Konfirmasjon - hva gjør vi?

[AnnePanne33]

Min manns særkullsbarn skal konfirmeres denne våren. Da dukker selvsagt det store dillemmaet opp. Hva gjør vi? Konfliktnivået mellom konfirmantens mor og far er nemlig skyhøyt. Vår tilstedeværelse er derfor ikke selvsagt. Kontakten mellom de er minimal og vi bor i hver vår by. Jeg har derfor heller ikke truffet barnets mor, selv om jeg og far har vært sammen lenge. Far og jeg har også små barn sammen. Konfirmanten er selvsagt klar over at det ikke er så hjertelig mellom foreldrene, men har blitt forskånet for det groveste siden kommunikasjonen mellom foreldrene utelukkende skjer på e-post og via telefon og stort sett begrenser seg til avtaler i forbindelse med samvær. (Og uttarter til sjikane og skittkasting litt for ofte). De har ikke diskutert konfirmasjonen. All info har så langt kommet fra konfirmanten som lurer på om vi kommer eller ikke på den store dagen.

Er det noen som har noen erfaringer eller tips å komme med så vil jeg gjerne høre dem. Jeg er nemlig fullstendig rådvill mht til hva vi skal gjøre.

[Anonym bruker]

Tror konfirmant og foreldre bør møtes over en bedre middag på restaurant, for å snakke om konfirmasjonen. Da får de også testet om de klarer å oppføre seg som voksne folk på konfirmasjonsdagen. Har man barn sammen, så må man svelge noen kameler for barnets skyld.

 

Anonym poster: 1d5226c403ce8c9122c77f0eb6cb7f69

[AnnePanne33]

Det hadde selvsagt vært fornuftig om foreldrene kunne møtes ansikt til ansikt på nøytralt sted og diskutert seg frem en god løsning. Ikke bare når det gjelder konfirmasjon men også andre ting. Desverre tviler jeg på at dette blir løsningen her. Det har blitt forsøkt både dette og utallige andre (offentlige) måter å opprette et godt samarbeid. Situasjonen har vært fastlåst utrolig lenge. For vår del har kommet frem til at å bare "ligge stille og ta i mot" , i overført betydning, har blitt en hyppig benyttet strategi. Sikkert ikke det beste i det lange løp, særlig ikke for vår lille familie. Men samtidig ønsker vi og særlig ikke far å utløse mer opprivende krigføring. Primærmålet vårt er å sikre at barnet fortsatt får se sin far så mye som mulig og at den relasjonen forskånes fra striden mellom foreldrene. Kameler svelger vi gjerne for å bevare forholdet til barnet.

 

Slik jeg ser det så har vi tre løsninger; far drar alene nedover i konfirmasjonen, Det virker jo kunstig at jeg og stesøsken ikke kommer. Det vil garantert bli fremstilt som at jeg ikke gidder og ikke bryr meg nok om konfirmanten til å stille (Selv om det absolutt ikke er tilfelle). Vi kan dra alle sammen, men hva skjer med stemningen der da? Jeg eller stesøsken har som sagt aldri møtt hverken mor eller slekt og det kommer garantert til å bli enormt anstrengt for alle parter. Det vil jo utvilsomt også konfirmant føle mye på.

Alternativ tre er å ikke dra, men heller evt markere dagen senere med bare oss. Det er all historien i saken som gjør valget alt annet enn opplagt. Den går jeg ikke inn på her, men jeg vil tro at konfirmasjon er en nøtt for mange i samme situasjon. Noen som valgte å delta i konfirmasjonen men som hadde de samme tankene som meg i forkant? Hvordan gikk det evt?

[Anonym bruker]

Synes faktisk dette er noe av det mest egoistiske foreldre kan gjøre mot barna sine. Er jo ikke akkurat umodne tenåringer siden de har konfirmant.

 

Anonym poster: 1d5226c403ce8c9122c77f0eb6cb7f69

[Anonym bruker]

vel hva med ha å ha to feiringer?

 

Kommer familien til far ned i konfirmasjonen?

 

Hvis konfliktnivået er så høyt som du sier så ville jeg neste gjøre det.

 

Mamma og pappa var i min og søsteren min sin konfirmasjon sammen, men det var på ett nøytralt sted konfirmasjonen ble holdt. Jeg ville ikke ha med stemor, men fikk ikke noe valg sånn var det bare. Men ville heller ikke ha med stefar...

 

Anonym poster: f5e813b4f92857e004de728be5be4405