2-åringen er så sint, så sint!

[Anonym bruker]

Har et barn på snart 2 år som er så forferdelig sta og sint at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre rett og slett....

Hun får noe legen kaller affektanfall, og får nesten kramper når hun blir skikkelig sint. (Hun er utredet og de fant ut at det var det og ikke epilepsi eller noe annet).

Faren er veldig veldig snill, og selv om jeg hele tiden har sagt at vi må sette klare grenser og hun ikke alltid må få det som hun vil, så er det først nå han har sett at hun holder på å utvikle seg til et "monster". Hun er mye verre hos han enn hos meg. Hun nekter f.eks. å kle på seg, eller sette seg i bilstolen. Hun styrer hva de gjør sammen.Hos meg har det aldri vært noe stort problem, men det å legge henne er blitt et mareritt!

Hun blir helt vill og gal, og jeg må nesten sloss med henne til hun blir så utslitt at hun sovner. Hun får for seg at hun skal ut på stua eller skifte bleie eller noe, og jeg mener at vi kan ikke begynne med sånt tull hver kveld for da blir det aldri natt for henne. Hun gjør det kun for å teste grenser.

Men det er så fælt å måtte tvinge henne og holde henne i hender og føtter for at hun ikke skal hoppe ut av senga, mens hun vrir seg og skriker som om hun er besatt (se Exorsisten...)

 

Er det noen som har noen gode råd, eller som har lignende opplevelser med sine barn og kan berolige meg med at det går over??

 

Anonym poster: 0207aaa78302c73d45b6d5c8249a6b46

[Anonym bruker]

Dytter

 

Anonym poster: 0207aaa78302c73d45b6d5c8249a6b46

[Anonym bruker]

Min (snart 3-åring) hadde en periode hvor han var en liten sinnatagg... Han ble skikkelig sint, og kjefta og smelte og det var ikke måte på. Vet ikke helt om jeg klarer og sammenligne han med hvordan du beskriver din, men det var hvertfall bare en fase. Bildeste gutten jeg har møtt noen gang ellers :-)

 

Anonym poster: fe6f9a16a934bf56816710fe3cad2915

[Anonym bruker]

Takk for svar :-) Jenta vår er også veldig blid ellers, og på barnehagen er hun veldig lett å legge sier de.

Hun blir ikke sånn sint at hun kjefter, men hun RASER!

Hun må den kvinnelige utgaven av dr. jekyll og mr. hyde... :-)

 

Anonym poster: 0207aaa78302c73d45b6d5c8249a6b46

[Anonym bruker]

Hadde blitt veldig glad for flere svar... Er så oppgitt...

 

Anonym poster: 0207aaa78302c73d45b6d5c8249a6b46

[Anonym bruker]

Dytter igjen... I dag har jeg brukt tilsammen 3-4 timer på å legge henne (en dupp på dagen, og til kvelds).

 

Anonym poster: 0207aaa78302c73d45b6d5c8249a6b46

[Anonym bruker]

Var gutt hadde en sånn periode, på seks- åtte mnd tror jeg.

Det var forferdelig. Måtte ofte bære ham hylende og sparkende ut av butikker, besøk ol. Hjemme kunne han også slå seg helt vrang, bare ligge å hyle som besatt, frese til alle rundt seg, og var komplett umulig å nå inn til.

Det var en grusom tid, vi var helt utslitte. Men det forsvant nærmest over natta, samtidig med at språket løsnet for alvor. Nå når vi kan ha en samtale, forklare, gi ham valgmuligheter, nå inn til ham har vi ikke en sint unge i det hele tatt.

 

Han kan godt trasse litt, men gir raskt opp når han forstår at han ikke får viljen sin:-)

 

Anonym poster: 97bf27dcfd242b6c26c7168d01b3ffec

[BikkjeBisk]

Min lillesøster brukte å bli så rasende at hun faktisk ble sprengrød og fikk "kramper", mamma og pappa brukte å ta henne ut på trappa for å kjøle henne ned og det brukte å funke.

 

Men nå er jenta de også kommet i trassalderen, tro meg her i huset kan jeg til tider nesten rive av meg håret ettersom det mildt sakt er mye personlighet ute å går her i hus med jentungen på 2,5 år

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke si annet enn at jeg føler med deg. Vi har en på 2,5 og hanblir så sint at han står og hopper. Illsint og hylende. I bhg og med andre så er han en blid liten sjarmør (heldigvis). Dr jekyll og mr hyde anyone.

 

Anonym poster: 2f57b96537f830dd1db430479aaadc8a

[Anonym bruker]

Min lillesøster brukte å bli så rasende at hun faktisk ble sprengrød og fikk "kramper", mamma og pappa brukte å ta henne ut på trappa for å kjøle henne ned og det brukte å funke.

 

Akkurat sånn er vår også! Og så er hun så målrettet at hun KUN ønsker å gjøre akkurat det hun har satt seg fore. Hun kan bli rasende når vi er på butikken, fordi hun feks ikke får trille handlevognavogna helt alene...

Hun er foran de fleste på sin alder når det kommer til språk, og skjønner så og si alt vi sier til henne.

Håper virkelig det ikke varer lenge - hun er utrolig sterk og jeg klarer ikke håndterere henne alene hvis hun blir noen år eldre...

 

Anonym poster: 0207aaa78302c73d45b6d5c8249a6b46

[Anonym bruker]

Siste var fra HI...

 

Anonym poster: 0207aaa78302c73d45b6d5c8249a6b46

[Anonym bruker]

Fra gutten vår var to til han ble litt over tre så RASA han for alt! Å da mener jeg ALT! Det var så ille en stund at vi ikke orket ha han med på butikken og kutta ut noen selskap. Det var rett og slett utrivelig. Jeg ble aldri flau ellernoe, men han ødela rett og slett selskap ol, så vi ble heller hjemme ved flere anledninger. Jeg tenkte flere ganger at det måtte være noe galt med han. Jeg kunne ikke fatte og begriiipe hvor alt det sinne kom fra. Heldigvis er både pappan og jeg slik at når han raser, blir vi helt rolige av en eller annen grunn. Vi pratet alltid i etterkant med han om hva han kunne gjøre istede, og ikke minst vise hva han kunne gjore istede, slik at han etterhvert utviklet mer hensiktsmessige metoder å handle på i ulike situasjoner.

 

Jeg personlig har veldig troen på å vise og være gode rollemodeller for barna istede for å kun fortelle de hva de skal gjøre. Samtidig må du huske at barnet ditt er bare to år. Det er umulig for et så lite barn å mentalisere og vanskelig å forstå handling og konsekvens. Kanskje modererer anfallene med modenhet. Vår gutt er nå fire år, og som en drøm å ha med å gjøre. Han er virkelig helt fantastisk. Jeg har ingen tro på å rope til barn. Da viser man dem at det de gjør er greit, nettopp fordi man gjør det selv. Klart er det helt normalt å "sprekke" noen ganger :-)

 

 

 

Anonym poster: 8b388229a8186dc447a20842f097d187

[Anonym bruker]

For vår gutt hjalp det mye da han klarte å forklare mere selv. Det var aller verst da han forsto nok til å tenke ting, men ikke hadde nok språk til å uttrykke hvorfor han ikke ville. Vil tro at dette er en periode noen må gjennom og det da er ekstra viktig å ha klare og konsekvente grenser, og det er samtidig viktig å vise forståelse for at livet deres faktisk er så vanskelig som det føles og gi masse klemmer (selv om det ikke ser ut til at de setter så pris på det av og til). De vil snart skjønne hvorfor de må ha lue på ute eller sitte i bilstol eller spise maten som blir servert eller...

 

Det er vanskelig å alltid ha god tid, men det som funket best for oss var å ta ungen bort fra situasjonen til det roet seg. Da gikk det ofte bedre neste gang om vi snakket om hva som skulle skje etterpå. Noen ganger måtte vi jo også bare tvinge gjennom med makt, og det ble bråkete. (Han var ikke sånn ved legging så der har jeg dessverre ingen tips.)

 

Anonym poster: 959867b9fdf4d428351846726a1846ed