Flere som tviler på at ekteskapet holder livet ut?

[Anonym bruker]

Mannen min og jeg glir stadig lengre fra hverandre i en travel og slitsom hverdag med småbarn. Vi prøver å være hyggelige med hverandre men ser best hverandres feil og mangler. Har hatt et par skikkelige krangler det siste halvåret. Det går i at han menet jeg er en overbeskyttende og hysterisk mor med ryddemani mens jeg mener han er en selvsentrert mann som setter karrieren foran barna og at han viser meg for lite omsorg. Tar meg i å drømme om et liv som alenemamma uten en mann å rydde opp etter, vente på og å forholde meg til. Har løse planer i bakhodet i tilfelle samlivsbrudd men ønsker jo inderlig ikke å gjøre barna til skilsmissebarn.

 

Flere som går rundt og lurer på om forholdet vil tåle tidens tann?

 

Anonym poster: d400c69da510c5707d0854b9fd024377

[Anonym bruker]

Jeg lurer ikke, jeg er overbevist.

Har det nøyaktig som dere.

 

Anonym poster: 9c2bcd30577da6fa427bf92b5cc53d3b

[Cat_Woman]

Nei, heldigvis ikke. Har ikke tvilt et sekund!

[Anonym bruker]

Hvis dere jobber for mye kan det være en mulighet at en eller begge går litt ned i stillingen? Slik vil dere kanskje klare å stresse ned samt sette av tid til hverandre hvis økonomien tillater det

 

Anonym poster: e7910556c01338b1c2d8579dc8df421f

[Anonym bruker]

Mannen min og jeg glir stadig lengre fra hverandre i en travel og slitsom hverdag med småbarn. Vi prøver å være hyggelige med hverandre men ser best hverandres feil og mangler. Har hatt et par skikkelige krangler det siste halvåret. Det går i at han menet jeg er en overbeskyttende og hysterisk mor med ryddemani mens jeg mener han er en selvsentrert mann som setter karrieren foran barna og at han viser meg for lite omsorg. Tar meg i å drømme om et liv som alenemamma uten en mann å rydde opp etter, vente på og å forholde meg til. Har løse planer i bakhodet i tilfelle samlivsbrudd men ønsker jo inderlig ikke å gjøre barna til skilsmissebarn.

 

Flere som går rundt og lurer på om forholdet vil tåle tidens tann?

 

Anonym poster: d400c69da510c5707d0854b9fd024377

 

Hadde jeg hatt det som deg ville jeg sporenstraks dratt mannen min med til familieterapi.

 

Jeg har lovet for Gud å være med denne mannen og da ville jeg virkelig gjort alt i min makt for å klare det.

 

At man har dårlige perioder i et ekteskap er normalt. Det må pleies fra begges side hele livet. Og stress er jo forholdsdreper nummer en... Prøv å endre på små ting hver uke.

 

Anonym poster: e413a40277ec238ad56b43a9333b64aa

[Anonym bruker]

Hvis dere jobber for mye kan det være en mulighet at en eller begge går litt ned i stillingen? Slik vil dere kanskje klare å stresse ned samt sette av tid til hverandre hvis økonomien tillater det

 

Anonym poster: e7910556c01338b1c2d8579dc8df421f

 

Jeg jobber allerede redusert (80%) fordi vi har 2 barn under tre år som jeg liker å gi bhg-fri en hverdag i uka. Trodde mannen min var enig i at barna ikke hadde godt av lange bhg-dager men viser seg at det gor ham er helt greit om barna får 42-44 t lange bhg-uker. Og at han bare holder kjeft for husefredens skyld og syns jeg er overbeskyttende. Nå er jeg rådvill, vet aldri når han faktisk er enig eller når han bare jatter med "hysteriske" meg.

 

Knuser hjertet mitt å småkjekle foran barna, de er så uskyldige oppi det her. Men vil jo ikke ta fra dem pappaen.

 

HI

 

Anonym poster: d400c69da510c5707d0854b9fd024377

[Anonym bruker]

Mannen min og jeg glir stadig lengre fra hverandre i en travel og slitsom hverdag med småbarn. Vi prøver å være hyggelige med hverandre men ser best hverandres feil og mangler. Har hatt et par skikkelige krangler det siste halvåret. Det går i at han menet jeg er en overbeskyttende og hysterisk mor med ryddemani mens jeg mener han er en selvsentrert mann som setter karrieren foran barna og at han viser meg for lite omsorg. Tar meg i å drømme om et liv som alenemamma uten en mann å rydde opp etter, vente på og å forholde meg til. Har løse planer i bakhodet i tilfelle samlivsbrudd men ønsker jo inderlig ikke å gjøre barna til skilsmissebarn.

 

Flere som går rundt og lurer på om forholdet vil tåle tidens tann?

 

Anonym poster: d400c69da510c5707d0854b9fd024377

 

Hadde jeg hatt det som deg ville jeg sporenstraks dratt mannen min med til familieterapi.

 

Jeg har lovet for Gud å være med denne mannen og da ville jeg virkelig gjort alt i min makt for å klare det.

 

At man har dårlige perioder i et ekteskap er normalt. Det må pleies fra begges side hele livet. Og stress er jo forholdsdreper nummer en... Prøv å endre på små ting hver uke.

 

Anonym poster: e413a40277ec238ad56b43a9333b64aa

 

Ja vi tar begge forholdet for gitt. Orker ikke å jobbe for det, går inn i hver vårvkokong etter at barna er lagt. Vet jeg må finne krefter til å sloss for forholdet men hver eneste dag sier eller gjør han noe som dreper motivasjonen min fullstendig. Så det er veldig tøft.

 

HI

 

Anonym poster: d400c69da510c5707d0854b9fd024377

[Clue]

Har du to barn under 3 år, så venter du med å ta slike store avgjørelser. Det er hektisk med to så små, og det er ikke rart om følelsene dabber av, og en ser for seg et annet og mer avslappende liv.

 

Det blir kræsj innimellom på det føler og det han føler er rett. Både når det gjelder ungene og forholdet dere imellom. Men dere har alt å vinne på å holde ut de årene det tar før ungene er mer selvstendige.

 

Det er ingen som vil elske barna deres mer enn dere som er foreldrene deres. Å gjøre det slutt nå, betyr bare at en eller begge dere finner en ny, med evt barn fra før. Det blir ikke enklere av å måtte forholde seg til stemødre, stefedre, stesøsken, halvsøsken og ekser.

 

Blir du alene, blir du også alene om alle bekymringene, økonomien, osv. Så er du det minste glad i han, så hold ut til det verste er over. Det blir bedre tider!

[Clue]

Mannen min og jeg glir stadig lengre fra hverandre i en travel og slitsom hverdag med småbarn. Vi prøver å være hyggelige med hverandre men ser best hverandres feil og mangler. Har hatt et par skikkelige krangler det siste halvåret. Det går i at han menet jeg er en overbeskyttende og hysterisk mor med ryddemani mens jeg mener han er en selvsentrert mann som setter karrieren foran barna og at han viser meg for lite omsorg. Tar meg i å drømme om et liv som alenemamma uten en mann å rydde opp etter, vente på og å forholde meg til. Har løse planer i bakhodet i tilfelle samlivsbrudd men ønsker jo inderlig ikke å gjøre barna til skilsmissebarn.

 

Flere som går rundt og lurer på om forholdet vil tåle tidens tann?

 

Anonym poster: d400c69da510c5707d0854b9fd024377

 

Hadde jeg hatt det som deg ville jeg sporenstraks dratt mannen min med til familieterapi.

 

Jeg har lovet for Gud å være med denne mannen og da ville jeg virkelig gjort alt i min makt for å klare det.

 

At man har dårlige perioder i et ekteskap er normalt. Det må pleies fra begges side hele livet. Og stress er jo forholdsdreper nummer en... Prøv å endre på små ting hver uke.

 

Anonym poster: e413a40277ec238ad56b43a9333b64aa

 

Ja vi tar begge forholdet for gitt. Orker ikke å jobbe for det, går inn i hver vårvkokong etter at barna er lagt. Vet jeg må finne krefter til å sloss for forholdet men hver eneste dag sier eller gjør han noe som dreper motivasjonen min fullstendig. Så det er veldig tøft.

 

HI

 

Anonym poster: d400c69da510c5707d0854b9fd024377

 

Skjønner det er vanskelig, men du må prøve! Og få han med også!

Prøv familieterapi istedet for å gi opp. Det er MYE mer jobb å gå fra hverandre, dele opp hus og inventar, se at den andre finner en annen osv. Så ORK dette, og snakk med han.

[Anonym bruker]

Har du to barn under 3 år, så venter du med å ta slike store avgjørelser. Det er hektisk med to så små, og det er ikke rart om følelsene dabber av, og en ser for seg et annet og mer avslappende liv.

 

Det blir kræsj innimellom på det føler og det han føler er rett. Både når det gjelder ungene og forholdet dere imellom. Men dere har alt å vinne på å holde ut de årene det tar før ungene er mer selvstendige.

 

Det er ingen som vil elske barna deres mer enn dere som er foreldrene deres. Å gjøre det slutt nå, betyr bare at en eller begge dere finner en ny, med evt barn fra før. Det blir ikke enklere av å måtte forholde seg til stemødre, stefedre, stesøsken, halvsøsken og ekser.

 

Blir du alene, blir du også alene om alle bekymringene, økonomien, osv. Så er du det minste glad i han, så hold ut til det verste er over. Det blir bedre tider!

 

Tusen takk for støtte og oppmuntring. Skal prøve å holde ut.

 

HI

 

Anonym poster: d400c69da510c5707d0854b9fd024377

[Anonym bruker]

Ja. Vi er kun sammen for å være sammen , eller jeg vet ikke hvorfor vi er sammen? Jo jeg er sammen med han fordi jeg ikke har råd til å bo for meg selv, og er dessverre avhengig av han økonomisk og kan ikke ta barna ute av skole og barnehage grunnet mange ting.

 

Men jeg er glad i han også...men elsker...nei, tror ikke det

 

Anonym poster: 3fe3ae19911a828ee27f2ed7c6236b35

[Clue]

Ja, prøv å hold ut!

 

Jeg ble skilt fra min mann av noenlunde samme grunner som deg. I ettertid ser vi begge at vi kunne ha holdt sammen, og at det hadde vært bedre for både barna og oss.

 

Han var jo en veldig snill og god mann, som jeg var glad i. Men han var mye borte på jobb, og vi skled fra hverandre. Livet ble greit for oss begge etter at vi skilte lag, men ikke bedre. Jeg er gift på nytt, men uten barn med han. Han er singel etter å ha hatt et langt forhold til ei med flere barn fra før.

 

Ungene våre ville hatt det bedre om vi fortsatte sammen.

Jeg har ikke fått det bedre med den nye mannen, det er omtrent det samme etter noen år. Bortsett fra at han ikke er far til barna mine, og aldri vil føle det samme som jeg gjør for dem.

 

Så mitt råd er å holde sammen og ta vare på hverandre. Overse bagateller, og snakk om de viktige tingene. Få mannen på banen om du har problemer.

[Kathrine.]

Kan dere ikkje prøve på nytt da.

[Anonym bruker]

Har aldri kjent på den følelsen selv, men tror det er ganske vanlig å gjøre det, dessverre. Ville oppsøkt hjelp om jeg var deg, samlivsbrudd er ikke bare bare, så i mange tilfeller vil jeg tro det er bedre å jobbe hardt for å være sammen.

 

Anonym poster: 5c9f6fe2f3e9c6f889685acdf8f9732b

[førskolelæreren]

Det er altfor lett å bare gå fra hverandre.

Slik er det i parfohold - det må pleies hver dag.

Kommunikasjon er den viktigste faktoren for at det skal gå bra-.

Det er ofte EN-veis kommunikasjon.

 

Jeg elsker mannen min og kommer til å være sammen med han resten av livet. Vi har det langt ifra perfekt-men gresset er ikke grønnere på den andre siden

[ellen-propellen]

Selvfølgelig har jeg hatt tvil i perioder. Jeg har ønsket å heller være alene i perioder, vi har hatt lange dårlige perioder.

Men det er endel av livet.

Det vil være det samme om man er alene eller med en ny mann. Dårlige perioder er endel av livet, ingen er på topp hele tiden.

 

Det jeg har lært av livet, som er det beste rådet jeg kan gi deg for å komme ut av en dårlig periode er:

Smil og se ut som du er glad for å se han.ikke hele tiden, men en gang om dagen.

Det har løsnet mange dårlige perioder i mitt forhold

[Anonym bruker]

Jeg er forresten enig i det mange sier her. Det er ikke sååå mye som skal til, og jeg ser at mange av de rådene som blir gitt her er noe jeg selv IKKE gjør. Jeg kunne smilt mer, vært gladere og ikke hengt meg opp i bagateller noe jeg gjør hele tiden....

Så kanskje jeg skal prøve dette selv:O

 

Anonym poster: 3fe3ae19911a828ee27f2ed7c6236b35

[Anonym bruker]

Også pleier jeg-når han er litt sint og skal komme med noen av sine kommentarer-så syyyyynger jeg i vei

 

Da blir det lettere for meg - enn å ta imot all den kritikken

 

Anonym poster: 4e74b22bf3dc47928ac634e82aa21126

[Clue]

Jeg er forresten enig i det mange sier her. Det er ikke sååå mye som skal til, og jeg ser at mange av de rådene som blir gitt her er noe jeg selv IKKE gjør. Jeg kunne smilt mer, vært gladere og ikke hengt meg opp i bagateller noe jeg gjør hele tiden....

Så kanskje jeg skal prøve dette selv:O

 

Anonym poster: 3fe3ae19911a828ee27f2ed7c6236b35

 

Det har jo som oftest veldig positiv innvirkning på partneren, og da er det jo en vinn-vinn situasjon

[Anonym bruker]

Har vært gjennom en tøff periode selv, på nærmere to år. Vi snakket mye om skilsmisse, men holdt sammen fordi vi har barn. Etterhvert gikk det seg til og vi har det toppers i dag. Sjeleglad for at vi holdt ut, selv om det var rimelig fælt til tider.

 

Anonym poster: 74d8b17b35fec4639d24481f1315edd9

[Anonym bruker]

Det går opp og ned, men er ikke i tvil om at det skal holde.

 

Anonym poster: cfd54a6b747c63337d9a201c18ed1852