Jeg vokste og lærte mye og er i fag en mye mer rolig og harmonisk person og mor.

 

Anonym poster: c878f48d2d141f5fb218d2a603df6a59

[Anonym bruker]

Skriv et brev til hver av de, forklar at du føler at du aldri ser de og at du savner de selv om du er flink og klarer deg selv.

Ikke vær for dømmende men få fram at du faktisk savner de og at det ikke er snakk om at du vil de skal sitte mer barnevakt men at du ønsker at du og dine barn skal få en litt større del i livet deres også. Så du først og fremst ønsker besøk

 

Anonym poster: 0ace5df0956f0a926bdeda52d9927f35

[Anonym bruker]

Jeg er ikke sint på foreldrene mine, bare litt lei meg over hvordan ting har blitt. Og nå som jeg har 3 barn, synes jeg det er trist at de ikke skal kjenne sin mormor og morfar like godt som jeg kjenner min mormor og morfar. Skal tenke på om jeg kan skrive et brev til dem, tror de kanskje ville forstått hva jeg mener da, jeg bruker å være god til å formulere meg.

 

Anonym poster: cde9389cea624a3d8557c1bb52b35d58