Gravid og forferdelig kvalme...

[Anonym bruker]

Husker jeg tenkte ved min første graviditet (da jeg lå og var kvalm og såvidt klarte å ta vare på meg selv) at dette hadde jeg ikke klart om jeg hadde en unge fra før.

Vel, da var jeg oppi akkurat det samme for andre gang.

Mannen er blitt nærmest alenepappa og jeg ligger strekk ut i senga eller på sofaen dagen lang. Klarer ikke å få gjort en eneste ting som innebærer husarbeid, henting/levering av barn, kjøring eller matlaging. Jeg er helt utslitt og energiløs, og den lille energien jeg får av det lille jeg spiser forsvinner veldig fort eller så kaster jeg maten opp like kjapt som jeg fikk den ned.

Dette er helt forferdelig. Er ennå bare i uke 7, og lurer på hvordan jeg skal holde ut dette. Sist gang hadde jeg det gående til uke 14-16.

Kjenner jeg gruer meg til hver eneste dag.

Å gå på jobb er helt nytteløst, klarer ikke engang kjøre bilen til jobb da jeg sliter med svimmelhet og er direkte trafikkfarlig.

Noen som kan komme med noen trøstende ord? Pleier kvalme å vare like lenge med nr. 2 som den gjorde med nr.1?

 

Huset ser forresten ut som en svinesti, men jeg tør ikke kjefte på mannen. Han gjør sitt beste, men har tydeligvis en mye høyere terskel enn meg når det kommer til skitt og rot

I helga fikk jeg han til å vaske klær, for det klarer jeg heller ikke.

Han gjorde sitt beste, men ullvasken havna på en vanlig 40 graders vask, med full sentrifugering og vanlig vaskemiddel (inkludert tøymykner)...huff!

 

 

 

Anonym poster: 33f95846004801083698e2154f78968f

[Anonym bruker]

Trøst deg med meg du: jeg var samboer med en sjømann som jobbet borte i 6 uker da det var på det verste. Jeg måtte levere minste på ett år som gråt og gråt og brukte et halvt år på å tilvenning seg i bhg. Etter henting lå jeg på gulvet hele dagen mens barnet lekte ved siden av meg og klatret på meg. Var ikke kvalm med første, men fikk det så jævlig igjen med andre. Aldri mer!!! Poenget mitt er: du slipper ihvertfall å gjøre noe..

 

Anonym poster: 7de5efceb5bd9199b1671b2b2e0ac5fc

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg... Det er mitt største hinder ift å prøve på tredjemann ...

 

Anonym poster: b0ff2d9ada34afa3474afcb34ede69e2

[Anonym bruker]

Tror du bare må stålsette deg for noen tøffe uker fremover! Og tiden går sent! Men det går over til slutt! Ikke glem det (selv om det kan virke som det aldri går over etter en stund). Jeg hadde det som deg og det toppet seg da mannen ble syk og var det over en måned. Barnet vårt ble også sykt og var hjemme fra barnehagen nesten kontinuerlig 1 måned også. Jeg var da blitt ganske bra igjen, men jeg har fremdeles ikke kommet meg skikkelig etter dette verken fysisk eller psykisk egentlig. Veldig tøff periode og her blir det ikke flere barn pga det.

 

Hold ut!

 

Anonym poster: 0e2467826f559d48b9dcbc57733d955a

[Nr3_i_magen]

Det er bare en graviditet, det går over :-p

 

Mannen min var og alenepappa. Jeg har vært 100 % sykemeldt i tre måneder både hjemme og på jobb. Og jeg kan ikke en gang si om det var skittent her eller ikke, for det fikk jeg ikke helt med meg. Nå er jeg litt bedre og orker å delta på ettermiddager og skal begynne å jobbe 30 %. Blir ikke lenger slått ut i flere dager av en kjøretur, og jeg veier nå 1,5 kg mer enn utgangspunktet. Tror ikke det er så mye å gjøre annet enn å vente, være sjeleglad for den mannen du har og takke ja til hjelp utenfra for mannens skyld. Det går forresten an å prøve ulike behandlinger som du ikke tror er skadelig, for de kan jo kanskje hjelpe for deg. Jeg har vært borti noen som ikke hjalp og noen som kanskje hjalp litt. Ingenting har gjort det verre.

 

Lykke til!

[Lykke~liten]

kjære deg!! jeg føler med deg. da jeg var gravid med jenta mi hadde jeg hyperemisis (er det det du også har?) og klarte ikke annet enn å ligge på et mørkt rom. tålte ikke lyder, tålte vertfall ikke å høre mannen lage mat. tålte ingen sterke lukter. jeg lå slik i 2 mnd... jeg husker også jeg tenkte ALDRI MER. jeg har ikke fått barn nr to enda, men vet nå at jeg vertfall ønsker et til.

kommer da helt sikkert til å ligge slik som deg en gang til.

det første jeg vil si til deg er, la ting gå!! ikke tenk at du må gjøre ditt og datt. ikke ha dårlig samvittighet... det eeer fantisk ingenting du kan gjøre når du har det slik. det er helt forferdelig og du har nok med deg selv. prøv ¨å ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke får så mye tid med det andre barnet ditt. dagen vil komme da du orker det igjen. og du har faktisk lillebroren eller lillesøsteren til banet ditt inni magen, og du må ta vare på det

dagen vil komme da kvalmen gir seg (jeg vet det ikke føles slik). hold ut!! om ikke lenge kan du glede deg litt over graviditeten igjen... og tenk på den nydelige premien du får til slutt... (vet det ikke hjelper mye å høre dette), men det er jo fantisk sant...

la deg selv være syk, slapp av så mye du kan... gjør ting som letter litt på kvalmen...

 

det hjalp meg mye med salte drops som dundersalt, iskaldt vann med sitron oppi, og tomat av alle ting.. husk å skifte stilling ofte i senga, ellers får du veldig vondt på den ene siden... det gjorde jeg :/

 

ha lav terskel for å søke hjelp på sykehuset.. jeg måtte dit å få intravenøs veske, og det hjalp umiddelbart!! kroppen får ikke nok væske når du kaster så mye opp, og det er så lett å bli dehydrert...

 

dette går over! du er flink!! hold ut!!

 

MASSE lykke til videre i svangerskapet.. *klem til deg*