svangerskaps depresjon

[Anonym bruker]

Jeg var så utrolig lykkelig da jeg ble gravid, helt greit å spy, besvime, være i elendig form, bare smilte og strøk over magen og elsket det lille frøet intenst. Men nå når jeg er i uke 14 er gleden liksom borte... Er ikke like dårlig lenger, men heller ikke bra, men jeg har helt sluttet å kose med magen, jeg tenker nesten ikke over den, er bare trist og deppet uten at jeg skjønner hvorfor.

 

Blir bekymret og får dårlig samvittighet også, for man sier jo at mors sinnsstemning under svangerskapet påvirker babyen, så tenk om jeg ødelegger psyken til barnet mitt?

 

Er mye alene pga jobben til mannen, han er borte på forretningsreiser flere uker i strekk og så bare noen dager hjemme før han drar igjen, kan jo være det påvirker mer enn jeg tror. Alt er liksom så grått og gledesløst plutselig...

 

Leser her inne og kjenner plutselig at jeg nesten angrer, for alle trådene her handler jo bare om hvor fælt det er å ha barn, man må lage ekkel smakløs mat for det er det eneste barn spiser visstnok, det er kjempedyrt, man kan aldri mer trene eller kose seg for da er man en dårlig mor, det skal tydeligvis være bursdagsselskaper hele tiden, man må være barnevakt til andres barn for at ungen skal få ha med venner på tur på ski eller i skogen... Og å glede seg til fødsel eller barseltid er bare å glemme, for barseltiden er et mareritt med skriking og ingen soving, og fødselen et smertehelvete nesten ingen kan overleve uten epidural, og om man tror noe annet er man dum.

 

Hvor ble det av lykken og gleden min over det vesle mirakelet?

 

Anonym poster: ba07d6f7bb18f98c13f6e49168306007