Anonym bruker Skrevet 23. februar 2013 #1 Skrevet 23. februar 2013 mannen min har alltid hatt perioder hvor han er reservert, trøtt, virker uinteressert i det meste, blir lett frustrert, svarer kort og finnes ikke engasjert. de siste gangene har jeg tenkt mer over det, og begynt å lure på om han kan ha en form for tilbakevennende depresjon. i periodene dette ikke holder på er alt fint, vi prater, ler, ser film sammen, har sex osv osv.. jeg jobber jo innen helse og forstår jo dette til en viss grad på et profft nivå, men det er noe annet å ha det så tett og bo i det. jeg blir så frynsete selv mest det holder på(gjerne en uke eller 2 av gangen). jeg blir jo påvirket av hans dårlige humør. han er jo som en regnværssky med tung svart skygge rundt seg. hvordan taklet dere det? han vil ikke innse det. tror han ser på det som en slags svakhet og innrømme det.. hva kan jeg gjøre? har forsiktig lagt frem forslaget om at det kanskje kan være tilbakevendene depresjon, i mild grad. tror han tok det til seg, men vil ikke vedkjenne seg det. men han nektet ikke heller. vil så gjerne hjelpe han. har dere opplevd at det "gikk helt over"? Anonym poster: ae21ced2998a5d2b91bc0db80d832fd3
Anonym bruker Skrevet 23. februar 2013 #2 Skrevet 23. februar 2013 Hvis ikke han vil innrømme det selv, så blir det nok vanskelig å få gjort noe med. Jeg har en mann som har helse angst, og det har gjort at han har vert svært deprimert. Det som er fint er at han har selv tatt tak og gjort noe med det. Men han gjorde ikke det før han så mønsteret i at når han hadde dårlige dager, tok jeg barna med meg til foreldrene mine. Noen ganger overnattet vi i flere dager. De bor heldigvis sånn at jeg kunne kjøre barna i bhg og gå på jobb uten å stresse. Når han fikk hjelp, har alt blitt mye bedre. Jeg tenker at du bør sette foten ned og si akkurat hva du mener. Vi har det fantastisk mye bedre nå, enn vi noen gang har hatt. Hjelp gjør underverker, og jeg har fått en ny, ÅPEN mann. Lykke til Anonym poster: f6c9264ae4bee3d609a812a79fc47d50
Anonym bruker Skrevet 23. februar 2013 #3 Skrevet 23. februar 2013 takk, jeg har ikke tatt med barna og dratt bort, men har virkelig tenkt tanken. sist gang han hadde en sånn runde sa jeg at : du sier det "ikke er noenting". men det svaret er ikke godt nok, du kan ikke være i så dårlig humør og behandle meg,jobben,barna og verden med så lite engasjement og så kort lunte uten at det er noe. så noe er det! han kom ikke frem til noen løsning. jeg har flere ganger googlet depresjon og "glemt" og legge det ned på pc, slik at jeg håper han ser det. så plutselig går det over igjen. skulle ønske jeg fikk dratt han med til en proff.. for når det er bra så er det så veldig bra Anonym poster: ae21ced2998a5d2b91bc0db80d832fd3
Anonym bruker Skrevet 23. februar 2013 #4 Skrevet 23. februar 2013 Bipolar? Min mann er det, og får sånne perioder som du beskriver. Jeg synes det går greit etter at vi fikk en merkelapp på det, da vet jeg hvorfor han plutselig blir nærtagende, urimelig og uinteressert, og at det ikke er meg det er noe galt med, eller som har gjort noe galt. Må være litt forsiktig med han da, og la han være i fred mest mulig. Det er slitsomt til tider, men i forhold til før han fikk diagnosen, så er det utrolig godt å vite hva jeg har å forholde meg til. Til gjengjeld har han utrolig mye energi i de "maniske" periodene, tar alt husarbeidet og skippertak på store ting som gjene blir utsatt fordi vi ikke har tid/energi osv, og leker masse med barna både ute og inne. Det er deilig, da får jeg ladet opp til neste dårlige periode. I forhold til at han ikke vil finne ut av det, så har jeg ingen gode råd dessverre. Min mann ville gjerne det med en gang han skjønte at det kunne ligge en diagnose bak problemene hans. Selv om han så det som et nederlag, så syntes han også det var godt å få en forklaring, samt hjelp til å finne verktøy for å takle det bedre. Anonym poster: 3763d6f17f3525a47aea8f7a448b91dd
Anonym bruker Skrevet 23. februar 2013 #5 Skrevet 23. februar 2013 Jeg forstår at det er vanskelig. Kan det være noe som har skjedd, som gjør at han har det slik? Mannen min ble innlagt på sykehuset, med alvorlig hjertefeil. Han ble operert og alt så fint ut. Han var sykemeldt en liten stund og så tilbake på jobb. Etter noen mnd begynte han så smått å trekke seg unna alt. Når har det gått en stund og jeg husker ikke alle detaljer, heldigvis, men han fikk angst, og ble veldig deprimert. Kanskje du kan si at du vurderer å ta barna med deg å vær hos noen om hanske vil snakke? Det er ikke bra å ha det slik. Jeg håper det ordner seg for dere. Men jeg skjønner at det er vanskelig å være i situasjonen. Det er mye lettere å være positivt innstilt når han innser problemet sitt selv. Anonym poster: f6c9264ae4bee3d609a812a79fc47d50
Anonym bruker Skrevet 23. februar 2013 #6 Skrevet 23. februar 2013 han opplevde en svært traumatisk hendelse da han var ungdom. han har vokst opp hos farmor og farfar, de døde veldig brått med kort mellomrom. han satt igjen med masse sorg og sinne som han aldri har jobbet med. bare stengt inne. jeg tenker at det kan være det. som tilslutt har innhentet han nå som han har barn selv. men ikke godt å vite. vet at det er 1 tilfelle av bipolar lidelse i familien hans. men han er aldri manisk. enten "tung" og uinteressert eller normal. takk for støtte. får vel hoppe i det og foreslå en psykolog, eller burde jeg finne en samlivsveileder eller hva? Anonym poster: ae21ced2998a5d2b91bc0db80d832fd3
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå