Samboer - et monster etter han har sovet.

[Anonym bruker]

Nå begynner jeg å få nok. Dette går utover barna.

Han er for det første umulig å få liv i. Han kan derfor ikke lenger være alene med barna om morgenen. Når han først våkner lirer han av seg de verste ting du kan tenke deg. Han fekter med armene og er helt gal. Han klikker rett og slett og er helt vill i blikket. Etter en halvtime oppfører han seg som normalt igjen og ber om unnskyldning. Han har vært hos legen og på søvnsenteret. De fant ingen ting galt med han. Men han føler seg aldri uthvilt og sovner med en gang han er passiv.

Nå har det gått så langt at han er nær ved å miste jobben. Han kommer seg aldri på jobb tidsnok. Nå er han 100% sykmeldt og føler han blir verre og verre. Det ekstreme temperamentet om morgenen viser seg mer og mer på dagtid også. Vi har vært sammen i mange år og han har aldri vist denne siden tidligere. Han har alltid vært morgengretten, men ikke mer enn det som er normalt.

Han ser heldigvis selv at han har et problem og at han trenger hjelp. Det er jo betryggende. Men spørsmålet er jo om han bør bo en annen plass så lenge utredningen pågår. Han selv er overbevist om at han har en søvnforstyrrelse, men jeg heller mer mot at han er bipolar (som hans mor er), men det vil han ikke høre snakk om.

 

Noen som har det likedan? Hvordan løste det seg?

 

Anonym poster: 1ae454ed8aa72f734a2662e8e0511298

[Anonym bruker]

Hvis han utøver en fare for deg og barna eller dere lider under det i forhold til hvordan han er når han våkner om morran hadde jeg nok bedt han finne et annet sted å sove fram til man hadde funnet ut hva det er og fått fikset på det.

Han kan jo fint være der på dag og kveldstid sammen dere om det kun er søvn og oppvåkning som er problemet. Så sant han ikke sovner på sofa og slikt da.

 

Anonym poster: 520f90c7583e1a9afb022bd7c78aa3b0

[Anonym bruker]

Jeg er bipolar, og dette høres ikke ut som en bipolar opplevelse... En bipolar opplevelse vil helst vare minst over flere dager, i strekk. Noen ganger i mndsvis. For så å gå helt over, og alt blir normalt en periode, eventuelt at man havner i depresjon (ikke alle gjør dette).

 

Jeg tror nok det er en diagnose bak, men neppe bipolar.

 

Anonym poster: 7c344a8ec4049188a7b63417c0eaf15a

[Anonym bruker]

Og forresten; En bipolar person ser sjelden sin egen lidelse om de ikke vet om den. Jeg gjorde ikke det før jeg ble klar over hva det var jeg hadde. Jeg skjønte ikke at alt jeg gjorde var, faktisk, totalt ute av kontroll, og ikke minst; galskap. Ofte husket jeg ikke engang hendelsene. Jeg så det rett og slett ikke selv.

 

Jeg er et annet menneske nå, etter mye terapi og medisinering.

 

#3

 

Anonym poster: 7c344a8ec4049188a7b63417c0eaf15a

[Anonym bruker]

Han/vi gikk ut i fra at det bare var en søvnforsyrrelse da han ikke husket noen ting av episodene. Han kunne huske at han hadde vært gretten, men ingen kjennskap til hva han hadde sagt.

Nå har det som sagt utviklet seg og han ser ting ikke like klart som før. Alle andre er årsaken til hans problemer. Min og ungene sin feil at han ikke rekker å levere til frokost i bhg, bhg sin feil at han kommer for sent på jobb, jobben sin feil at han ikke får konsentrert seg der and the list goes on. Vi må trø varsomt og ta hensyn (hvordan er han i dag skal tro), men for meg virker det som han bare utnytter seg av det til å få gjøre akkurat det han vil. Han har alltid vært tidvis manisk, men ikke i ekstrem grad, men mer på en positiv måte. Da har han mange prosjekter i gjerde, men ikke alle er like vellykket Nå er han bare ekstremt humørsyk, med stadige svingninger, men vært generelt deprimert siden i høst slik som jeg og de andre nærmeste ser det.

Han sovner flere ganger for dagen og det er som sagt når han våkner at helvete er på gang. Og den utredningen tar jo så lang tid og siden han ser på seg selv på en annen måte enn det resten av oss gjør så er jeg redd han ikke får riktig diagnose og dermed feil medisin. Jeg er overbevist om at ting ordner seg til slutt, har levd med han i såpass mange år at jeg vet at dette ikke er den virkelig han, men det er jammen tøft når det står på.

 

Anonym poster: 1ae454ed8aa72f734a2662e8e0511298

[Anonym bruker]

Hvis han utøver en fare for deg og barna eller dere lider under det i forhold til hvordan han er når han våkner om morran hadde jeg nok bedt han finne et annet sted å sove fram til man hadde funnet ut hva det er og fått fikset på det.

Han kan jo fint være der på dag og kveldstid sammen dere om det kun er søvn og oppvåkning som er problemet. Så sant han ikke sovner på sofa og slikt da.

 

Anonym poster: 520f90c7583e1a9afb022bd7c78aa3b0

Han utgjør ingen fare i den forstand, men unger skal ikke være vitne til at foreldre sier stygge ting til hverandre, eller i dette tilfelle den ene forelderen. Jeg sier ikke i mot lenger da det gjør det hele verre, men vil jo ikke at de skal se at jeg bare tar i mot heller. Dessuten har de vært vant til foreldre som aldri krangler og som har respekt for hverandre. Dette er nytt for dem også. Han sovner flere ganger til dagen hvis ikke han holder aktivt på med noe. Han kan bl. a ikke se på TV. Men han er flink å leke med barna så da klarer han å holde seg våken, stort sett. Hadde vi hatt større hus så kunne far ha fått et rom for seg selv en periode, men det er ikke praktisk mulig her vi bor. Derfor vi lurer på om det er bedre at overnatter hos en venn eller noe.

 

Anonym poster: 1ae454ed8aa72f734a2662e8e0511298

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Fortrengninger fra tidligere i livet som er på vei til overflaten? Hør om han er villig til å gå til psykolog.

Jeg hadde det slik når jeg var 18 år, hadde 30-60 minutter etter jeg "våknet", hvor jeg var et monster, uten at jeg selv husket det. Jeg gikk til psykologen min med det etter en stund, og med litt intensiv jobb med det, kom det frem i lyset, det hjernen prøvde å minne meg på... Etter 3 uker var jeg 100% "normal" igjen, men anfallene roet seg betraktelig etter at jeg startet å jobbe intenst med å prøve å forstå det.

 

Jeg ville nok hvertfall gått til en psykolog om jeg var han, er verdt å prøve alt, når det går ut over egen familie.

[Anonym bruker]

Fortrengninger fra tidligere i livet som er på vei til overflaten? Hør om han er villig til å gå til psykolog.

Jeg hadde det slik når jeg var 18 år, hadde 30-60 minutter etter jeg "våknet", hvor jeg var et monster, uten at jeg selv husket det. Jeg gikk til psykologen min med det etter en stund, og med litt intensiv jobb med det, kom det frem i lyset, det hjernen prøvde å minne meg på... Etter 3 uker var jeg 100% "normal" igjen, men anfallene roet seg betraktelig etter at jeg startet å jobbe intenst med å prøve å forstå det.

 

Jeg ville nok hvertfall gått til en psykolog om jeg var han, er verdt å prøve alt, når det går ut over egen familie.

Han skal heldigvis til psykiater, men ventetiden er lang. Både jeg og han har tenkt litt på at det kan være fortiden som innhenter han. Han er et såkallt løvetannbarn, klarte seg (svært godt) til tross for dårlig odds. Han har hatt en barndom preget av svik, forskjellsbehandling og mishandling. Han var konstant redd husker han. I tenårene tok han et oppgjør med foreldrene. Han har god kontakt med dem i dag, men jeg føler at han likevel er litt bitter, selv om han mener han har klart å tilgi dem.

 

Takk for svar forresten. Godt å høre at du ble bedre med behandling!

 

Anonym poster: 1ae454ed8aa72f734a2662e8e0511298