Herligheten hva i all verden går det av meg....

[Anonym bruker]

Jeg har frem til i sommer gått på høyskole og en av mine klassekamerater var en mann. En singel mann. Vi hadde utrolig god kjemi. Han var så lett å være sammen med, snill morsom kjekk og hele pakken. I tilegg var han en fantatisk lytter. Hadde han vært kvinne, så hadde han vært min BFF. Slik føltes det. Jeg var alltid oppstemt i hans nærver. og følte jeg kunne snakke med ham om ALT (selv om jeg selvfølgelig ikke gjorde det)

 

Men jeg er gift, og måtte holde en viss avstand, så vi møttes bare på skolen, Og eventuelle sosiale sammenhenger i forbindelse med skolen.

 

Så var jeg ferdig studert og all kontakten opphørte. Jeg fikk en slags sorgreaksjon i etterkant fordi jeg "mistet" ham. Men dager, ble uker og måneder og jeg tenkte ikke så mye på ham. Inntil jeg oppdaget han hadde facebook..

 

Dumme dumme meg la ham til. (Hva i all verden tenkte jeg på). Vi utvekslet bare noen enkle: Hei hvordan går det meldinger, og ikke så mye annet. Var koselig å ha ham der Se litt hva han er opptatt av, og en enkel plass for å holde litt sporadisk kontakt når man ikke får muligheten til å møtes.

 

MEN i går kom det opp på veggen min et bilde han var tagget i av en annen jeg ikke vet hvem er. Et bilde av han og en jente. som han holder armen rundt. Og jeg kjenner skikkelig på sjalusifølelsen. Blir helt skjokkert over meg selv. Vet ingenting om dette er vennskapsbilde, om det er den nye kjæresten, eller hva det nå er, men det er tydelig at i fra hennes side ligger det mer. Både i kommentarer og måten hun lener seg på han på.

 

Vel alt i alt så ble jeg skikkelig sjalu inni meg. Glad på hans vegne om han har fått seg en kjæreste men likevel kjenner jeg på følelsen.

 

Jeg blir så satt ut av meg selv. Her sitter jeg og er gift, har familie og hele pakken og så har jeg det slik. Det skal sies at ekteskapet har hatt en del bølgedaler, men likevel.

 

Er jeg helt unormal og rar som reagerer slik? Føler skyld ovenfor mannen siden jeg har det på denne måten.

 

Jeg vet ikke om det er betatthet, forelskelse eller det faktum at jeg ikke har noen nære veninner som gir denne følelsen. Jeg tenkte aldri på sex i nærheten av ham. Det var bare at det var så godt å være i hans selskap. Jeg følte meg viktig og interessant om dere skjønner.

 

Huff dette ble langt. Måtte bare ta det ut et sted. Føler meg som en fjortis.

 

Hi

 

Anonym poster: bd38a874a65e37fbe3329a087d29b3ea

[Anonym bruker]

Jeg vil tro at det ikke er helt unormalt å føle det sånn. Når man selv har det vanskelig i forholdet er det lett å søke bekreftelse hos andre. Jeg har full fortåelse for det du føler, ihvertfall.

 

Anonym poster: c98f1cf96061d49355b9643b2948fc6c

[Underveis -->]

Jeg tror alle i langvarige forhold treffer andre som er noe ekstra, men som man vet aldri kan bli noe mer enn en bekjent.

Det er flere fisker i havet, og man skal være glad man fremdeles kan kjenne litt på følelsene (om en noe fjortisaktig ;-). Det er her idiotene er utro, mens de kloke sitter på hendene og venter pent på at det skal gå over!