Hva feiler det meg :(

[Anonym bruker]

Jeg er høygravid, ikke vært særlig hormonell i svangerskapet. Ingen plager heller. Men har mistet to barn sent i svangerskapet og hatt et par SA før.

Har altså ingen (levende) barn enda.

 

Har aldri hatt problemer med å snakke om svangerskapet, fødselen, fødfødslene (i ettertid såklart). Men hver gang jeg tenker på at fødselen nærmer seg begynner jeg å gråte. Kun om jeg er alene. Med venner eller samboer kan jeg snakke normalt om fødselen. Gruer meg jo ikke.

 

Så jeg skjønner ikke hva problemet er. La helsekortet i veska mi i sted fordi jeg tenkte at det kan jo skje når som helst. 2 uker til termin. Da begynte jeg å gråte. Da jeg pakket sykehusbagen begynte jeg å gråte. Tenker jeg på det nå kommer tårene. Men jeg skjønner ikke om det er gledertårer eller om noe plager meg. Kan jeg være redd selv om jeg egentlig ikke er det?

 

Noen som har opplevd noe lignende? Bør jeg si ifra til jordmor på neste kontroll?

 

Anonym poster: d1d4dace93821fefe582cd40c41ad7f8

[Cmyk]

Ja, jeg synes at du skal si fra til jordmor på neste kontroll. Det er jo ikke noe rart at du reagerer, når du har den historikken du har!

Jeg regner med at du blir fulgt godt opp, og at de ikke tar noen som helst sjanse med dette svangerskapet.

 

Du har vært gjennom flere traumer knyttet til graviditet og fødsel, og selv om du sier at du ikke er redd, så har du fremdeles tunge opplevelser i bagasjen. Om du ikke hadde reagert på et eller annet vis, ville jeg ansett det som langt mer unormalt, enn at du reagerer med gråt.

 

Snakk med jordmor du - og gråt med god samvittighet om du trenger det.

[annesmil]

Helt enig med Cmyk over, vi tro at det at du underbevist reagerer er helt "nomalt" etter det du har vært igjennom. Er til og med kanskje bra at det kommer ut gjennom tårer, tårer er ikke farlig!! Lykke til med fødsel og tiden som kommer!

[Anonym bruker]

Takk for svar begge to. Ja jeg blir godt fulgt opp med kontroller hos både jordmor og lege, samt regelmessige ultralyder.

 

Synes bare det er rart, føler jeg har fått bearbeidet mye ved å snakke med samboer, venner, familie osv om det vi har opplevd. Og hvis noen spørr meg rett ut om dødfødslene og mine tanker rundt denne fødselen, så snakker jeg åpent om det uten å kjenne tegn til å ville gråte. Men er jeg alene er det som om alt bare "slippes ut" i form av tårer.

 

Men jeg skal nevne det for jordmor. Vil helst ha en fin fødsel og ikke ende opp med å gråte bare jeg ser fødesenga men er vel underbevisst som du sier, kanskje jeg ikke har bearbeidet hendelesene nok selv om sorgen i seg selv ikke er like stor lengre.

 

Anonym poster: d1d4dace93821fefe582cd40c41ad7f8