ånei, min søster mistet..

[Gjest Yzma]

De fleste gravides største frykt er å miste, så den der kjøper jeg ikke. En trenger ikke å ha fått flere unger for å oppleve den ekstreme morskjærligheten, og såpass empati burde ethvert menneske inneha. Her kom den for min del allerede bare minutter etter at jeg fant ut at jeg var gravid.

 

[Anonym bruker]

Hi: hvem trenger fiender når man har en søster som deg?

 

Anonym poster: e302c3103f26ea6fef3f74c6eaa79fad

[Anonym bruker]

Ro ned eggstokkene litt a damer....

 

Det er noe helt spesielt å gå gravid med sitt første barn, jeg skjønner deg godt jeg hi.

 

Hadde søsteren mistet i 2-3 trimester så kunne jeg skjønt reaksjonen til dere andre som har svart.

Det er ikke lett for en førstegangs gravid å sette seg inne i å miste og spesielt ikke om den allerede har 3 barn. Jeg skjønner godt at man ønsker oppmerksomhet,engasjerte besteforeldre og at sitt eget barn skal bli sett. Og selvfølgelig vil hun strutte med magen,hvilken gravid vil ikke det?

 

Hun hadde vært slem om hun sagt til søsteren at hun var glad hun mistet,men det har hun jo ikke gjort.

 

Her overreagerer dere...

Helt, fullstendig uenig!

Da jeg var gravid med førstemann, så var jeg virkelig ikke så selvsentrert at jeg ville blitt "litt glad også" om søstera mi hadde mistet sitt tredje som lå i magen! Herregud!!! Det er noe som heter empati! Jeg har barnløse venninner som hadde evne til å utvise mer empati da jeg mistet enn det hi gjør her!!! Mot sin egen søster!

 

Jeg hadde seriøst skammet meg tvers igjennom om jeg hadde vært "litt glad" når søstra mi mistet, så jeg og mitt barn skulle få mer oppmerksomhet. Egoistiske primadonnanykker!!! At man er førstegangsfødende fritar en ikke for å utvise sympati.

 

Og forresten: jeg klarte helt fint å sette meg inn i hvordan det er å miste da jeg gikk gravid første gang. Tror dette er noe de aller, aller fleste klarer.

 

Anonym poster: 7bee563077c4859c9a151aa3e868c0db

[Anonym bruker]

Ro ned eggstokkene litt a damer....

 

Det er noe helt spesielt å gå gravid med sitt første barn, jeg skjønner deg godt jeg hi.

 

Hadde søsteren mistet i 2-3 trimester så kunne jeg skjønt reaksjonen til dere andre som har svart.

Det er ikke lett for en førstegangs gravid å sette seg inne i å miste og spesielt ikke om den allerede har 3 barn. Jeg skjønner godt at man ønsker oppmerksomhet,engasjerte besteforeldre og at sitt eget barn skal bli sett. Og selvfølgelig vil hun strutte med magen,hvilken gravid vil ikke det?

 

Hun hadde vært slem om hun sagt til søsteren at hun var glad hun mistet,men det har hun jo ikke gjort.

 

Her overreagerer dere...

 

Nei, jeg synes ikke vi overreagerer. Selvsagt sier man ikke sånt til sin søster (med mindre man har et hat-forhold). Men jeg er like fullt sjokkert over tankegangen.

 

Jeg skrev tidligere i tråden at min søster også var gravid med nr 4 akkurat da jeg ble gravid med nr 1 (vi hadde termin med bare dagers mellomrom).

 

Jeg klarte utmerket godt å sette meg inn i hvordan det var å miste før jeg var gravid selv, opplevde dette 2 ganger i nær familie og gråt like mye hver gang.

 

Jeg er 100% ærlig når jeg sier at jeg er sjokkert over tankegangen, den er totalt fjern for meg. Jeg hadde overhodet ikke noe behov for å være gravid alene da jeg skulle ha førstemann. Tvert imot synes jeg faktisk det var en positiv nyhet da min søster skulle ha nr 4. De tankene HI beskriver er så fjerne for meg at jeg ikke visste at det gikk an å tenke sånn før jeg leste denne tråden.

 

For meg fremstår hun som følelsemessig avstumpet.

 

Anonym poster: 1e2fcbf88e383d2616335839473d0b51

[Anonym bruker]

fikk for noen dager siden beskjed om at min søster mistet sitt barn.. i 1trimester.. jeg er i andre trimester.. vet ikke hvordan tiden vil bli fremover.. vil hun fremdeles glede seg over å bli tante? vil jeg føle ubehag over å strutte med magen? vil vi kunne dra på baby shopping sammen slik vi hadde tenkt...? føler meg super egoistisk...

 

på den ene siden er jeg super trist over at hun mistet... på den andre siden er jeg littglad for det også. hun har tre barn fra før av og krever mye oppmerksomhet og barnepass fra mine foreldre.. jeg er gravid med min første og hadde gledet meg til at det var min tur til å få oppmerksomheten.... ååååh... jeg er så delt..

 

Anonym poster: 76f1e44cada5e81bc52841d688b6e2ed

 

Huff, jeg synes synd i deg pga de svarene du får her.

Du er nok ikke slem, bare hadde gledet deg til det var din tur og alt rundt det nå som du har sett din søster gått gjennom det tre ganger.

Jeg tror heller ikke du egentlig er "glad" for at hun mistet, men du ønsket vel ikke i utgangspunktet at dere skulle gå gravid akkurat samtidig.

Jeg synes folk som har svart deg så kvast viser at de har lite evne til empati, da de ikke klarer å lese hva du egentlig føler utfra det du skriver. De henger seg opp i ordene i steden for å forsøke å se mellom linjene.

Jeg forstår deg, HI. Tror ikke du mener ting helt som andre oppfatter det her.

Lykke til med graviditeten

 

Anonym poster: 7beb6b335838374b9d74e2fcb3bca008

[Anonym bruker]

fikk for noen dager siden beskjed om at min søster mistet sitt barn.. i 1trimester.. jeg er i andre trimester.. vet ikke hvordan tiden vil bli fremover.. vil hun fremdeles glede seg over å bli tante? vil jeg føle ubehag over å strutte med magen? vil vi kunne dra på baby shopping sammen slik vi hadde tenkt...? føler meg super egoistisk...

 

 

Dessuten, selv om noen andre har gått gjennom og følte ikke behov for ditt eller datt, det har da ingenting og si. Folk er ikke onde fordi de ikke er helt lik som deg og muligens har litt lyst på den oppmerksomheten som andre igjen ikke trenger.

 

Ta dere sammen!

 

på den ene siden er jeg super trist over at hun mistet... på den andre siden er jeg littglad for det også. hun har tre barn fra før av og krever mye oppmerksomhet og barnepass fra mine foreldre.. jeg er gravid med min første og hadde gledet meg til at det var min tur til å få oppmerksomheten.... ååååh... jeg er så delt..

 

Anonym poster: 76f1e44cada5e81bc52841d688b6e2ed

 

Huff, jeg synes synd i deg pga de svarene du får her.

Du er nok ikke slem, bare hadde gledet deg til det var din tur og alt rundt det nå som du har sett din søster gått gjennom det tre ganger.

Jeg tror heller ikke du egentlig er "glad" for at hun mistet, men du ønsket vel ikke i utgangspunktet at dere skulle gå gravid akkurat samtidig.

Jeg synes folk som har svart deg så kvast viser at de har lite evne til empati, da de ikke klarer å lese hva du egentlig føler utfra det du skriver. De henger seg opp i ordene i steden for å forsøke å se mellom linjene.

Jeg forstår deg, HI. Tror ikke du mener ting helt som andre oppfatter det her.

Lykke til med graviditeten

 

Anonym poster: 7beb6b335838374b9d74e2fcb3bca008

 

Anonym poster: 7beb6b335838374b9d74e2fcb3bca008

[Countess]

Ro ned eggstokkene litt a damer....

 

Det er noe helt spesielt å gå gravid med sitt første barn, jeg skjønner deg godt jeg hi.

 

Hadde søsteren mistet i 2-3 trimester så kunne jeg skjønt reaksjonen til dere andre som har svart.

Det er ikke lett for en førstegangs gravid å sette seg inne i å miste og spesielt ikke om den allerede har 3 barn. Jeg skjønner godt at man ønsker oppmerksomhet,engasjerte besteforeldre og at sitt eget barn skal bli sett. Og selvfølgelig vil hun strutte med magen,hvilken gravid vil ikke det?

 

Hun hadde vært slem om hun sagt til søsteren at hun var glad hun mistet,men det har hun jo ikke gjort.

 

Her overreagerer dere...

 

Når jeg var gravid med min første, fikk jeg kraftige blødninger tidlig i svangerskapet. Jeg gråt, og var livredd for å miste babyen min. Heldigvis gikk det bra etter noen tabletter og en uke i senga.

Det å si at man må ha vært gravid før for å kjenne på det å være redd for å miste, er bare helt fjernt.

Det tror jeg, som alt annet, er individuelt og kommer ann på den enkeltes evne til å sette seg inn i situasjoner man ikke selv har vært i..

[Anonym bruker]

Ingen kan styre hva du tenker, men husk at det er forskjell på å tenke noe og uttrykke det til andre. Hadde du virkelig ikke forventet motbør når du skrev dette innlegget, HI?

 

Anonym poster: eae9a32142beef81b9b2bfe37801bb2b

[Countess]

fikk for noen dager siden beskjed om at min søster mistet sitt barn.. i 1trimester.. jeg er i andre trimester.. vet ikke hvordan tiden vil bli fremover.. vil hun fremdeles glede seg over å bli tante? vil jeg føle ubehag over å strutte med magen? vil vi kunne dra på baby shopping sammen slik vi hadde tenkt...? føler meg super egoistisk...

 

på den ene siden er jeg super trist over at hun mistet... på den andre siden er jeg littglad for det også. hun har tre barn fra før av og krever mye oppmerksomhet og barnepass fra mine foreldre.. jeg er gravid med min første og hadde gledet meg til at det var min tur til å få oppmerksomheten.... ååååh... jeg er så delt..

 

Anonym poster: 76f1e44cada5e81bc52841d688b6e2ed

 

Huff, jeg synes synd i deg pga de svarene du får her.

Du er nok ikke slem, bare hadde gledet deg til det var din tur og alt rundt det nå som du har sett din søster gått gjennom det tre ganger.

Jeg tror heller ikke du egentlig er "glad" for at hun mistet, men du ønsket vel ikke i utgangspunktet at dere skulle gå gravid akkurat samtidig.

Jeg synes folk som har svart deg så kvast viser at de har lite evne til empati, da de ikke klarer å lese hva du egentlig føler utfra det du skriver. De henger seg opp i ordene i steden for å forsøke å se mellom linjene.

Jeg forstår deg, HI. Tror ikke du mener ting helt som andre oppfatter det her.

Lykke til med graviditeten

 

Anonym poster: 7beb6b335838374b9d74e2fcb3bca008

 

Ja men, det var jo like mye hennes tur, selv om søsteren også var gravid. HUN er jo like mye gravid, selv om søsteren også var det.

 

Jeg er gravid nå, og fikk tidlig i svangerskapet vite at min samboers eks også var gravid. Pokker, det var kjipt å høre.

Jeg ville ikke gå gravid sammen med henne.

Da jeg hørte at hun ikke var gravid, ble jeg glad!

Men jeg ble glad fordi hun ikke VAR gravid i det hele tatt, jeg hadde faktisk ikke, believe it or not, blitt glad om jeg hadde hørt at hun mistet barnet sitt.

Selv om det utelukkende ville vært bedre for meg..

Men jeg er ikke en slem person.. Jeg blir ikke litt glad om andre mennesker opplever smerte, ikke en gang når deres smerte vil gagne meg..