Et missforstått barn- min barndom

[Anonym bruker]

Dette er historien om min barndom.

 

Jeg vokste opp på et lite sted der alle kjenner alle. På slike steder vet man ofte godt at noe er galt hos naboen, men ingen gjør noe. Min mor var hjemmeværende og min far jobbet stort sett fra morgen til kveld. Jeg husker min mor som veldig ustabil i humøret, med mange dårlige perioder. Hun flyttet ut før jeg begynte på skolen, og jeg ble boende igjen hos min far.

 

Jeg og mine søsken var mye alene hjemme. Jeg er eldst, og måtte passe mine yngre søsken. Når min far var hjemme ble det ofte bråk. Gjorde jeg ikke som han sa så ble jeg straffet med "dask" eller lugging. Når jeg skulle gjøre lekser ble jeg kjeftet høylydt på om jeg gjorde feil, noe som gjorde at jeg ofte nektet å gjøre lekser. Da ble jeg lugget fordi jeg ikke kunne sitte stille.

 

Jeg ble sett på som et problembarn. Jeg klarte ikke å konsentrere meg på skolen, og kom ofte i konflikter med andre barn.Jeg Jeg satt ikke stille ved pulten, og jeg sloss i friminuttene. Derfor ble jeg utredet forAD/HD. Jeg fikk aldri noen diagnose, for jeg gjorde det bra på testene.

 

Jeg ble mobbet på skolen, og reagerte med å bruke vold. Lærerene visste godt at jeg ble mobbet, og de fortalte de andre elevene at de måtte være snille med meg, for jeg var ikke som alle andre.(Hva er det å si om et barn til andre barn???) Selvsagt ble jeg enda mer mobbet!

 

Jeg hadde det fælt på skolen og fælt hjemme. Ingen var glad i meg, den eneste jeg følte brydde seg var min mor, som hadde samvær med oss hver 2.helg. Jeg var 10 år da jeg begynte å få selvmordstanker. Jeg fortalte det til læreren min, men ingen hjalp meg. Jeg overlevde på et vis.

 

Jeg kunne ikke skjønne hvorfor min mor ikke ville ha meg (det var jo derfor hun flyttet, det trodde iallefall jeg). Det måtte jo bli bedre for alle om jeg bare fikk dø. I 12-års-alderen ble jeg så deprimert at jeg kun sov, jeg orket ikke å spise, eller noe. Min far tok meg med til legen, men det var jo ingenting galt med meg.

 

Når jeg ble 13 flyttet jeg til min mor en periode. Alt var litt.bedre da, men etter en runde i retten mellom mine foreldre flyttet jeg tilbake tilmin far.

 

Jeg begynte å få noen få venner, men jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen. Jeg ble utelatt fra bursdagsselskaper og lignende, fordi jeg

avar så vanskelig.

 

Etter en krangel nåt jeg var 15 rømte jeg fra min far til min mor. Jeg hadde blåmerker etter slosskamp hjemme på begge armene. Hun tok meg med til barnevernet, som sendte meg videre til legen. Legen sa at det ikke var noe poeng i å anmelde, og barnevernet prøvde å overtale meg til å dra hjem igjen til min far. (I etterkant har jeg hørt at oppfatningen deres var at jeg var en så vanskelig ungdom at han bare gjorde der han kunne for å oppdra meg. Stakkars mann som må oppdra en så vanskelig tenåring alene!) Jeg nektet! Jeg ble boende hos min mor til jeg flyttet langt bort etter ungdomsskolen.

 

Jeg har liten kontakt med mine foreldre i dag. Jeg er bitter for min ødelagte barndom, og gjør mitt beste for at mine barn skal få en skikkelig oppvekst med foreldre som bryr seg og som har tid til å leke og gi omsorg. Jeg har det bra nå, med venner og svigerfamilie rundt meg. Jeg har utdanning og en jobb jeg trives i og gjør det godt i.

 

Jeg tror ikke det var jeg som.var så jævlig vanskelig. Jeg fatter ikke hvor barnevernet var når jeg trengte de....

 

Anonym poster: 6c046eeccf881ad81bfa7eb0c0693593

[Anonym bruker]

Misforstått ikke MISSforstått......

 

Anonym poster: 0b4f7d4e0136593306d8e288f89cc48e

[Gjest SHOC]

Så godt at det går bra med deg nå, tross av barndommen din. Du må være veldig sterk som har klart deg så bra.

Lykke til videre i livet.

[Anonym bruker]

Misforstått ikke MISSforstått......

 

Anonym poster: 0b4f7d4e0136593306d8e288f89cc48e

 

Og my fucking God... Du er tydeligvis en av dem...

 

Anonym poster: 859165879cb73ecfd8b2d333fe4035fa

[Anonym bruker]

Synes du er veldig sterk som har deg så bra. Jeg har selv blitt MYE mobbet, helt jævlig mye..ødelagt mye og jeg har fått psykiske lidelser av dette.., men har alltid hatt en god og flott familie heldigvis, vet ikke hvor jeg hadde vært hvis jeg hadde hatt det jævlig både hjemme og på skolen:(

 

Jeg har ikke utdannelse som deg, kun vgs. Har mann og 2 barn da, hus, bil og alt det, men sliter mye med meg selv.

 

Anonym poster: a7161ffd0f5726daa6d68a12277093f9

[mams i april]

Sterk historie. Og en god påminning til alle om å se barn som ikke har det bra, og kanskje undersøke nærmere hvorfor.

[Jettanicole]

oi det må ha vært en tøff barndom ja. Idiotisk av barnevernet ikke tok dette på alvor den gangen. Men synes du er utrolig tøff som deler historien din med oss og at du har kommet deg på god vei i livet den dag i dag:)

[Gjest Yzma]

Misforstått ikke MISSforstått......

 

Anonym poster: 0b4f7d4e0136593306d8e288f89cc48e

 

Seriously?

Du klikket deg inn her, leste (kanskje) en sterk historie om barndommen til ei og det du henger deg opp i, er skrivefeil?

[Anonym bruker]

Misforstått ikke MISSforstått......

 

Anonym poster: 0b4f7d4e0136593306d8e288f89cc48e

 

Er du helt blåst i hue???

 

Anonym poster: 658872bcc931a3ea1643fdca371a81f1

[Anonym bruker]

Herremin! Alle dere som har hatt så vonde barndommer og som allikevel har styrke, overlever, klarer dere på tross av alt og på toppen av det hele får barn som dere klarer å gjøre til skikkelige mennesker og ikke gå i samme fella! Jeg er så ydmykt imponert! Gratulerer til deg. Husk: barndommen din er en del av deg. Ikke heøe deg. Du er deg på tross av grusom barndom.

 

Anonym poster: 7fa444a1115877ad6e52ccb03c8d8242

[Anonym bruker]

Barnevernet er ikke supermennesker, og har lovverk de må forholde seg til.

 

Når det er sagt, så VET jeg av egen erfaring at enkelte mennesker er flinke å snakke for seg(kanskje din far er det?), og at enkelte i hjelpeapparatet(som den legen) har et merkelig syn på barn.

 

Akkurat som om det er barns feil, det som skjer.....

 

Jeg har selv et voksent barn med mange problemer, og har derfor mye erfaringer med leger, barnevern og etterhvert politi. Hos oss ER det barnet pga diagnoser og mye mer. Jeg har et godt forhold til dette barnet, og det er meg barnet kontakter også i dag om verden butter for mye imot.

 

Jeg føler med deg, som barn i et system som ikke har sett deg. Jeg sitter faktisk med samme følelsen når det kommer til hjelpeapparatet og min unge..........

 

Anonym poster: c31db59cd099a66c2e72efa4926e9aeb

[skinnfilla]

Misforstått ikke MISSforstått......

 

Anonym poster: 0b4f7d4e0136593306d8e288f89cc48e

Ta ordboka og stikk den opp bak.

Utrolig upassende å rette på dette innlegget.

[Anonym bruker]

Jeg kan godt se hvorfor du er så innmari bitter, men den bitterheten og det sinne du føler nå ødelegger for deg nå, det stjeler energi og tar tid fra det gode i livet ditt.. Du må få lagt det bak deg, ta lærdom og gå videre for å få et bedre liv for deg selv.

Det du evt kan gjøre er å sende et brev eller ta kontakt med noen av dem som du ser på som ansvarlige i dag å fortelle hvordan ting føltes og egentlig var, men kun hvis du tror at det kommer til å bringe med seg noe godt for deg videre..

 

 

 

Anonym poster: bb5564f982b11ecfede77daedc726e87

[Anonym bruker]

Forstår deg veldig godt HI, og synes du er sterk. Har lest en veldig god artikkel om såkalte problembarn som egentlig ikke skulle hatt noen diagnose siden atferden bedret seg gradvis så fort forholdene som var årsaken til sinnet og oppførselen ble borte, og om hvordan oppførselen deres feiltolkes til at det er barnets personlighet som er årsaken. Denne feilen ved å tro at årsaken til noe bare skyldes personlighet og ikke situasjonelle faktorer er så vanlig og ofte helt gal at den kalles for "den fundamentale attribusjonsfeilen" innen psykologi. Du skulle ha hatt noen der som SÅ deg slik du var, blir så lei meg på dine vegne. Jeg hadde også noen år i barndommen med mye sinne/ slåsskamper og sterke reaksjoner på enhver liten forandring etter å ha opplevd en del traumatisk, og fikk så en stefar som syntes alt ved meg var feil og latterliggjorde meg foran andre. Jeg kunne sikkert fort ha fått en eller annen diagnose i denne tiden, men jeg var tidlig skoleflink og skårer høyt på IQ- tester. Da alt gradvis ble bedre hjemme, traumene lå tilbake i tid og tilliten min til omverdenen kom tilbake, så ble jeg også et mye mer harmonisk barn med både empati, normal bestemthet og sans for forandringer .

 

Anonym poster: a82f439c66c18e3f589b86b32ab300f7

[Anonym bruker]

Jeg ønsker å legge det bak meg, men det er utrolig vanskelig! Jeg ser på hvordan oppveksten til min mann har vært f.eks, og ser hvor mye jeg har gått glipp av. Men, jeg er sterk og klarer meg. Jeg er en figher av natur. Det har gått verre utover et av mine andre søsken, som fortsatt sliter med depresjoner og med relasjoner til andre.

 

Anonym poster: 6c046eeccf881ad81bfa7eb0c0693593