Jeg vet han har frieriplaner, men usikker på eget ståsted

[Anonym bruker]

Nå har jeg og samboeren vært kjærester i nærmere seks år, og har ett barn sammen. Jeg har håpa og drømt om at han skulle fri lenge (og det vet han), men det har aldri skjedd.

 

For nesten ett år siden, så fant jeg en forlovelsesring, dårlig "kamuflert" i en nøytral litt stor smykkeeske, og den fant jeg halvveis ved tilfeldigheter og halvveis fordi jeg er snokete av meg. I tillegg hadde han tydeligvis bestilt den på nett, for det dukka opp reklame av forlovelsesringer fra en bestemt leverandør over alt på PCen. Senere har han åpna epost foran meg, og fått epost med headlinen "er du fornøyd med dine diamanter"? Fra nettopp denne leverandøren. Han hoppet riktignok raskt til neste epost, og håpa vel at jeg ikke la merke til det, jeg sa heller ikke noe. Ringen ligger fortsatt i eska si helt urørt i nattbordsskuffen. Han er har tydeligvis ikke så mange tanker om at jeg kan finne den, eller bryr seg ikke, for han har til og med bedt meg hente andre ting i samme skuffe, og jeg har vasket nedi skuffa osv. Jeg har venta på en hver anledning om at han skulle poppe spørsmålet, men det har ikke skjedd.

 

Nå begylnner jeg å bli litt lei av å skjule denne hemmeligheten jeg vet om, og jeg er ikke like gira på å gifte meg lengre som jeg en gang var. Jeg ser jo at vi har våre opp- og nedturer, og føler meg kanskje ikke like sikker lenger. Slik som i dag så har vi en dag som ikke er helt heldig for oss, så da blir det ekstra dominerende.

 

Det jeg tenker på nå er om jeg skal si til han at jeg ikke ønsker giftemål, til tross for at har ymtet frempå at jeg har ønsket det tidligere. Jeg har også sagt til han en stund etter jeg fant det ut, at en gutt ikke bør vente alt for lenge, for holdninger til giftemål kan endre seg med tiden også, at man etter hvert kanskje aksepterer tanken på å ikke gifte seg, og slå seg til ro med det. Han virka helt avslappa i forhold til det, og forsto det sa han. I mine øyne hadde det riktige tidspunkt for giftemål vært før barnet vårt ble født, og vi fremdeles hadde lidenskapen og gnisten i behold, klare for å starte på et liv sammen. Ikke nå etter tonnevis av problemer og utfordringer som gjør oss mer usikre på hverandre. Kanskje jeg har gjort han usikker, jeg vet ikke, han har uansett ikke vist noe tegn til å få vite fra meg om jeg virkelig ønsker å gifte meg lenger eller ikke. Hvor lenge har han tenkt til å la spørsmålet ligge tenker jeg? Lei av at han skal bestemme fremtidsplanene våre med slike store spørsmål som han bare drar ut. Men jeg har blitt bare mer og mer usikker på om jeg egentlig vil gifte meg med han. Dette er mannen jeg deler hjem med, barn med, en hverdag med og han kjenner meg på godt og vondt, og jeg kjenner han. Det finnes ingen med bedre intensjoner og som er snillere. Men lidenskapen og gnisten er borte, vi prater nesten ikke, og når vi prater er det som regel bare tomt prat, og vi er uenige i små og store ting rett som det er. Ofte lengter jeg etter å være for meg selv. Men jeg kunne jo ikke gått ifra han slik det er nå, jeg ønsker jo å prøve videre, vi har jo som sagt et liv i sammen, og for barnet vårt sin skyld også. Men kanskje dette ikke er det beste utgangspunkt for å gifte seg, når man føler det slik har jeg begynt å tenke. Føler alt er litt dødt, men det er det kanskje for de fleste småbarnsforeldre slik i hverdagen. Men vi har jo mange fine stunder også, der vi koser oss i hverandres selskap. Jeg vil ha tenkt på dette spørsmålet før det dukker opp. Jeg kan jo ikke si nei hvis han frir, da må jeg heller si ifra på forhånd, ellers blir han jo så skuffet. Jeg kan jo heller ikke "ombestemme meg" etter at jeg har sagt ja. En forlovelse kan jo heller ikke dra ut i det evige. Men samtidig så vet jeg jo egentlig at han har planer om å fri, så det er jo litt stygt å si noe nå også, nå som han har brukt penger på ring, og kanskje det er for sent å returnere den. Har vurdert å si at jeg vet om ringen også, men det er kanskje enda styggere. Er uansett ved å si noe slikt, redd for at jeg gjør noe jeg angrer på også. Jeg har jo mange øyeblikk hvor jeg skulle ønske jeg var forlovet eller gift med han, i de gode stundene våre, og undret over hvorfor han ikke vil forplikte seg fullt og helt til meg, men det rasjonelle tar over på dager som denne, der jeg tenker på om hvor lurt det egentlig er når man kjenner en slik tvil. Man skal vel være sikker for å si ja til noe slikt? Bør ikke gnisten og et snev av forelskelse være til stede? Jeg føler kjærlighet, det gjør jeg, men jeg vet ikke helt sikkert hva denne kjærligheten er. Håper det er at jeg elsker han som en livspartner, og ikke bare er glad i han som en venn. Men det er så vanskelig å tolke følelser.

 

Hva tenker dere? Hva ville dere ha gjort?

 

Anonym poster: 82a72188ddf73e916d32664d2bdde3d2

[Anonym bruker]

Kanskje han faktisk har bedt deg gå å hente ting i den skuffen for at du skal finne ringen?

 

Anonym poster: 77cabfb27f1105b2015a3254aeb1777e

[Anonym bruker]

Kanskje han faktisk har bedt deg gå å hente ting i den skuffen for at du skal finne ringen?

 

Anonym poster: 77cabfb27f1105b2015a3254aeb1777e

 

Jeg tror egentlig ikke det, for det var ikke i en setting han hadde ønsket å fri tror jeg, og det var også flere måneder etter at jeg hadde oppdaga ringen, så hadde det vært planen antar jeg han hadde gjort det med en gang og bedt meg om å hente eska den lå i. Han ba meg om å hente noe helt annet.

 

Men uansett- jeg vet ikke hva jeg vil lenger.

 

HI

 

Anonym poster: 82a72188ddf73e916d32664d2bdde3d2

[Anonym bruker]

Virker som om ikke samboeren din er så veldig keen på å fri lenger heller. Når han lar ringen ligge og slenge åpenlyst i en skuff hvor han til og med har bedt deg gå for å hente ting så er det jo rimelig tydelig at han gir faen.

 

Anonym poster: 37bfc32e4185921ecb08f461c36460a8

[Anonym bruker]

Hvilken fremtidsplaner ødelegger han om han ikke frir da? Virker på meg som om dere er et helt vanlig par , med en travel hverdag.

Fort romantikken blir borte i hverdagens kjas og mas.

Er mye arbeid åfå et forhold til å fungere. Man må sette av tid i en travel hverdag. Lykke til!

 

Anonym poster: 2a175939fb8238abc85f6ef27685ff91

[Anonym bruker]

Kanskje den var ment til en annen. Hvis han hadde planer om å fri til deg, hadde han vel gjort det alt.

 

Anonym poster: 326342342ff5ee7a05590d9ed8855f3e

[Gjest Idakl87]

Kanskje den var ment til en annen. Hvis han hadde planer om å fri til deg, hadde han vel gjort det alt.

 

Anonym poster: 326342342ff5ee7a05590d9ed8855f3e

 

Så hyggelig du er da.. :/

[Anonym bruker]

jeg ville spurt han om ringen, bare sagt at jeg hadde vaska i skuffa der og har sett den der når han hadde bedt meg om å hente div ting

Jeg skal gifte meg til neste år, og vi har oppturer og nedturer vi også, (noe jeg tror alle har)

Men sånn som vi tenker så burde oppturene veie opp for nedturene. det gjør de til oss

Prøv å få tilbake gnisten, det hjelper værtfall ikke å bare være passiv, kanskje han føler på det samme som deg?

Prøv å prat med han om det er det eneste jeg kan råde deg til og gjøre.

Jeg ville værtfall gjort det med mannen min

Vi har det knall bra nå, men var en tid hvor vi bare prata tom prat, og alt som måtte gjøres.

Meeeen så kjøpte jeg meg sexy undertøy, fine klær, pakka bort joggebuksa og slapse gensere, og kjøpte meg masse nye fine ting

 

Gjør noe for og få opp hverdags gleden.

Omså en god middag med noe sexy topp og fin bukse, etter at småtten har lagt seg

 

Og nei jeg tror nok den ringen er ment på deg, men kanskje han bare er blitt litt usikker/ikke helt vet hvordan han skal gjøre det?

 

Anonym poster: 91f447768bdc7aed209f22362fb1dae0

[Anonym bruker]

Det høres vel mest ut som om han har fått kalde føtter og at han likevel ikke vil fri. Og jeg tror du er usikker fordi han er usikker.

 

Anonym poster: 73b3e3beb2081a6fdc66901bbf04a91f

[Anonym bruker]

Jeg ble kjempeglad når jeg fant ringen først og skjønte han endelig ville fri. Men så begynte jeg å lure på hvorfor han ikke hadde fridd på den turen vi nettopp hadde vært på som var så romantisk, det ville ha vært en perfekt anledning. Tenkte han kanskje ikke hadde funnet noen anledning, eller var redd for å ødelegge turen hvis han tenkte på faren for at jeg kunne si nei. Og ettersom tiden gikk så lurte jeg enda mer hvorfor han aldri spurte i etterkant av turen heller.

 

Men tror ikke det bare er derfor jeg er usikker. Kan skjønne han også har blitt usikker på forholdet i det siste, ettersom vi har hatt det vanskeligere nå siste halve året, men det forklarer fortsatt ikke første halve året med ringen i skuffen. Jeg har også lurt på om han virkelig gir faen, men han er ikke en sånn type person. Jeg forstår bare ikke at han kan la ringen ligge der og "slenge" og tro jeg ikke oppdager den, når han vet jeg er i skuffen! Og hvorfor i alle dager drøye et spørsmål så lenge! Skulle jo tro han hadde en plan når ringen ble bestilt.

 

Jeg har sagt så mange ganger til han at det er viktig at vi kommuniserer og prater, men hver gang jeg begynner med den regla så blir han stiv som en pinne og klarer ikke få frem et ord annet enn å nikke og si seg enig med den monologen jeg har. Han vet altså hvor viktig kommunikasjon er, det gjør jeg og, og han sier han er villig til å jobbe med det, men det får vil bare ikke til. Vi har ikke kommet så langt som at familierådgivning er tingen, det er bare at jeg ikke vet om jeg vil gifte meg lengre, når jeg føler meg mer og mer usikker på forholdet. Det betyr ikke at jeg har gitt opp forholdet.

 

Vi har også blitt enige om at vi må bruke mer tid på å prate sammen for hyggens skyld, og finne på ting sammen (innen rimelighetens grenser, vi kan ikke ha barnevakt hver gang). Men det blir med den praten, ingen av oss drar i land noe som helst, så går dagene.

 

Jeg sjekker hvis vi skal noe, titter nedi skuffa om han har pakka med ringen, men den ligger der på skeiva samme retning som den har gjort de siste månedene, slik jeg la den fra meg sist gang jeg var nedi skuffa, dvs jeg kan se at den er helt urørt. Han har ikke sett på den en gang. Jeg er så naiv at jeg ikke mistenker at den er til noen andre. Hvis han skulle gått til det steget å fri til noen andre så hadde han vel avslørt forholdet sitt i forkant. Dessuten er han så og si aldri utenfor husets fire vegger annet enn når han handler eller er på jobb, så da måtte han ha vært ekstremt god på å kombinere jobb/matvareshopping med dating.

 

Jeg ser en her anbefaler å si noe om ringen. Jeg har tenkt tanken men synes det er så vanskelig når jeg ikke vet mitt eget standpunkt i forhold til et evt frieri, og hvis jeg hadde sagt ja, så vil jeg jo ikke spoere overaskelsen. Han har sagt at hvis han skal fri en gang så vil han at det skal overraske meg (!). Så det vil jeg ikke spolere for verken hans eller min skyld. Men hvis jeg sier noe om ringen så må det vel heller være av en sånn karakter at det fremgår at jeg ikke ønsker det, tenker jeg. Men jeg vet ikke hva jeg vil Alt blir liksom galt uansett...

 

HI

 

Anonym poster: 82a72188ddf73e916d32664d2bdde3d2