Noen som har vokse opp uten å kjenne mor/far?

[Anonym bruker]

Jeg er i den situasjonen at jentungen ikke kommer til å få treffe sin far (han er utvist og reist til sitt hjemland, og med tanke på barnets sikkerhet kan jeg ikke ha kontakt med han)

 

Noen som kan komme med noen tips/råd om hvordan jeg kan takle dette team med "hvem er pappa?" når jentungen begynner og spørre? Da på en måte som ikke er sårende og fæl, slik at hun ikke vokser opp med å tro at hun er hatet av sin far.

 

Anonym poster: f747a287b52578675a9dfd29be54b984

[Anonym bruker]

Det lurer jeg også på! Er i samme situasjon, bare at faren befinner seg i Norge men de kommer ikke til å ha kontakt. Så håper du får mange tips

 

Anonym poster: bf9e6ded39c028f706f781edd5e84db9

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp uten å kjenne min far. Husker ikke å ha vært så nysgjerrig, og i følge mamma har jeg ikke spurt mye heller.

Mamma har vært ærlig når jeg har spurt, type de sluttet å være kjærester og han flyttet tilbake til hjemlandet. Jeg har aldri vært interessert i å oppsøke ham, og heller aldri følt noe på at han ikke har kontaktet meg.

 

I mitt tilfelle, og jeg nekter å gå med på at det er så unormalt som folk skal ha det til å ikke føle dette "hullet" i livet, arret på sjela, så er det tanter, lærere, helsesøstre og så videre som har kvernet og gravd og forsøkt å få meg til å innrømme et savn je aldri har hatt.

 

Vær ærlige og svar åpent, men det er rett og slett ikke sikkert barnet viser særlg ibteresse eller får varige traumer

 

Anonym poster: 85474dba289afe015455bb8473202d2d

[Anonym bruker]

Jeg er vokst opp uten å kjenne min far. De skilte seg da jeg var 1 år (far banket mamma) og han ville ikke ha noe med meg å gjøre etterpå. Mamma har alltid snakket mye om ham og mye godt om ham. Jeg fikk først vite som voksen at han hadde vært voldelig, men som barn så visste jeg alltid at jeg hadde en annen far og at han bodde en annen plass. Mamma viste bilder, jeg kunne ringe ham om jeg ville (han ringte aldri) og vi holdt kontakt med farmor.

 

Da jeg var 5 år ble jeg stebarnsadoptert. Så jeg har min pappa i min "stefar" og er veldig glad for det. Han er min pappa og morfar til mine barn. Min biologiske far har jeg aldri møtt og aldri savnet. Jeg vet hvem han er, hvor han bor, hvor han jobber og at jeg har søsken, men jeg ønsker ikke og har ikke noe behov for kontakt. Eneste grunnen til at jeg vet alt dette er at jeg ble kontaktet på FB av en halvsøster. Jeg svarte aldri. Jeg har min familie som jeg er veldig glad i og det er nok for meg.

 

Anonym poster: 77dc99721abb54f1911a4f18880afbaa