Er så skuffet over moren min.

[Anonym bruker]

Min mor var aldri noen god mor for meg da jeg var liten. Hun har slitt mye psykisk, og jeg har bare latt vær å tenke på ting som har skjedd, og forsøkt å tilgitt. Vi har aldri hatt noe oppgjør på hva som har skjedd, hun har gradvis blitt bedre, og er i dag helt frisk. Hun har kalt meg mye stygt, vært ekstremt egoistisk (selv om det var sykdommene skyld) og mye av det jeg har vært gjennom kan nok kalles omsorgssvikt.

Jeg har tre små barn, min mors eneste barnebarn. Min eneste søster er død, og hun har bare oss av familie, i tillegg til sin mann. Jeg har ventet og ventet på initiativ fra hennes side når det gjelder barnebarna, tenkt å gi henne tid uten å forvente barnevakt eller at hun ser etter dem. Det har liksom ikke skjedd enda.

 

Har vært barnevakt noen få ganger, når vi har vært bedt i bryllup ol. Har invitert dem ofte på middag Osv, og når de er her er hun veldig snill og god mot dem. Jeg har tenkt at siden hun skadet meg sånn i barndommen, vil hun sikkert prøve å gjøre det beste for barnebarna sine. Prioritere dem, ønske å være sammen dem. Men i dag forteller hun at hun og mannen skal flytte. De skal flytte til andre siden av jordkloden, og mest sannsynlig bo der resten av livet. Mannen hennes har nemlig familie der, han har ikke barn, men noen søsken. De planlegger en lenger hjemtur hvert år, og har god råd, så kommer til å spandere flybilletter til jul til oss. Dette har vært en drøm for dem, sa hun. Men likevel..

 

Føler jeg blir sveket på ny. Alt jeg hadde håpet, blir ikke sånn likevel. Jeg kjente tårene presset på, men tok meg raskt sammen og ønsket det beste for dem. Jeg vil jo at de skal gjøre som de vil, og ikke la familien være et hinder for deres drømmer. Jeg kjenner meg bare tom. Noen tanker rundt dette? Krever jeg for mye?

 

Anonym poster: d736a6cbe24ee54f411dd1e62345d072

[Firekids]

Stor klem!!

[ღTyrkiskPepperღ]

Skjønner det føles vondt for deg, men hun er en voksen dame og må få flytte der hun vil.

[Anonym bruker]

Du krever jo ingenting? Jeg har også vokst opp med en psykisk syk mor, men jeg tror aldri hun vil forsåt at jeg led minst like mye som henne under hennes sykdom. Hun ser bare at hun hadde det vondt, psyken har aldri blitt 100% igjen og hun har enda selvinnsikt som en psykisk syk.

 

Jeg forstår godt at du er såret. Hun må jo gjøre som hun vil, men en tanke om at hun ikke burde drømme om å bo på andre siden av jordkloden fra barnebarna har du lov til å ha...

 

Anonym poster: e70c6885171b659d2be5dd0fe5090352

[Anonym bruker]

Her inne skrives det stadig vekk at lykkelige foreldre gir lykkelige barn... Nå kan kanskje folk se at valgene vi som foreldre tar, ikke alltid er til det beste for barna...

 

Anonym poster: 7886b1de65f8b194ef1e38c7148a17eb

[missme]

Skjønner at det er kjedelig for deg at hun flytter utenlands og dermed ikke får hatt samme kontakt med deg og barnebarna, men hun er en voksen dame og må få lov og følge sine drømmer.

Jeg tenker at du bør innse at hun aldri blir den moren eller bestemoren du drømmer om og heller ta henne for hva hun er.