dillemma... trenger synspunkter

[Anonym bruker]

Trenger ikke kjeft eller ei lekse om moral og alt sånn. Trenger RÅD!

 

Det har seg sånn at jeg har funnet igjen min store kjærlighet. Kjærligheten mellom oss er ennå til stede etter mange år. Møttes over en kopp kaffe, og alt stemte ennå. Og jeg sitter igjen som et tomt skall.

Saken er, han bor 4-5 timer unna meg, jeg og bf har 50/50 på barna, han er forlovet(men er på vei ut av det forholdet..jada, jeg vet) og jeg er samboer med en god mann.......og vi venter vårt første barn sammen.

Jeg kan med hånda på hjertet innrømme at jeg ennå elsker min store kjærlighet, men har ikke sagt det til han. Han så meg rett inn i øynene å sa at han elsker meg.

Jeg er utrolig glad i samboeren min, men samtidig så innhenter xxx meg hele tiden i tankene.

Jeg vet hva jeg har, men ikke hva jeg får.

Trenger råd rett og slett.. vær så snill ingen lekse om moral og alt det her..

 

Anonym poster: 6909f0f9eeedeca14e77e69c28f67eac

[Anonym bruker]

Vent til barnet er født, er følelsene like sterke så kan der bli sammen

 

Anonym poster: 7f37e683ca7778fa2b56159f9afc7e59

[Anonym bruker]

Hva vil du ha en lekse om da?

 

Du tok et valg for lenge siden og har nå både barn fra tidligere forhold, faren til disse barna, en ny samboer og en baby i magen å ta hensyn til.

 

Sånn jeg ser det lar du din "lost love" leve 5 timer unna, dropp all kontakt med han og lev med de valgene du har tatt. Kjærlighet uten næring trenger ikke dø, men den trenger ikke stor plass i livet ditt heller. Fokuser på de tingene du er glad i ved den samboeren du har og kos deg med barna dine.

 

Hilsen ei som også har en "lost love" som stadig dukker opp i tankene, men som jeg har valgt å ikke ha noe kontakt med. Ingen av oss har godt av å hverken møtes, snakkes eller ha kontakt på facebook e.l. Vi valgte hverandre bort en gang for lenge siden, og det valget må vi stå for (selv om vi kommer til å ha følelser for hverandre hele livet).

 

Heldigvis er vi mennesker sånn at vi kan bli glad i mer enn ett menneske, og jeg er veldig glad i mannen min. Veldige å fokusere på det gode vi har sammen, de flotte barna våre og tenke av han som er der borte er en kjærlighet som ikke var "ment to bee"

 

Anonym poster: c3c63b4bc7082599ff5b89a70723fd4a

[Anonym bruker]

Trenger ikke kjeft eller ei lekse om moral og alt sånn. Trenger RÅD!

 

Det har seg sånn at jeg har funnet igjen min store kjærlighet. Kjærligheten mellom oss er ennå til stede etter mange år. Møttes over en kopp kaffe, og alt stemte ennå. Og jeg sitter igjen som et tomt skall.

Saken er, han bor 4-5 timer unna meg, jeg og bf har 50/50 på barna, han er forlovet(men er på vei ut av det forholdet..jada, jeg vet) og jeg er samboer med en god mann.......og vi venter vårt første barn sammen.

Jeg kan med hånda på hjertet innrømme at jeg ennå elsker min store kjærlighet, men har ikke sagt det til han. Han så meg rett inn i øynene å sa at han elsker meg.

Jeg er utrolig glad i samboeren min, men samtidig så innhenter xxx meg hele tiden i tankene.

Jeg vet hva jeg har, men ikke hva jeg får.

Trenger råd rett og slett.. vær så snill ingen lekse om moral og alt det her..

 

Anonym poster: 6909f0f9eeedeca14e77e69c28f67eac

Hvorfor ble det slutt med ham første gangen?

 

Anonym poster: c7490191a8364f90eaac67dd8905c76b

[Anonym bruker]

oki

 

Anonym poster: 922e894de8654dca00e2a8df6c104d08

[Anonym bruker]

Trenger ikke kjeft eller ei lekse om moral og alt sånn. Trenger RÅD!

 

Det har seg sånn at jeg har funnet igjen min store kjærlighet. Kjærligheten mellom oss er ennå til stede etter mange år. Møttes over en kopp kaffe, og alt stemte ennå. Og jeg sitter igjen som et tomt skall.

Saken er, han bor 4-5 timer unna meg, jeg og bf har 50/50 på barna, han er forlovet(men er på vei ut av det forholdet..jada, jeg vet) og jeg er samboer med en god mann.......og vi venter vårt første barn sammen.

Jeg kan med hånda på hjertet innrømme at jeg ennå elsker min store kjærlighet, men har ikke sagt det til han. Han så meg rett inn i øynene å sa at han elsker meg.

Jeg er utrolig glad i samboeren min, men samtidig så innhenter xxx meg hele tiden i tankene.

Jeg vet hva jeg har, men ikke hva jeg får.

Trenger råd rett og slett.. vær så snill ingen lekse om moral og alt det her..

 

Anonym poster: 6909f0f9eeedeca14e77e69c28f67eac

Hvorfor ble det slutt med ham første gangen?

 

Anonym poster: c7490191a8364f90eaac67dd8905c76b

 

Det ble ikke oss to pga hans sykdom, han valgte meg bort for å fokusere på sykdommen, for å bli frisk.

 

Hi

 

Anonym poster: 34a495a963c09841ee501073b86fbdc0

[Heihånåerdetjuligjen]

Trenger ikke kjeft eller ei lekse om moral og alt sånn. Trenger RÅD!

 

Det har seg sånn at jeg har funnet igjen min store kjærlighet. Kjærligheten mellom oss er ennå til stede etter mange år. Møttes over en kopp kaffe, og alt stemte ennå. Og jeg sitter igjen som et tomt skall.

Saken er, han bor 4-5 timer unna meg, jeg og bf har 50/50 på barna, han er forlovet(men er på vei ut av det forholdet..jada, jeg vet) og jeg er samboer med en god mann.......og vi venter vårt første barn sammen.

Jeg kan med hånda på hjertet innrømme at jeg ennå elsker min store kjærlighet, men har ikke sagt det til han. Han så meg rett inn i øynene å sa at han elsker meg.

Jeg er utrolig glad i samboeren min, men samtidig så innhenter xxx meg hele tiden i tankene.

Jeg vet hva jeg har, men ikke hva jeg får.

Trenger råd rett og slett.. vær så snill ingen lekse om moral og alt det her..

 

Anonym poster: 6909f0f9eeedeca14e77e69c28f67eac

 

Er han du er forelsket i, barnefaren til det ene barnet ditt?

[<3]

Har han barn da? Blir ille en enkel hverdag fpr dere med flere barn og flere fedre. Er stor kontrast fra hverdagen med flere barn og ett cafebesøk.

Vet ikke om jeg hadde stolt på at dere klarte utfordringene som venter.

[Anonym bruker]

Nei, min lost love er ikke far til noen av mine barn. Han kan ikke få flere pga sykdommen han har kjempet seg gjennom. Han har voksne barn.

 

Jeg ser også helt klart utfordringene, men samtidig som jeg så gjerne skulle gitt det en sjanse så sitter jeg å tenker at jeg vet hva jeg har, men jeg vet ikke egentlig hva jeg får. Han har aldri møtt mine barn, så uansett å flytte rett inn til en ny mann er uaktuelt. Men jeg kan også risikere å bli alebe med tre barn! Og det er heller ingen drømme situasjon.

Men så er det den kjærligheten da....

 

Anonym poster: 34a495a963c09841ee501073b86fbdc0

[Superdolly]

Det er du, og bare du, som kan avgjøre dette her og vite hva som er riktig å gjøre.

 

Jeg foreslår at du lager deg en slags oversikt, for å finne ut hva du har, hva du kan miste, og hva du kan få.

 

Jeg har en lang liste med spørsmål til deg. Du trenger selvsagt ikke besvare dem her, men kanskje du kan tenke litt på dem for deg selv.

 

Du har barn med en mann fra før. Dere har delt omsorg. Hvordan tenker du å løse dette hvis du satser på din "Lost love"? Er han evt. villig til å flytte nærmere deg, eller tenker du å flytte vekk fra barnas far?

 

Hva om barnas far sier greit, bare flytt, men da blir barna hos meg? Kan du flytte vekk fra dine barn? Kan du leve med å flytte barna 4-5 timer unna faren sin?

 

Du har samboer og venter barn med ham nå. Hvordan tenker du å gjøre det med samvær og omsorgsrett for dette barnet, dersom du satser på din gamle kjærlighet?

 

Hvordan tror du at du vil takle å ha barn med to menn som (kanskje) blir rasende på deg for at du tar barna deres med langt unna dem?

 

Du skriver at din gamle flamme gjorde det slutt med deg for å satse på å bli frisk. Er han frisk nå? Hvordan vil han evt takle det å bli stefar til tre små barn, når hans egne er voksne?

 

Tror du han er villig til å flytte for å være sammen med deg, slik at barna kan beholde en god kontakt med fedrene sine?

 

Hvordan tror du hverdagene med denne mannen vil bli? Helt realistisk. Altså, søvnløse netter med småbarn, travle hverdager, henting i barnehage og på SFO, lage middag, kjøre til fritidsaktiviteter... Kommer han til å stille opp? Hva om han blir syk igjen?

[Heihånåerdetjuligjen]

Nei, min lost love er ikke far til noen av mine barn. Han kan ikke få flere pga sykdommen han har kjempet seg gjennom. Han har voksne barn.

 

Jeg ser også helt klart utfordringene, men samtidig som jeg så gjerne skulle gitt det en sjanse så sitter jeg å tenker at jeg vet hva jeg har, men jeg vet ikke egentlig hva jeg får. Han har aldri møtt mine barn, så uansett å flytte rett inn til en ny mann er uaktuelt. Men jeg kan også risikere å bli alebe med tre barn! Og det er heller ingen drømme situasjon.

Men så er det den kjærligheten da....

 

Anonym poster: 34a495a963c09841ee501073b86fbdc0

 

Da ville jeg vært veldig forsiktig altså. Du vil få to forskjellige fedre å forholde deg til mht barna dine.

Og du skriver at du har det veldig bra med samboeren din, og at du er glad i ham.

 

Vet du, jeg tror det mer er en forelskelse og ikke en stormende kjærlighet du er inne i nå. Det må jo være en grunn til at det ble slutt mellom dere i første omgang? Dessuten sier du at han har voksne barn. Hvordan vil han like å "begynne på nytt igjen", i og med at du har en baby i vente?

Dette kan fort bli farlig. Dersom ikke denne forelskelsen får noe næring (les: unngå ham), så vil den dø. Og det tror jeg du er best tjent med enn så lenge ;-)