Hvordan skal jeg forholde meg til "sutrete unge"?

[Anonym bruker]

Jeg er dagmamma til ei som snart er 18 mnd. Har eget barn selv som er flere mnd yngre. Hver gang jeg går ned på do eller for å hente noe(har stue oppe) så blir det ramaskrik. Hun hyler som en stukken gris eller som at jeg dreper henne. Jeg sier hva jeg skal og hun er visst likens hjemme hos seg selv og. Hvordan skal jeg forholde meg når jeg kommer opp? Skal jeg ta henne opp og trøste henne og "belønne" oppførselen eller blir det feil å tenke slik? Bør jeg bare overse henne til det går over av seg selv? Hun er litt bortskjemt.

 

Jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal oppføre meg når jeg kommer opp. Jeg vil jo trøste henne, men da gjør hun jo bare det samme senere?

 

Anonym poster: 02f376e69257e338f1bbefca4f85f19d

[Anonym bruker]

Sutring ignoreres i dette huset, men er du sikker på at det er sutring og ikke at hun blir redd/lei seg?

 

Anonym poster: 3d8291f2761ea9fdbce71576a647ade1

[Anonym bruker]

Glemte å skrive at hun skremmer mitt eget barn... Han blir redd av den hylingen...

 

Anonym poster: a2d477a62c105d11d943ae47e9a7aeab

[Anonym bruker]

Du kan kanskje trøste uten å ta henne på fanget?

 

Snakke beroligende hele tiden, også når du er nede så hun hører stemmen din hele tiden. Fortsette å gjøre andre ting men snakke hele tiden... "så, så, jeg er ikke langt unna vet du. Jeg kommer nå lille venn, jeg passer på dere hele tiden, nå må du ikke skrike sånn da vet du, jeg er rett her" o.l. småsnakk hele tiden.

 

Om ungen virkelig lider av seperasjonsangst er det ikke noe godt for henne at du blir "borte" for henne.

 

Anonym poster: 0382f7e31c7ab7715782ef92162487db

[Anonym bruker]

Det virker som hun får litt angst for at jeg skal gå eller noe. Vi har stue på midtplan så om jeg går opp trappa fra stua så gjør det ingenting liksom. Men hun må jo bare lære seg at jeg kommer tilbake? Må få gå på do uten at de må være med liksom... Da sier jeg at jeg skal bare på do og kommer straks opp igjen:)

 

Anonym poster: a2d477a62c105d11d943ae47e9a7aeab

[Anonym bruker]

Jeg snakker hele tiden og er nesten synlig hele tiden også. Hun ser at jeg henter noe i gangen og det er like ille. Mora sier det pleier å gi seg etter ett par minutter, men jeg har aldri vært så lenge nede liksom..

 

Anonym poster: a2d477a62c105d11d943ae47e9a7aeab

[Anonym bruker]

Kanskje prøve å sette på radioen, eventuelt tv om ikke radio hjelper? Bare mens du er nede, slik at barnet kan fokusere på noe annet enn at du er borte.

 

Anonym poster: 88903c82f99a02af7d240a60a3668bfa

[Anonym bruker]

Det står på En ellers veldig trygg jente altså

 

Anonym poster: a2d477a62c105d11d943ae47e9a7aeab

[Anonym bruker]

Det er vel først og fremst foreldrene som må ta tak i dette vel? Du kan distrahere med tv eller leker, men det krever jo et samarbeid med foreldrene dersom dette skal gå over. De bør jo få rede på om dette er reell separasjonsangst, eller om det kun er trass og sutring.

 

Men når du skriver at hun hyler så hun skremmer ditt barn så høres det ikke ut som trass for meg. Kan du ikke ta henne med i samme etasje som doen er, og plassere henne med noen leker utenfor døra? Se hvordan hun oppfører seg da?

Hadde selv separasjonsangst som liten, og det ble ikke tatt alvorlig før etter mange år, og jeg husker godt hvor vondt det var.

 

Anonym poster: 4be859d540bfcc82b2fa50363db13f25

[Anonym bruker]

Får se om vi fniner en løsning:) Foreldrene sier jeg bare skal si hvor jeg går og så bare la hu holde på nemlig;)

 

Anonym poster: a2d477a62c105d11d943ae47e9a7aeab

[Anonym bruker]

Høres ikke ut som sutring, men hysterisk anfall? Med sutring tenker jeg klynking, sutrete stemme etc. Ilskriking som skremmer andre barn er hysteri.

 

Anonym poster: c30690cd4fd8bfa89a2f6ed4cbe85900

[Anonym bruker]

Da vil jeg påstå at det er sistnevnte. Men foreldrene bør også gjøre noe?

 

Anonym poster: a2d477a62c105d11d943ae47e9a7aeab

[Anonym bruker]

Men når jeg tenker meg om har det aldri vært sånn som nå. Tennene hennes driver å kommer fram så det gjør vondt. Ellers pleier det å gå greit at jeg går ned. Da er det som regel bare småsutring eller at hun ikke bryr seg. Men de siste to dagene har det bare eksplodert...

 

Anonym poster: a2d477a62c105d11d943ae47e9a7aeab

[*Lissi*]

Ta henne med. Hun blir sikkert litt redd, og er jo kun 18 mnd. Hun skjønner ikke at du "bare ska på do".

Har en datter på 2, og hun kan plutselig begynne å hylskrike om jeg skal i kjelleren på toalettet. Hun vet jeg kommer tilbake, men vil fortsatt være med meg.

Godt mulig jeg er hønemor, men slik gråt overser jeg aldri.

[Anonym bruker]

Min gutt var sånn en periode også. Verre når han var syk eller fikk tenner. Jeg tenker at barnet går gjennom en utviklingsfase, kanskje separasjonsangst som det sies her. Jeg valgte å å gjøre som over her: alltid forklare før jeg går (" nå går mamma på do, jeg kommer straks tilbake"), snakke/ rope til han ("jeg kommer straks") og trøste masse. Det har nå gått helt over. Jeg ville ikke vært "streng" med et barn som er så lite og uttrykker redsel/ utrygghet når en voksenperson forlater henne!

 

Anonym poster: 367280f096f67c3e5b6a9b14d524b2f3

[Anonym bruker]

For å presisere: jeg tror ikke du "skjemmer henne bort" om du trøster. Det du gjør er å trygge henne. Når hun blir tryggere på at du alltid kommer tilbake, slutter hun å gråte. Dette er for meg noe helt annet enn om gråten/ hysteriet skyldtes trass/ at hun ikke fikk viljen sin etc. Da må en vurdere om en belønner rett adferd som du nevner.

 

Anonym over.

 

Anonym poster: 367280f096f67c3e5b6a9b14d524b2f3