Hvis man blir manipulert

[Anonym bruker]

Hvordan kommer man til et punkt hvor man ikke lar seg lure lenger?

Jeg har antagelig blitt manipulert av min eks (folk rundt meg sier det, familie og venner). Han er ikke fysisk slem, men en ordentlig hissigpropp og kan være psykisk slem når han blir sint. Han klarer ikke å styre seg og roper til meg, foran barna også. Jeg er egentlig ikke en person til å la meg overkjøre, så jeg sier mot og har gjort det slutt med han flere ganger når han behandler meg slik. Og det har vært riktig, når han kaller meg for stygge ting og er så frekk og spydig. Problemet er når han blir blid, da tar han all skylden på seg. Sier at jeg er så snill og fantastisk og han elsker meg og vil bli gammel sammen med meg, blabla... Og dumme meg (som ikke takler at folk er lei seg) og samtidig ønsker at han skal være den snille personen hele tiden, går rett i baret.

Dette er ikke bra for meg og hvertfall ikke for barna.

Hva skal jeg gjøre for å klare å holde meg borte fra han denne gangen? Tips tas imot med takk

 

Anonym poster: 01ddc4fa97d2f6118c312b2a0afe18de

[Anonym bruker]

bare tenk at jeg hører hva du sier, men vet du egentlig ikke mener det. Si det til deg selv mange ganger.

 

Jeg tenkte veldig på det at skal jeg virkelig bruke det ene livet jeg har til å ha det sånn opp og ned og bli brutt ned av en slik person...NEI TAKK

 

fra nå av går jeg kun etter handlinger, de taler mye mer enn ord. Hvem som helst kan beklage, men hvem mener det? det gjør man med handlinger..

 

Anonym poster: b01ac82d8a20439302bdd51fa8b0afa7

[Anonym bruker]

Takk for svar

Jeg har forsøkt det, men så blir han så snill og kan klare å holde på i flere mndr med å være snill og søt, gjøre ting i huset for meg, komme med blomster og love gull og grønne skoger. Nå tror jeg at han ikke har noe mer å komme med, fordi jeg kan ikke skjønne at jeg skal la meg lure en gang til.

Faren min mener jeg burde få hjelp til å komme til et punkt der jeg klarer å stå i mot han. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det.

Det er sånn at familien min omtrent jubler når han har flyttet og prøver å appellere til fornuften min ved å fortelle meg alle grunnene til at han ikke er bra.

Tror nok de begynner å miste troen på meg, og jeg føler meg så dum! Er egentlig ikke dum, men ser selv at jeg blir det i dette forholdet. Når jeg sier at NÅ er det over, så tar jeg han tilbake etter noen måneder... sukk....

Håper jeg ikke lar meg lure denne gangen....

Men han har gode sider også, og det er de jeg savner når det er slutt....

 

Anonym poster: 01ddc4fa97d2f6118c312b2a0afe18de

[Anonym bruker]

men du vet jo hva som skjer om noen mnd. Det virker nesten som du ikke vil innse at forholdet er over. Du har håp om at han forandrer seg selv om du gang på gang har opplevd han ikke gjør det.

 

Hva med å slutte og ha kontakt med han? Hvis han skal snakke med deg må det foregå på mail, eller gjennom noen andre?

 

Føler du deg bedre når du er vekk fra han?

 

Anonym poster: b01ac82d8a20439302bdd51fa8b0afa7

[Anonym bruker]

Jeg vet at jeg MÅ holde meg unna, men jeg savner han samtidig. Jeg føler meg på en måte bedre, men føler meg så ALENE uten han. Bedre føler jeg meg fordi jeg vet at dette er det beste for barna, og fordi jeg slipper å gå og lure på når han skal bli sint og når det blir slutt igjen.

Jeg har ingen tro på det forholdet, så det er ikke derfor jeg tar han tilbake.

Jeg har forsøkt og ikke ha kontakt, men han bare skriver meldinger og dukker opp her og er snill og søt.

Jeg klarer å være hard en stund, så begynner jeg og synes synd i han og da er det gjort. Han vet at jeg er sånn og utnytter det tror jeg, begynner å gråte fordi han savner meg så og angrer på det han har gjort. Sier at jeg har rett i alt....

Men nå VET jeg jo at det ikke går så lang tid før alt er tilbake til normalen.

Det er ikke kun hans feil alt, mulig jeg provoserer han veldig med å være som jeg er, men vi passer hvertfall ikke sammen...

 

Anonym poster: 01ddc4fa97d2f6118c312b2a0afe18de

[Anonym bruker]

Det er disse opp og nedturene man blir avhengig av når du er i et forhold med psykisk misbruk. For disse oppturene hadde ikke føltes så fantastisk hadde det ikke vært for nedturene... Plutselig begynner du å få det akkurat sånn du vil ha det, drømmene går i oppfyllelse for å si det litt flåsete. Han begynner å nærme seg perfekt! Mulig utenfra er han bare over snittet, men for deg som har vendt deg til noe annet er han helt suveren. Han må oppvarte deg og kurtisere deg, slik at han får makten over deg igjen og kan handle deretter når han ønsker det. Han trigges sikkert av å se deg trygg, glad, oppbygd og opphøyd av han og han har makten til å rive det ned, ødelegge for deg osv. En evig runddans som han troligvis aldri vil ut av - det er for triggende for han og du har jo allerede akseptert det gang på gang. Du er et perfekt offer!

 

Kjenner du noen som fortjener en slik behandling som du får? Eller er det bare du selv som du mener fortjener så dårlig behandling?

 

Anonym poster: f52c8b82a8f36af058c54c570f977092

[Gjest UndrendeUllteppe]

Det er jo han som velger å være slem mot deg, det er hans valg uansett hva du gjør eller ikke mot ham.

 

Du vet jo så vel hva han kommer til å gjøre mot deg når du tar ham tilbake, hvor mange ganger skal han bevise for deg og barna deres at han er en manipulativ drittsekk som bryter dere ned? For du tror vel ikke at det bare er du som lider? Barna deres lærer samme adferdsmønster som deg, alt er fryd og gammen når pappa er snill, helt til helvete bryter løs. Og ingen vet når og hvorfor det skjer, bare at det kommer til å skje. Han misbruker barna deres også, ikke bare deg, og det er du som legger til rette for det! Du tillater det! Du velger din egen kortvarige forelskelsesrus foran dine barns trygghet og muligheten til en fin barndom! Har du tenkt på det?

Endret 13. februar 2013 av UndrendeUllteppe

[Anonym bruker]

Ja, jeg har tenkt på det. Det kan ikke fortsette slik, jeg er full av dårlig samvittighet for ungene. Denne gangen, uansett hva jeg føler, må jeg huske på at det er barna jeg må sette først. Og det må jeg gjøre, uansett hva de sier. For ungene sier selvfølgelig at de savner han og vil at han skal flytte tilbake, de blir sint på meg fordi han ikke bor her. Jeg må bare huske at de kommer aldri til å si noe annet, men jeg vet hva som er best for dem. Det er jeg som er voksen!!

Han er en god far på mange måter, så får bare tenke på det. Antagelig bedre når jeg ikke er der...

HI

 

Anonym poster: 01ddc4fa97d2f6118c312b2a0afe18de