Jeg er så lei forholdet til samboeren min!

[Anonym bruker]

Det er som å snakke til ett barn! Det tok han 3 dager å klare å tømme vaskemaskinen å nå er han sur fordi han syns jeg maser. Jeg må mase for at han skal klare å gjøre noe som helst! Ta ut søpla, tømme oppvaskmaskinen, støvsuge gjør han ikke uansett hvor mye jeg maser osv.

 

I desember sa jeg klart i fra at jeg var lei. Inntil da var vi prøvere, men jeg sa ifra at jeg ikke ville fortsette å prøve å bli gravid. Han lovet bot og bedring å jeg gikk med på å gi det en sjanse.

 

Nå har jeg blitt gravid og irriterer meg mer enn noen gang. Jeg vil ha barnet, men kun fordi jeg har hatt lyst på barn lenge. Allikevel vurderer jeg abort fordi jeg ikke tror jeg kan leve med denne mannen stort lenger å jeg ønsker ikke å få et barn jeg må sende vekk på samvær når jeg vet allerede nå at det ikke funker!

 

Måtte bare få ut litt frustrasjon!!!

 

Anonym poster: 102df2cb1df22d8b7ae1b6f376de1694

[Caprica]

Ikke regn med at han vil forandre seg! Dessverre... Så jeg tenker at du enten bør belage deg på å bli alenemor eller ta abort..

Hvordan gammel er du? Er du så ung at du har tid til å treffe en ny mann og bli gravid igjen, eller er dette siste sjanse?

 

[Anonym bruker]

Kan love deg at de fleste mannfolk bare blir ti ganger mer egoistiske etter at barna kommer. Har selv sittet i sofaen og strigrått fordi jeg har vært utslitt av mange måneders nattevåk men ikke engang da tilbød mannen seg å avlaste meg. Samme for bestevenninnen min, hun var utkjørt etter månedsvis med nattevåk og måtte dra hjem til moren for å få avlastning. Og vi har ikke unormale menn, vi har høyt utdannede menn med gode jobber, sporty livsstil og ganske så vellykkede ekteskap. Ingen av oss hadde en eneste krangel i forholdet før barna kom...

 

Tenk deg veldig, veldig nøye om.. Jeg hadde aldri orket å få barn med en slik lat egoist, og vil du virkelig bære frem et skilsmissebarn og tilbringe de neste 18 årene med å krangle om barnebidrag, samvær, ikke se barnet annenhver jul, forholde deg til barnefars nye kjærester osv osv?

 

Anonym poster: 7fe02704ddebb773ac1d183418b17207

[Anonym bruker]

Snakk om å ta lett på abort. Sier jo veldig mye mer om deg dette innlegget da. Hva med å bli helt sikker på forholdet, FØR man risikerer å bli gravid? Det er snakk om et lite menneske her.

 

Anonym poster: 1e949f7d0f7682339c0d07720969d9c1

[Lammelåret]

Gi det tid og snakk sammen. Det tar tid å forandre seg og det må han få. Ingen mann er perfekt, så fokukser mer på det du liker ved han og det han er god på enn på det som irriterer deg. Det er sikkert noe han ikke liker ved deg også, ingen er perfekt!

 

Sett dere ned sammen en dag dere har litt overskudd og du ikke er fra deg av irritasjon. Finn ut hvordan dere vil ha det, og godta at han har andre standarder enn deg. Inngå kompromisser der dere står langt fra hverandre. Finn en arbeidsfordeling begge kan leve med.

 

Det er mye som kan gjøres, fra begges side.

 

Gratulerer med baby i magen!

[Julie_28]

Tror dere bør velge et annet alternativ enn abort i første omgang, kanskje det er på tide at du drar gubben med til en familieterapeut som kan hjelpe dere litt;.))

[Anonym bruker]

Kan love deg at de fleste mannfolk bare blir ti ganger mer egoistiske etter at barna kommer. Har selv sittet i sofaen og strigrått fordi jeg har vært utslitt av mange måneders nattevåk men ikke engang da tilbød mannen seg å avlaste meg. Samme for bestevenninnen min, hun var utkjørt etter månedsvis med nattevåk og måtte dra hjem til moren for å få avlastning. Og vi har ikke unormale menn, vi har høyt utdannede menn med gode jobber, sporty livsstil og ganske så vellykkede ekteskap. Ingen av oss hadde en eneste krangel i forholdet før barna kom...

 

Tenk deg veldig, veldig nøye om.. Jeg hadde aldri orket å få barn med en slik lat egoist, og vil du virkelig bære frem et skilsmissebarn og tilbringe de neste 18 årene med å krangle om barnebidrag, samvær, ikke se barnet annenhver jul, forholde deg til barnefars nye kjærester osv osv?

 

Anonym poster: 7fe02704ddebb773ac1d183418b17207

 

Jo, dere må ha veldig unormale menn. Jeg kjenner absolutt INGEN mødre som må dra hjem til sin egen mor for å få avlastning fori mannen ikke løfter en finger. Jeg kjenner INGEN menn som ikke tar sin del av nattevåk, bæring, trøsting, lek osv. Alle er selvfølgelig ikke like flinke til enhver tid, men det er det jammen ingen mødre som er heller!

 

Alle menn blir mer egoistiske når de får barn....?????

 

Anonym poster: 7ba07eeb81594ee84eb12e6c3d3279fd

[Anonym bruker]

Kan love deg at de fleste mannfolk bare blir ti ganger mer egoistiske etter at barna kommer. Har selv sittet i sofaen og strigrått fordi jeg har vært utslitt av mange måneders nattevåk men ikke engang da tilbød mannen seg å avlaste meg. Samme for bestevenninnen min, hun var utkjørt etter månedsvis med nattevåk og måtte dra hjem til moren for å få avlastning. Og vi har ikke unormale menn, vi har høyt utdannede menn med gode jobber, sporty livsstil og ganske så vellykkede ekteskap. Ingen av oss hadde en eneste krangel i forholdet før barna kom...

 

Tenk deg veldig, veldig nøye om.. Jeg hadde aldri orket å få barn med en slik lat egoist, og vil du virkelig bære frem et skilsmissebarn og tilbringe de neste 18 årene med å krangle om barnebidrag, samvær, ikke se barnet annenhver jul, forholde deg til barnefars nye kjærester osv osv?

 

Anonym poster: 7fe02704ddebb773ac1d183418b17207

 

Jo, dere må ha veldig unormale menn. Jeg kjenner absolutt INGEN mødre som må dra hjem til sin egen mor for å få avlastning fori mannen ikke løfter en finger. Jeg kjenner INGEN menn som ikke tar sin del av nattevåk, bæring, trøsting, lek osv. Alle er selvfølgelig ikke like flinke til enhver tid, men det er det jammen ingen mødre som er heller!

 

Alle menn blir mer egoistiske når de får barn....?????

 

Anonym poster: 7ba07eeb81594ee84eb12e6c3d3279fd

er enig i innlegget over her. Her har jeg heller sett hvor egoistisk samboer var når jeg gikk gravid. Men når baby kom, så ble han en helt annen mann. Nå hjelper han til med alt han kan i helgene det skjedde ikke før

 

Anonym poster: 1c4bc816ddd4d094f1dac1421be55e98

[Mamma til tre gutter]

Ting kan endre seg... Men uansett, vurdere en abort... Det er da faen meg ikkje babyen sin skyld at pappaen er tjukk i hode... Eg er ikkje i mot abort, men når det kommer på grunnlag av at far ikkje gjere husarbeid og hjelper til ja da er eg sterkt i mot abort... Ta deg en alvorsprat med han...

[ms.Pond]

Det er kanskje litt sent å være etterpåklok nå. Nå har du en baby i magen, og har dermed ansvar for å gjøre det som er best for den også.

 

Har du snakket med mannen om at du vurderer å gå fra han fordi han ikke hjelper til? Det kan hende det gir han et spark bak.

 

Jeg ville jobbet hardt og tatt rundet via parterapi og familieterapi før jeg avsluttet forholdet over dette. Og abort ville jeg ikke tatt lett på. Synes ikke helt at manglende evner til hushjelp hos far kvalifiserer til abort. Men det er min mening.

[Anonym bruker]

Noen menn er slik, samme om de er vaktmestere eller høyt utdannet. Sånt er det. Er et valg man må ta.

Kjenner meg igjen i ALT du skriver HI!

Her satt jeg hardt mot hardt når førstebarn kom, enten skjerpet han seg eller så kunne han dra!

Han skjerpet seg mye da, ble en bedre far og flinkere med husarbeid, men siden jeg jobber veldig redusert + rydder mye så er det jeg som gjør mesteparten av husarbeidet uansett. Men han er veldig flink med barna så det veier opp mot opp, men vet hvordan det er å irritere seg over menn som ikke "ser" ting ja.....

 

Her er han veldig flink når jeg er borte (!). Hadde meg en langhelg på hyttetur med venninner for litt siden, og jammen meg var ikke huset ryddig når jeg kom hjem, og han og barna hadde vært på ski og styrt på i helgen osv, så han kan, men han er vant med at jeg rydder og rydder, og helt ærlig så må jeg det..klarer ikke rot....

 

Du må sette hardt mot hardt. La han velge. deg og barnet + skjerpe seg eller dra sin vei! Gjør det nå før barnet kommer!

 

Anonym poster: 926d8a95ffc943138b17e471ea791fb7

[Anonym bruker]

Jeg tar ikke lett på abort. Hadde jeg gjort det hadde jeg bestilt time til abort for 2 uker siden når jeg fant ut at jeg var gravid. Alle rundt meg vet at abort ikke er noe jeg tar lett på spesielt med flere spontanabborter bak meg.

 

At han ikke gjør husarbeid er en grunn til at jeg er lei ja. Andre grunner er at vi ikke snakker sammen og prater vi går det raskt over i krangler, jeg blir nedprioritert når valget står mellom meg og venner, han har en tålmodighet på størrelse med en knappenål, ingen økonomisk sans, "skal bare" eller "tar det etterpå" er det svaret jeg får på stort sett alt.

 

Vi har snakket sammen og som jeg skrev i hovedinnlegget så hadde vi en samtale i desember hvor jeg sa klart i fra og holdt på å gå, da lovet han bot og bedring og ingenting har skjedd. Jeg ser ikke at en ny samtale hvor han lover skal forbedre noe som helst.

Jeg prøvde overhodet ikke å bli gravid. Det var det siste jeg forventet. Alikevel så sitter jeg i den situasjonen hvor jeg er gravid med en mann jeg ikke elsker og jeg har aldri forstått hvordan kvinner kan få barn med en mann de ikke ser en fremtid med. Abort er fortsatt ikke noe som er bestemt fordi som en over her sier så har ikke barnet bedt om å bli laget. Det er jeg helt enig i, men jeg må fortsatt tenke på det at jeg må forholde meg til denne mannen resten av mitt liv om jeg får dette barnet.

 

Hi

 

Anonym poster: 102df2cb1df22d8b7ae1b6f376de1694

[Gjest Nerdens'mus]

Høres ut som du vil få det lettere alene. Er ikke sikkert du trenger å tenke på samvær heller en sånn mann som du beskriver er nok for lat til sånt.

[Anonym bruker]

Har vi samme mann? Jeg sier bare en ting: LØP! Mannen min har lovet bot og bedring i 15 år, nå er han værre enn noen sinne. Har nå endelig tatt ut seperasjon, og angrer bittert på at jeg ikke gjorde det for mange år siden!

 

Anonym poster: 27563d3dbf93f37e1364d756a1c0a4e3

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen en slik mann og det ble ikke bedre men verre med tiden, vi fikk barn han tenkte nå er hun så fanget at hun ikke går samme søren så da dreit han i absolutt alt og sluttet helt å gjøre noe. Vi hadde samtaler jeg, jeg satt ned foten han lovet bot og bedring og gjorde absolutt ingenting for å forandre seg. 3-4 runder til og det samme. Hver samtale vi hadde gråt han og lovte at han skulle forandre seg og alt skulle bli så mye bedre. på toppen av det hele ble jeg gravid (med prevensjon) og da tenkte han at nå jeg ihvertfall ikke til å gå om det hadde vært en sjanse før.

Så på enden av det kastet jeg han ut når minste bare var noen mnd. Da var jeg så utslitt av det hele, dårlig forhold, alt ansvar for hus og barn, regninger og alt annet som følger med, to barn som ikke sov og en samboer som bare rotet og var sint og sur og lagde dårlig stemning om jeg våget å si noe som helst.

Jeg var faktisk så sliten at jeg vurderte å ta livet av meg bare for å slippe unna. Men da ville to barn ende opp å vokse opp med dette mennesket og ingen til å se etter seg og ingen til å beskytte seg så jeg ga han beskjed at han måtte ut for ellers kom jeg til å ta livet av meg rett og slett så han dro.

I flere mnd trodde han at jeg kom til å komme krypende å be han komme hjem. Men det var aldri en tanke hos meg.

Og i senere tid har han fortalt at samme hva jeg sa var han så skråsikker den gang på at jeg aldri kom til å be han gå på grunn av barna. Han var så skråsikker at noen tårer her og der ville være nok til at jeg ble og at jeg selv om hvor mange ganger jeg tok det opp ville bli.

Og først omtrent et år etter bruddet og å ha bodd for seg selv innså han hvor mye jeg hadde måttet gjøre, og da hadde han bare seg selv å ta hensyn til å rydde opp etter. Jeg hadde hatt meg, barna og han.

Men selv etter å ha innsett ting har han ikke forandret seg nok til å engang stille opp for barna sine, ikke engang ringe de til bursdagen.

 

Det er ikke sikkert at din mann ikke kan forandre seg, men ut fra det du skriver i andre innlegg også tror jeg ikke du skal holde pusten.

Men jeg vil si at med alt jeg har vært gjennom så ville jeg allikevel aldri vært mine barn foruten.

Selv om jeg føler de fortjener mer en hva de har fått når det kommer til foreldre.

Samtidig forstår jeg at du vurderer abort i den situasjonen du er, når man vet at dette ikke kommer til å gå og at man blir knyttet til denne exen de neste 19 årene.

Ikke minst gå gjennom svangerskap og fødsel alene.

Men det trenger faktisk ikke nødvendigvis være en grusom ting, kan hende at selv om du og han ikke kan bo sammen så kan dere samarbeide fint om barnet og alt rundt der.

 

Du trenger ikke bli i forholdet selv om du får barnet, Og kan hende å miste deg og barnet er det som skal til for å få til en forandring hos han og dere finner hverandre på et bedre sted senere og finner sammen igjen.

Det kan jo også hende at det å være alene med et barn er noe du stortrives med når den dag kommer.

 

Prøv å skill tingene fra hverandre, forholdet ditt og eventuelt brudd.

Og barnet.

Det er du som skal leve livet ditt og du som skal leve med dine valg, og det er derfor du som må ta de valg du mener er best for deg samme hva andre syntes.

 

Lykke til samme hva du velger

 

Anonym poster: a2cbad63321b765354c4802e2c30409e

[Anonym bruker]

Jeg er jo helt enig i at man ikke bør ta lett på abort, men helt ærlig: jeg skjønner ikke at så mange blir gravid med en mann de ikke elsker og som ikke er elskverdig heller. En mann som ikke tar sin del av husarbeid mens man bare er et par er da ikke noe farmateriale.

 

Jeg hadde nok kastet ham ut. HI, du må tenke deg om veldig, veldig nøye. Har du lyst på å slite deg ut i årevis mens livet ditt bare går forbi deg?

 

Anonym poster: c1a541fe40925aa9c1e4e81e1480afa7

[Anonym bruker]

Da avslutter du det selv å vondt det er.. er lei selv og det blir ikke bedre... tok abort for tre uker siden og det var utrolig sørgelig tid til nå. men angrer ikke. nå har jeg fortsatt hele livet forran meg og kan drite i mannen siden han likevel ikke endrer seg. voksne endrer seg sjeldent... Min bare aldri voksen.. :-\

 

Anonym poster: cea145796ffbb42148da0ff0ed92330d

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen en slik mann og det ble ikke bedre men verre med tiden, vi fikk barn han tenkte nå er hun så fanget at hun ikke går samme søren så da dreit han i absolutt alt og sluttet helt å gjøre noe. Vi hadde samtaler jeg, jeg satt ned foten han lovet bot og bedring og gjorde absolutt ingenting for å forandre seg. 3-4 runder til og det samme. Hver samtale vi hadde gråt han og lovte at han skulle forandre seg og alt skulle bli så mye bedre. på toppen av det hele ble jeg gravid (med prevensjon) og da tenkte han at nå jeg ihvertfall ikke til å gå om det hadde vært en sjanse før.

Så på enden av det kastet jeg han ut når minste bare var noen mnd. Da var jeg så utslitt av det hele, dårlig forhold, alt ansvar for hus og barn, regninger og alt annet som følger med, to barn som ikke sov og en samboer som bare rotet og var sint og sur og lagde dårlig stemning om jeg våget å si noe som helst.

Jeg var faktisk så sliten at jeg vurderte å ta livet av meg bare for å slippe unna. Men da ville to barn ende opp å vokse opp med dette mennesket og ingen til å se etter seg og ingen til å beskytte seg så jeg ga han beskjed at han måtte ut for ellers kom jeg til å ta livet av meg rett og slett så han dro.

I flere mnd trodde han at jeg kom til å komme krypende å be han komme hjem. Men det var aldri en tanke hos meg.

Og i senere tid har han fortalt at samme hva jeg sa var han så skråsikker den gang på at jeg aldri kom til å be han gå på grunn av barna. Han var så skråsikker at noen tårer her og der ville være nok til at jeg ble og at jeg selv om hvor mange ganger jeg tok det opp ville bli.

Og først omtrent et år etter bruddet og å ha bodd for seg selv innså han hvor mye jeg hadde måttet gjøre, og da hadde han bare seg selv å ta hensyn til å rydde opp etter. Jeg hadde hatt meg, barna og han.

Men selv etter å ha innsett ting har han ikke forandret seg nok til å engang stille opp for barna sine, ikke engang ringe de til bursdagen.

 

Det er ikke sikkert at din mann ikke kan forandre seg, men ut fra det du skriver i andre innlegg også tror jeg ikke du skal holde pusten.

Men jeg vil si at med alt jeg har vært gjennom så ville jeg allikevel aldri vært mine barn foruten.

Selv om jeg føler de fortjener mer en hva de har fått når det kommer til foreldre.

Samtidig forstår jeg at du vurderer abort i den situasjonen du er, når man vet at dette ikke kommer til å gå og at man blir knyttet til denne exen de neste 19 årene.

Ikke minst gå gjennom svangerskap og fødsel alene.

Men det trenger faktisk ikke nødvendigvis være en grusom ting, kan hende at selv om du og han ikke kan bo sammen så kan dere samarbeide fint om barnet og alt rundt der.

 

Du trenger ikke bli i forholdet selv om du får barnet, Og kan hende å miste deg og barnet er det som skal til for å få til en forandring hos han og dere finner hverandre på et bedre sted senere og finner sammen igjen.

Det kan jo også hende at det å være alene med et barn er noe du stortrives med når den dag kommer.

 

Prøv å skill tingene fra hverandre, forholdet ditt og eventuelt brudd.

Og barnet.

Det er du som skal leve livet ditt og du som skal leve med dine valg, og det er derfor du som må ta de valg du mener er best for deg samme hva andre syntes.

 

Lykke til samme hva du velger

 

Anonym poster: a2cbad63321b765354c4802e2c30409e

 

Takk for svar! Jeg er redd for å gå gjennom akkurat det samme! Når vi snakket sammen i desember kom tårene og det var det som gjorde det vanskelig å gå. Han lovet at han skulle forbedre seg og det holdt i 2 uker.

Jeg vet jeg ikke kommer til å angre på et barn når jeg får barnet i armene mine, jeg har alltid vært glad i barn og ønsket meg mange, men dette er ikke det jeg ønsker i livet. Jeg vil ikke sitte å angre på at jeg ikke forlot han. Og jeg vil ikke angre på valget jeg tar i forhold til den lille i magen uansett hvilket valg jeg tar.

 

 

Og igjen, jeg forventet ikke å bli gravid! Jeg hadde sagt i fra til samboeren min at jeg ikke ville ha barn. At jeg plutselig skulle bli gravid etter 6 år var ikke noe jeg forventet.

 

Anonym poster: 102df2cb1df22d8b7ae1b6f376de1694

[Anonym bruker]

Mitt råd er; Ta abort, gjør det slutt. Gå videre i livet og treff din store kjrælighet! Du vet hvem han er når du treffer ham og da starter du med blanke ark og ingen eks luskende i buskene.

 

Lykke til videre i livet, ikke bind deg for resten av livet til denne mannen. Han er ikke verdt det.

 

Anonym poster: dbca4f195f4d57f411f1c5e79447e643