Lenket fast til hjemmet:(

[Anonym bruker]

En gang i tiden så levde jeg ett liv som var gøy. Jeg hadde kul stil, morsomme interessert, kjente masse "hippe" folk og jeg så ganske bra ut.

(ja, det høres overfladisk ut)

 

Men nå? Jeg veier for mye, ingen klær passer, sitter hjemme alene på en fredag og depper. Kommer meg aldri ut, får bare med meg alle jeg kjente i mitt "gamle liv" går på konserter og eventer.

Har en mann som er deprimert, derav all hjemmesittingen. Jeg ønsker å gjenopta sosiallivet etter noen slitsomme år med små barn. Men han vil bare være hjemme. Jeg har vært tolmodig utover hva jeg selv føler er rettferdig.

Går jeg ut 1 gang for å treffe noen, får jeg høre det i ukesvis at jeg "er ute 3-4 ganger i uka" Så noen ganger er det lettere å bare bli hjemme for å slippe å få kritikk.

Det er ikke engang greit at jeg går ut av huset etter at barna har lagt seg.

Og han blir ikke med på noe så det å dra sammen er ikke aktuellt.

 

Jeg har mistet meg selv fullstendig. Jeg må gå ned iallefall 10kg, jeg er pløsete og utrent. kjenner meg nesten ikke igjen når jeg ser meg i speilet. Grå hud, håret ser ikke ut og går bare i løstsittende klær fordi jeg føler meg uvel.

Men nå skal jeg virkelig ta tak i meg selv, det må jo være en start

 

Mange jeg kjenner som greier å kombinere familie og sosialliv. Det er ikke sånn at jeg skal ut på byen, men bare treffe folk hadde vært hyggelig.Jeg inviterer noen ganger hit da, mammaer fra barnehagen feks. Det er veldig hyggelig, men jeg har så utrolig behov for å bevege meg utenfor huset.

Men nå har endelig mannen min begynt hos psykolog. Så håper at dette kan føre til en bedring hos han og dermed i hvordan vi skal velge å leve.

 

Jeg leser her inne at man er ufølsom hvis man ikke greier å være tolmodig med folk som sliter psykisk, men jeg har snart nådd grensen for hva jeg tåler. Dette drar meg så ned, blir deprimert selv.

Så det er sagt, min mann er veldig snill og en veldig flink pappa. Men han er ikke en så veldig flink ektemann.

 

Anonym poster: 38f640f7d1496bad59042897e9efe388

[Anonym bruker]

Å være tålmodig er vel og bra, men jeg vil si at du har passert grensa for tålmodighet når du selv blir dratt med i dragsuget og du mister deg selv. Da har det gått for langt.

 

Hva ønsker du? Om du, for en gangs skyld, kun skal tenke på deg selv og på barna? Hva vil du skal skje og hvordan vil du at fremtiden for dere skal være?

 

Anonym poster: 7e09fc569da7a84db9af3f63a625ff5e

[Gjest yrild]

Det hjelper ikke mannen din at du blir med ned i dragsuget...

 

Hvorfor i all verden skal du sitte inne hver kveld fordi han gjør det? Den kritikken må du bare lukke ørene for!

 

Har du ikke en venninne du evt kunne gått tur med en gang i uken med påfølgende glass vin eller to slik at du kunne slått to fluer i en smekk?

 

Ta vare på deg selv også!

[Anonym bruker]

Takk for svar, trodde jeg skulle få masse pepper egentlig

 

Hva jeg ønsker?

Vel, noen ganger har jeg bare lyst til å dra. Er sliten og lei. Han er mye sur og slenger ut kritikk for de rareste ting (tar ut feil av oppvaskmaskinen feks)

 

Men han har de siste månedene kommet med å utrolig mye kjærlighetserklæringer, forteller meg at jeg er best i verden, flinkeste kona osv. Men det er forskjell på ord og handling. For han greier ikke å styre humøret sitt i det minste og det har tæret meg ned til grunnen. Jeg tror kanskje at grunnen til at han kommer med all "jeg elsker deg sååå mye" osv er fordi han merker at jeg egentlig har fått nok.

Men hadde han bare oppført seg annerledes så hadde ting vært så mye bedre.

 

Så kanskje det at han er redd for å miste meg ligger til grunn for at han motsetter seg så sinnsykt at jeg skal komme meg ut på middager og sånt. vet ikke.

 

Men jeg merker bare at nå MÅ noe skje ellers knekker jeg. Jeg vil leve, ha det gøy. Livet vårt pleide en gang i tiden å være GØY. Nå er ting mest slitsomt og dritt

 

Anonym poster: 38f640f7d1496bad59042897e9efe388

[Anonym bruker]

Der beskrev du meg og mitt liv.

 

Anonym poster: f46fd7a13a5df8c051795156aec59689

[Anonym bruker]

Så er ikke bare meg altså?

 

Huff, så vanskelig. Jeg har vært tolmodig så utrolig lenge. Og nå som han faktisk får seg hjelp, så begynner jeg å frykte at det er forsent. Ikke for han, men for oss som par. Men jeg vil ikke skilles. Vi har alle muligheter til å ha et flott liv, det er derfor jeg er frustrert over at han skusler det bort.

Grunnlaget ligger jo der rent materiellt messig. OK inntekt, fint hus, barnehage i nærheten og mulighet for barnevakt.

Men når jeg går rundt og bare er lei meg så føles det så trist.

 

Men det er vel derfor jeg må prøve å "redde" meg selv. Og når jeg har gjort det, så får jeg vel se om det fortsatt er mulig å redde oss.

 

Men ikke alt er han sin skyld. Jeg er lat. Jeg hater å trene. Jeg eier ikke viljestyrke og jeg trøstespiser når jeg syns synd på meg selv. Så har jo satt meg litt i denne situasjonen selv også (det at jeg hater mitt utseende og føler meg dritt)

 

Anonym poster: 38f640f7d1496bad59042897e9efe388

[håperpåvinterbarn]

Prøv å forklare mannen din at du har behov for å spre vingene litt. At det ikke betyr at du ikke trives i hans selskap,en at du bare har behov for litt egentid med venner utenfor huset. Her i huset er vi flinke til å gi hverandre frihet til å drive med egne aktiviteter. Vi er glade i å er sammen, men for at vi all kunne bringe noe inn i forholdet, må vi jo også oppleve noe og sørge for at vi er glade for å kunne gjøre hverandre glade. Om man bare skal være limt sammen hele tiden blir det jo vanskelig å få nye impulser, ting å fortelle hverandre osv. Forklar mannen din at ved å få litt frihet, så kan du bli lykkeligere og dermed også få det bedre i ekteskapet. Han burde selvsagt gjort det samme, men det høres ut som om han har mer enn nok med å gå til psykolog foreløpig.

 

Kom deg ut og finn litt livsglede det fortjener du

 

Lykke til!

[håperpåvinterbarn]

Prøv å forklare mannen din at du har behov for å spre vingene litt. At det ikke betyr at du ikke trives i hans selskap,en at du bare har behov for litt egentid med venner utenfor huset. Her i huset er vi flinke til å gi hverandre frihet til å drive med egne aktiviteter. Vi er glade i å er sammen, men for at vi all kunne bringe noe inn i forholdet, må vi jo også oppleve noe og sørge for at vi er glade for å kunne gjøre hverandre glade. Om man bare skal være limt sammen hele tiden blir det jo vanskelig å få nye impulser, ting å fortelle hverandre osv. Forklar mannen din at ved å få litt frihet, så kan du bli lykkeligere og dermed også få det bedre i ekteskapet. Han burde selvsagt gjort det samme, men det høres ut som om han har mer enn nok med å gå til psykolog foreløpig.

 

Kom deg ut og finn litt livsglede det fortjener du

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Da sier jeg at der på tide du sluttet å leve livet for din mann, og heller begynner å leve DITT liv.

Du kan sitte hjemme å klage til mosen setter seg fast i deg, det eneste som nytter er å velge SELV hvordan du vil leve ditt liv, unksyldninger som kjærlighetserklæringer osv fra din mann hjelper det nada mye.

 

Anonym poster: c3cd5a1a1230182f7395454d7c960d7a