Hva tenker dere om deres barn og organdonasjon?

[Gjest Vicky Pollard]

Jeg tenker ja. Om jeg skulle oppleve den dypeste tragedie ønsker jeg at andre foreldre skal slippe det ved hjelp av mitt barn, og barnet mitt får gi liv i gave til et annet. Hva tenker dere?

[Gjest Kira bjeffer]

Tenker akkurat det samme som deg!

[Anonym bruker]

Hei! Jeg er snart mamma til 4 deilige, og har kjørt ambulanse i 7 år. I løpet av de årene, har jeg dessverre opplevd å se alvorlig skadede barn, som var potensielle kandidater som donor. Det er helt sikkert forferdelig feil av meg, men jeg vet med sikkerhet at jeg ikke hadde klart det... Dere må bare kalle meg hva dere vil... Husk at barnet ser tilsynelatende levende ut, selv om det ikke er hjerneaktivitet. Det er godt og varmt, rosa i huden... og puster jevnt og fint ved hjelp av respirator. Jeg hadde ikke klart å sende mitt barn inn på operasjonstuen slik, og fått det tilbake kaldt og hvitt, uten organer. Jeg beundrer virkelig de som klarer det! Men vet dessverre at jeg selv ikke hadde klart påkjenningen dette er.

 

Anonym poster: 4329dba65be5393e9d3eb5ee8ec84fa0

[Gjest Siklerotte]

Jeg tenker det samme, men det er vanskelig å si hva jeg hadde gjort i en sånn situasjon.

[Anonym bruker]

Tenker i utgangspunktet akkurat det samme, og håper jeg hadde klart det, men håper aller mest at jeg slipper å havne i en situasjon hvor det spørsmålet blir aktuelt...

 

Anonym poster: 8db12c433425176467b953408817f613

[stinen ♀ ♂ ♂]

Jeg er veldig for organdonasjon både av voksne og barn. Jeg gir blod fordi jeg kan, og jeg står også oppført i benmargsregisteret.

 

Jeg synes med andre ord at det er viktig å gjøre det man kan... Men nå har ikke jeg, som hun over her, kommet såpass nær hardt skadede at jeg har noen som helst peiling på hvordan jeg ville reagert om jeg skulle havne i den situasjonen.

 

Jeg håper at min innstilling til dette på forhånd vil gjøre at jeg lettere vil være i stand til å ta et (i mine øyne) riktig valg hvis noe noengang skulle skje med mine nærmeste. Jeg forsøker alltid, så langt det lar seg gjøre, å se ting fra "den andre siden", og i dette tilfelle vil også den andre siden være et barn som er døende.

[♥Madam Mim♥]

beklager, skulle ønske jeg kunne si ja her, men nei.... Jeg hadde aldri klart tanken på at mine barn skulle bli kuttet i osv. Jeg vil at de skal bli begravet hele.

 

Jeg er selv organdonor sammen med min samboer og alle nærmeste vet alt jeg er det. Går også med donorkort i lommeboka.

 

All ære og respekt til dem som lar barna sine være donor, det finnes veldig mange barn som er avhengig av det for å overleve også!

[stinen ♀ ♂ ♂]

Hei! Jeg er snart mamma til 4 deilige, og har kjørt ambulanse i 7 år. I løpet av de årene, har jeg dessverre opplevd å se alvorlig skadede barn, som var potensielle kandidater som donor. Det er helt sikkert forferdelig feil av meg, men jeg vet med sikkerhet at jeg ikke hadde klart det... Dere må bare kalle meg hva dere vil... Husk at barnet ser tilsynelatende levende ut, selv om det ikke er hjerneaktivitet. Det er godt og varmt, rosa i huden... og puster jevnt og fint ved hjelp av respirator. Jeg hadde ikke klart å sende mitt barn inn på operasjonstuen slik, og fått det tilbake kaldt og hvitt, uten organer. Jeg beundrer virkelig de som klarer det! Men vet dessverre at jeg selv ikke hadde klart påkjenningen dette er.

 

Anonym poster: 4329dba65be5393e9d3eb5ee8ec84fa0

 

Jeg vil bare si at du har min fulle respekt uansett hva du måtte velge i en slik situasjon. Det kunne ikke falle meg inn å dømme noen, og jeg vet jo ærlig talt ikke hva jeg hadde gjort selv heller. Man skal være ytterst forsiktig med å plassere seg selv øverst på en pidestall;)

 

Men jeg bare lurer... alternativet for disse barna er vel å slå av respiratoren uten å fjerne organene først? Eller blir de liggende lenge i respirator uten hjerneaktivitet også? Jeg mener.. Uansett hvordan man vrir og vender på det så vil vel disse barna ende opp kalde og livløse:( uff... Jeg klarer nesten ikke å skrive det engang. Grusom tanke..

[3 er nok!]

Jeg er ganske sikker på at jeg ville latt barna mine være organene dersom det skulle hende de noe (og jeg får tårer i øynene av å skrive dette), men mannen min vil ikke. Jeg regner med at så lenge en av foreldrene nekter, så kan de ikke "ta" organene?

[Anonym bruker]

Jeg har donorkort, og hadde ikke nølt med å gi vekk organene til barnet mitt om det var et tema.

 

Anonym poster: bc100487f4d36c233ac2b071da9b01e5

[Countess]

Huff, jeg vet ikke.

Jeg vil, tenker jeg nå, for jeg ønsker å kunne redde andre barn. At om noe skulle skje mine nermeste, så kunne andre fortsette å leve pga dem. At det ville være en liten trøst i all elendigheten.

 

Om jeg vil klart det, er et helt annet spørsmål.

JEG vil være det, og jeg er det..men jeg er usikker på hvordan det ville være å sitte der å håpe for barnet sitt, for så å ta et valg å på en måte "avslutte" det liksom.

Om dere forstår..

All ære til de som ønsker det..

[Gjest Kira bjeffer]

Jeg har full forståelse for dere som sier at dere ikke ønsker dette, men vil samtidig at dere skal se det litt fra den andre siden.

 

Jeg kjente en liten jente som desperat hadde behov for et nytt hjerte. Dessverre døde denne jenta, fordi de ikke fant et hjerte som passet. Tenk hvis det er deres egne barn som hadde hatt behov for et organ, og dere satt dag ut og dag inn ved barnet seng og håpet på et mirakel. Selvsagt er det delte følelser ved å motta et organ også, fordi det betyr at et annet barn har mistet livet. Men samtidig kan ditt barn få en ny sjanse.

Etter å ha vært vitne til disse foreldrene sin fortvilelse, så er jeg ikke i tvil om hva jeg ville valgt.

[ღTyrkiskPepperღ]

Nei det hadde jeg ikke klart. Hvis mitt barn( og Gud forby det) skulle havne i en slik situasjon at han eller hun ble hjernedød, så vil jeg være der når han/hun dør, når de skrur av respirator.

Hadde aldri klart å sende barnet mitt vekk for å dø på operasjonsbordet alene uten meg til stede. Tror aldri jeg hadde klart å tilgi meg selv da.

Men har stor respekt for de som gjør de, mine organer er det bare til å ta, men ikke mine barn..

[Skylander]

Jeg er storesøster til ei som døde som 3 åring. Jeg vet at iallefall hjertet ble donert bort. Det føles godt for meg å vite på en måte at det gode hjertet hennes lever videre ett eller annet sted, så jeg tror jeg ville gjort akkurat det samme hvis jeg måtte ta det valget en gang. Må gud passe på at ikke det skjer!

[Caprica]

Jeg er organdonor, mannen er ikke. Ville nok uansett ikke fått lov til å donere bort organene til et av barna. Når det er sagt og som ambulansesjåføren sier over her-tviler på om jeg hadde klart det i praksis.

[annesmil]

Jeg håper virkelig at jeg ville vært i stand til å se forbi "mine"behov å la dem ta organene til barnet mitt. Hadde sikkert vært helt forferdelig der å da, å tenke på hva de gjør med kroppen. Men, i senere i sorgprossesen vil jeg tro at det vil være godt å tenke på at h*n kunne være til hjelp for andre.

[Tante Gustava]

Min filosofi i livet er at man skal gjøre mot andre som man ønsker andre skal gjøre mot en selv. Siden jeg selvsagt ville tatt imot et organ, enten til meg selv eller et av barna mine, ville jeg også donert.

Selvsagt er dette vanskelig og tøft på alle mulige måter, men jeg ville ikke hatt samvittighet til å si nei.

 

Men nå jobber jeg veldig nær denne problemstillingen og er kanskje noe farget av det.

[<3 2G <3]

Jeg håper jeg klarer det om det skulle skjedd noe. Men kan ikke si med hånden på hjertet at jeg hadde klart det. Å donere selv ser jeg ikke på som et problem, men da er jeg strengt tatt død

Er mye en kan si at en skal eller ikke skal, men er ikke alltid like lett å gjennomføre det.

[Anonym bruker]

Nei det hadde jeg ikke klart. Hvis mitt barn( og Gud forby det) skulle havne i en slik situasjon at han eller hun ble hjernedød, så vil jeg være der når han/hun dør, når de skrur av respirator.

Hadde aldri klart å sende barnet mitt vekk for å dø på operasjonsbordet alene uten meg til stede. Tror aldri jeg hadde klart å tilgi meg selv da.

 

Det akkurat det samme som jeg tenker. Barnet mitt er kanskje hjernedød, men siste hjerteslag skal det ikke ha på et operasjonsbord.

 

Jeg mener at hjernedød ikke er død. En hjernedød person er døende, det er ingen vei tilbake til livet, men død er den ikke. Så hvis de finner en måte at mitt barn slutter å puste og hjertet stopper, og så er min lille virkelig død, da kan legene få lov å skjære barnet opp og hente de kan bruke. Men ikke før.

 

Jeg mener også det er helt feil å legge et moralsk ansvar på foreldrene. Ja, det er mange barn som dør mens de venter på et passende donororgan, men i situasjonen der mitt barn er døende har jeg virkelig egne problemer å tenke på.

 

Anonym poster: 461bd306fd2619617c66525bc23bb82b

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Her er vi organdonor begge to, og familien min vet om det og også de er bærere av donorkort.

Når vi er døde er vi døde og om min eller hennes død kan gi noen andre livet så vil jeg det.

[Tante Gustava]

 

Jeg mener at hjernedød ikke er død. En hjernedød person er døende, det er ingen vei tilbake til livet, men død er den ikke. Så hvis de finner en måte at mitt barn slutter å puste og hjertet stopper, og så er min lille virkelig død, da kan legene få lov å skjære barnet opp og hente de kan bruke. Men ikke før.

 

Jeg mener også det er helt feil å legge et moralsk ansvar på foreldrene. Ja, det er mange barn som dør mens de venter på et passende donororgan, men i situasjonen der mitt barn er døende har jeg virkelig egne problemer å tenke på.

 

Anonym poster: 461bd306fd2619617c66525bc23bb82b

 

Begrepet hjernedød er misvisende, og de som jobber med dette bruker helst ikke dette begrepet. En person som vurderes som organdonor er død, men holdes kunstig i live av respirator. En person som er døende vil ikke bli vurdert som donor.

Man gjør mange undersøkelser for å sikre seg at personen virkelig er død før man blir donor. Hvis pårørende sier nei, blir respirator slått av og hjertet vil slutte å slå siden det er blitt holdt kunstig i gang. Dette er altså ikke snakk om personer som er i koma eller på noen som helst måte har en ørliten sjanse om å komme tilbake til livet. Personen er død, men hjertet og pusten holdes i gang av respirator.

 

Kun ment som en liten oppklaring.

[Elsker livet]

Vi tenker også ja, men om det brått skulle føles uriktig for en av oss om vi skulle havne i en slik situasjon er vi enige om å respektere det. Men tviler på noen av oss hadde klart å ikke gi et annet barn sjansen.

[Anonym bruker]

Jeg er helt for organdonasjon, både av meg og mine barn og alle jeg har stemmerett over, men jeg skulle ønske man ikke fikk bestemme selv, at de bare tok organene om det gikk an, for jeg synes det er et ufyselig spørsmål å stille en person i en så grusom situasjon. "Er det greit at vi skjærer opp det hjernedøde barnet ditt og tar organene og kaster resten" liksom Hatet å måtte spørre pårørende både om obduksjon og organdonasjon da jeg jobbet på sykehus (nei, jeg spurte selvsagt ikke på den måten, men alle kan da lese mellom linjene, og det ER jo det man spør om samme hvor pene od og formuleringer man bruker), og ser vel egentlig ikke hvorfor man skal ha bestemmelsesrett over et annet menneskes lik.

 

Anonym poster: 11a5565d182614bfbe5cecc2debd30e6

[Anonym bruker]

Akkurat i dag leste jeg om et foreldrepar som mistet sin 6 år gamle sønn i drukning i 2008. Da det ble klart at han ikke ville overleve sa de straks ja til donasjon. De gjorde seg mye av de samme tankene som mange over her men sa allikevel straks ja. Fantastisk opp i den situasjonen.

 

Anonym poster: 3cf2726e53291624feeead0738122c23

[Anonym bruker]

Ja, jeg tror det. For da ville jo deler av henne fått leve videre...

 

Anonym poster: 9d74cba7a12f5d6256add628ddb9012b