Christoffers øyne...

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

ØYNENE TALER....

Et par triste øyne har fulgt meg i flere år.

Med ujevne mellomrom dukker de opp i aviser og på TV.

Sjelden har øyne fått meg å føle så intenst og mye.

Hver gang jeg ser disse øynene, kjenner jeg at jeg fylles av

uendelig tristhet, sinne, sorg, oppgitthet, fortvilelse -

hvordan kan en mor, hvordan kan voksne mennesker, naboer, skole, bekjente - ha unngått og se disse øynene?

Det er til å gråte av. Forferdes av.

En pen ung gutt som ble 8 år.

Lyslugget, men ikke glad.

Han smiler ikke - og hvordan kunne han!

Den verden han kjente var en verden i ondskap, slag og smerte.

En slik verden kaller ikke på smilet.

Hans verden var fylt av frykt, angst og redsel.

Så skræmmende grusom at selv gråten blir skremt bort.

Øynene ler ikke - men de tør heller ikke gråte.

- Christoffer - 8 år!

Den siste julen fikk han besøke bestemoren sin på julaften,

fikk en fin bil som han sa han ble glad for - uten å juble.

Da han skulle hjem spurte han bestemoren pent om han ikke kunne la julegaven bli igjen hos henne.

- "Hvorfor det?" undret bestemoren, "var han ikke glad for bilen?"

"Joda, men kanskje noen kunne ødelegge den hvis han tok den hjem"

--

Senere kom det fram at stefaren slo i stykker Christoffers leker og brente de i peisen.

Men det var ikke det eneste som ble slått i stykker i Christoffers liv.

Den lysluggede 8 åringen med de triste øynene, ble skamslått, pint og plaget i sitt eget hjem. De siste dagene så kraftig at han ble påført et 17cm langt kraniebrudd, store hodeskader og stygge skader på armer og ben.

 

8 år gammel slapp Christoffer fri fra det smertehelvete han hadde levd i i flere år. Han døde 2dre februar 2005.

Ikke stille og fredfullt i sitt eget hjem med sine nærmeste rundt seg.

Han døde skambanket og i smerte hjemme hos sine nærmeste som var de som gjorde han alt vondt. Alene. Smertelig alene.

--

Når jeg ser disse øynene må jeg kjempe mot gråten.

Hvordan kan mennesker slå og pine ihjel en guttunge.

Hvordan kan andre overse armbrudd, blåmerker - og ikke minst disse øynene.

 

8 års fengsel for et 8 års gammelt liv.

 

Jeg ønsker de i tillegg alt vondt, like mye smerte og uutholdelighet som de ga Christoffer! Enda er det ikke straff nok!

- Og hvis det finnes en himmel, håper jeg Christoffer har fått en hedersplass der - etter å ha opplevd et helvete på jord.

 

Det gjør vondt hver gang jeg møter øynene på bildet, det river i sjelen. Så vond og brutal kan verden være, så grusomme kan menneskene være - og jeg føler et desperat og fortvilet ønske om å se skyggen av et smil, et glimt av håp i disse øynene. Men alt jeg ser er et åtteårig blikk som ikke forstår hvorfor verden og de rundt ham er så slemme mot han...

- Så ille er Christoffers verden at han er redd for å ta med julegavene inn i den - for de kan bli ødelagt.

Selv ble han slått ihjel.

 

 

Anonym poster: 670344391a9180303f0f2a0156685469

[Anonym bruker]

De øynene forteller alt..ALT...hadde jeg ikke visst om saken, men bare sett lenge på dette bildet og de øynene så hadde jeg sett at dette var et barn som led i stillhet....Det gjør noe med meg, blir sint,lei meg, oppgitt,forbanna og får lyst til å grine!!!

 

Anonym poster: 340afa51ca97f517f2c54e36bb34ef4b

[Anonym bruker]

Jeg postet akkurat denne på fb min. Han setter ord på det vi alle føler.

 

Anonym poster: cbab33b5297641646e8cd20fe2fbea4a

[BellaSuz]

Disse øynene har forfulgt meg helt siden jeg så bildet første gang.

De er bunnløse av fortvilelse og ulykke, stakkars vakre gutt!!

Så et bilde av han der han var yngre, han så ut som en hvilken som helst glad gutt.

Synes dette er en av de styggeste sakene når det gjelder barnemishandling som jeg har hørt om! Og ja, jeg er glad for at stefaren fikk seg en omgang juling i fengsel. Det kan uansett ikke veie opp mot den smerten Christoffer måtte ha følt på i mange år.

[Foccacia]

Gråter

[Anonym bruker]

Disse øynene har forfulgt meg helt siden jeg så bildet første gang.

De er bunnløse av fortvilelse og ulykke, stakkars vakre gutt!!

Så et bilde av han der han var yngre, han så ut som en hvilken som helst glad gutt.

Synes dette er en av de styggeste sakene når det gjelder barnemishandling som jeg har hørt om! Og ja, jeg er glad for at stefaren fikk seg en omgang juling i fengsel. Det kan uansett ikke veie opp mot den smerten Christoffer måtte ha følt på i mange år.

 

En omgang juling er ikke nok! La han få det hver dag til han pines sakte men sikkert som den lille gutten!!!

Og forresten dette er en grusom sak ja, men har dessverre lest om enda verre saken enn dette med veldig små barn, hvis det går ann å sammeligne da, men det vil jeg ikke tenke på en gang. Er jævligt alt uansett. Stakkars barn!!!

 

Anonym poster: 340afa51ca97f517f2c54e36bb34ef4b

[Anonym bruker]

Forferdelig! Gråter jeg også :,)

Det er vondt å tenke på at det helt sikkert finnes flere Christoffer'e der ute også ...

 

Anonym poster: 122f7d3e8cd6166794f96dd07e0cb07e

[Anonym bruker]

Han er så nydelig og ser så snill og god ut.. Greier nesten ikke se på bilde eller lese om saken, får så vondt inni meg at det føles ut som om det skulle vært en av mine barn

 

Anonym poster: eb28fc7edc7906b30a141b0ea247f1f8

[Anonym bruker]

Men hvordan kan vi på bakgrunn av et bilde være så skråsikre på at vi som voksne hadde sett hva som foregikk?

Christoffer hadde en ADHD-diagnose. Disse barna er ikke alltid like lette å like. Disse barna er ikke nødvendigvis de som overøses med positiv oppmerksomhet og tas på fanget. Hvordan kan vi med sikkerhet si at Christoffer var et barn som "appellerte" til omgivelsene?

Vi fikk aldri observert ham i lek eller i samhandling med barn og voksne.

Det kan faktisk hende at han var et barn som ble oppfattet som grenseløs, bråkete og vanskelig.

Jeg mener at vi ikke har noen rett til å sitte her på vår høye hest og dømme menneskene rundt ham, det være seg pedagogisk personell eller andre.

Vi kan har ingen garantier for at vi i en slik sammenheng ville vært i stand til å se gjennom diagnosen og den såkalte problematferden.

 

Anonym poster: 39c2ff945a5091dddce9b4fb6baccaf4

[Kliko]

Hvil i fred lille kriger ♥ Du var tapper!

[Anonym bruker]

Men hvordan kan vi på bakgrunn av et bilde være så skråsikre på at vi som voksne hadde sett hva som foregikk?

Christoffer hadde en ADHD-diagnose. Disse barna er ikke alltid like lette å like. Disse barna er ikke nødvendigvis de som overøses med positiv oppmerksomhet og tas på fanget. Hvordan kan vi med sikkerhet si at Christoffer var et barn som "appellerte" til omgivelsene?

Vi fikk aldri observert ham i lek eller i samhandling med barn og voksne.

Det kan faktisk hende at han var et barn som ble oppfattet som grenseløs, bråkete og vanskelig.

Jeg mener at vi ikke har noen rett til å sitte her på vår høye hest og dømme menneskene rundt ham, det være seg pedagogisk personell eller andre.

Vi kan har ingen garantier for at vi i en slik sammenheng ville vært i stand til å se gjennom diagnosen og den såkalte problematferden.

 

Anonym poster: 39c2ff945a5091dddce9b4fb6baccaf4

 

ADHD er en diagnose som setter for ofte.. "ADHD" barn har ofte det vondt hjemme....

 

Anonym poster: c4f298dd0b27bc55aee721f3f14689ae

[BellaSuz]

Disse øynene har forfulgt meg helt siden jeg så bildet første gang.

De er bunnløse av fortvilelse og ulykke, stakkars vakre gutt!!

Så et bilde av han der han var yngre, han så ut som en hvilken som helst glad gutt.

Synes dette er en av de styggeste sakene når det gjelder barnemishandling som jeg har hørt om! Og ja, jeg er glad for at stefaren fikk seg en omgang juling i fengsel. Det kan uansett ikke veie opp mot den smerten Christoffer måtte ha følt på i mange år.

 

En omgang juling er ikke nok! La han få det hver dag til han pines sakte men sikkert som den lille gutten!!!

Og forresten dette er en grusom sak ja, men har dessverre lest om enda verre saken enn dette med veldig små barn, hvis det går ann å sammeligne da, men det vil jeg ikke tenke på en gang. Er jævligt alt uansett. Stakkars barn!!!

 

Anonym poster: 340afa51ca97f517f2c54e36bb34ef4b

 

Har lest og hørt om verre ting ute i verden jeg også, men i norsk målestokk er dette EN av de verre. Selv om det dessverre finnes alt for mange stygge skjebner der ute.

Jeg kan bare ikke ta innover meg alt det forferdelige som skjer i verden, spesielt mot barn. Da hadde jeg faktisk gått under selv:-(

[Koala *g07*]

Men hvordan kan vi på bakgrunn av et bilde være så skråsikre på at vi som voksne hadde sett hva som foregikk?

Christoffer hadde en ADHD-diagnose. Disse barna er ikke alltid like lette å like. Disse barna er ikke nødvendigvis de som overøses med positiv oppmerksomhet og tas på fanget. Hvordan kan vi med sikkerhet si at Christoffer var et barn som "appellerte" til omgivelsene?

Vi fikk aldri observert ham i lek eller i samhandling med barn og voksne.

Det kan faktisk hende at han var et barn som ble oppfattet som grenseløs, bråkete og vanskelig.

Jeg mener at vi ikke har noen rett til å sitte her på vår høye hest og dømme menneskene rundt ham, det være seg pedagogisk personell eller andre.

Vi kan har ingen garantier for at vi i en slik sammenheng ville vært i stand til å se gjennom diagnosen og den såkalte problematferden.

 

Anonym poster: 39c2ff945a5091dddce9b4fb6baccaf4

 

 

Du vet at ADHD lett forveksles med tilknytningsforstyrrelse? De går hånd i hånd og er lett å forveksle.

 

Han har det godt nå, men stakkars lille vakre gutten.

[Anonym bruker]

Jeg klarer nesten ikke se på de øynene, noe så hjerteskjærende. Skal mye til for at noe rører meg, men nå kom tårene med en gang. Det er ubegripelig at noen kunne påføre denne skjønne, vakre gutten så mye smerte ...

 

Anonym poster: 4ac710156ba41fe632d03bd7bb49a94e

[Anonym bruker]

Men hvordan kan vi på bakgrunn av et bilde være så skråsikre på at vi som voksne hadde sett hva som foregikk?

Christoffer hadde en ADHD-diagnose. Disse barna er ikke alltid like lette å like. Disse barna er ikke nødvendigvis de som overøses med positiv oppmerksomhet og tas på fanget. Hvordan kan vi med sikkerhet si at Christoffer var et barn som "appellerte" til omgivelsene?

Vi fikk aldri observert ham i lek eller i samhandling med barn og voksne.

Det kan faktisk hende at han var et barn som ble oppfattet som grenseløs, bråkete og vanskelig.

Jeg mener at vi ikke har noen rett til å sitte her på vår høye hest og dømme menneskene rundt ham, det være seg pedagogisk personell eller andre.

Vi kan har ingen garantier for at vi i en slik sammenheng ville vært i stand til å se gjennom diagnosen og den såkalte problematferden.

 

Anonym poster: 39c2ff945a5091dddce9b4fb6baccaf4

 

 

Du vet at ADHD lett forveksles med tilknytningsforstyrrelse? De går hånd i hånd og er lett å forveksle.

 

Han har det godt nå, men stakkars lille vakre gutten.

Poenget mitt er at vi ikke kan være så sikre på at vi i samhandling med Christoffer ikke hadde opptrådt som ukloke voksne.

Muligheten for at vi hadde oversett faresignalene er stor, da disse sansynligvis ville vært skjult av den "problematiske" atferden.

 

Anonym poster: 39c2ff945a5091dddce9b4fb6baccaf4

[Anonym bruker]

Men hvordan kan vi på bakgrunn av et bilde være så skråsikre på at vi som voksne hadde sett hva som foregikk?

Christoffer hadde en ADHD-diagnose. Disse barna er ikke alltid like lette å like. Disse barna er ikke nødvendigvis de som overøses med positiv oppmerksomhet og tas på fanget. Hvordan kan vi med sikkerhet si at Christoffer var et barn som "appellerte" til omgivelsene?

Vi fikk aldri observert ham i lek eller i samhandling med barn og voksne.

Det kan faktisk hende at han var et barn som ble oppfattet som grenseløs, bråkete og vanskelig.

Jeg mener at vi ikke har noen rett til å sitte her på vår høye hest og dømme menneskene rundt ham, det være seg pedagogisk personell eller andre.

Vi kan har ingen garantier for at vi i en slik sammenheng ville vært i stand til å se gjennom diagnosen og den såkalte problematferden.

 

Anonym poster: 39c2ff945a5091dddce9b4fb6baccaf4

 

ADHD er en diagnose som setter for ofte.. "ADHD" barn har ofte det vondt hjemme....

 

Anonym poster: c4f298dd0b27bc55aee721f3f14689ae

Nei du sier ikke det ...

 

Anonym poster: 39c2ff945a5091dddce9b4fb6baccaf4

[Anonym bruker]

er ikke denne saken veldig gammel. hvorfor sende den rundt på face og legge den ut på alle forum nå?

 

Anonym poster: 087ed039744b2f87e1093bf9554e1195

[Anonym bruker]

Men hvordan kan vi på bakgrunn av et bilde være så skråsikre på at vi som voksne hadde sett hva som foregikk?

Christoffer hadde en ADHD-diagnose. Disse barna er ikke alltid like lette å like. Disse barna er ikke nødvendigvis de som overøses med positiv oppmerksomhet og tas på fanget. Hvordan kan vi med sikkerhet si at Christoffer var et barn som "appellerte" til omgivelsene?

Vi fikk aldri observert ham i lek eller i samhandling med barn og voksne.

Det kan faktisk hende at han var et barn som ble oppfattet som grenseløs, bråkete og vanskelig.

Jeg mener at vi ikke har noen rett til å sitte her på vår høye hest og dømme menneskene rundt ham, det være seg pedagogisk personell eller andre.

Vi kan har ingen garantier for at vi i en slik sammenheng ville vært i stand til å se gjennom diagnosen og den såkalte problematferden.

 

Anonym poster: 39c2ff945a5091dddce9b4fb6baccaf4

 

Har ofte tenkt de samme tankene. Stadig hører man og leser man om unger med ADHD som ikke er velkommen hjem på besøk, i bursdag og som er slitsomme, bråkete og utrivelige. Hva om noen av dem er barn som Christoffer?

 

Anonym poster: 35cb0fe09f57b11961ac4c109c6761cc

[Anonym bruker]

er ikke denne saken veldig gammel. hvorfor sende den rundt på face og legge den ut på alle forum nå?

 

Anonym poster: 087ed039744b2f87e1093bf9554e1195

 

Fordi stefaren har fått juling i fengselet, og da kom folk på det igjen.

Bildet viser forøvrig en usikker barnehagegutt som ikke har mye lyst til å bli tatt bilde av. Så seinere bilder, der faktisk ER åtte gar gan ikke det uttrykket.

Men uttrykket selger aviser, og får mange til å klikke seg inn på saken på nettet,

 

Anonym poster: a2bc44224bfa9ff6f764e53282ce1e52

[Anonym bruker]

Men hvordan kan vi på bakgrunn av et bilde være så skråsikre på at vi som voksne hadde sett hva som foregikk?

Christoffer hadde en ADHD-diagnose. Disse barna er ikke alltid like lette å like. Disse barna er ikke nødvendigvis de som overøses med positiv oppmerksomhet og tas på fanget. Hvordan kan vi med sikkerhet si at Christoffer var et barn som "appellerte" til omgivelsene?

Vi fikk aldri observert ham i lek eller i samhandling med barn og voksne.

Det kan faktisk hende at han var et barn som ble oppfattet som grenseløs, bråkete og vanskelig.

Jeg mener at vi ikke har noen rett til å sitte her på vår høye hest og dømme menneskene rundt ham, det være seg pedagogisk personell eller andre.

Vi kan har ingen garantier for at vi i en slik sammenheng ville vært i stand til å se gjennom diagnosen og den såkalte problematferden.

 

Anonym poster: 39c2ff945a5091dddce9b4fb6baccaf4

Har ofte tenkt de samme tankene. Stadig hører man og leser man om unger med ADHD som ikke er velkommen hjem på besøk, i bursdag og som er slitsomme, bråkete og utrivelige. Hva om noen av dem er barn som Christoffer?

 

Anonym poster: 35cb0fe09f57b11961ac4c109c6761cc

Akkurat! Og det er i.f.t. disse barna at vi voksne må være kloke, i motsetning til å være etterpåkloke og dømmende. Det er slett ikke sikkert at Christoffer var like søt og trist som han ser ut på bildet. Det kan hende at han var utagerende, slitsom, uoppdragen og vanskelig - det er disse barna som trenger oss voksne mest. Vi voksne må bli flinkere til å betrakte et barn med "problematferd" som et subjekt og ikke som et kasus.

 

Anonym poster: 39c2ff945a5091dddce9b4fb6baccaf4