Er det virkelig så mange "karrierekvinner" der ute?

[Anonym bruker]

Som arbeider for å gjøre karriere mener jeg? Når dere aldri er borte fra jobb, eller må ha minst 40 i feber for å være borte. Som aldri kunne tenkt seg en liten sykemelding fordi man er sliten.

 

Jeg har høyere utdannelse, og jobb som hører til utdannelsen, men jeg jobber likevel kun for å få penger på konto. Og jeg tar ut en egenmelding nå og da hvis jeg er syk. Trenger ikke ligge for døden altså.

 

Dere som kun er borte fra jobb hvis dere er så syke at dere er døden nær, hvorfor det?? Tror dere noen kommer til å takke dere for innsatsen?

 

Anonym poster: b4a0eac9848e6b8055d5f36d16b03ee3

[Anonym bruker]

Jeg er en av dem. Få tak for innsatsen er ikke det jeg higer etter. Jeg elsker jobben min, får brukt min kunnskap og erfaring i et yrke med fantastiske kolleger. Mer det er å gjøre jo bedre. Men som mamma må jeg roe litt ned, men jobben er fortsett en stor del av livet mitt.

 

Anonym poster: 80ffd26e39093daf4686e1db6e1f4b32

[Gjest Sekretøsa]

Nå har jeg ikke høy utdannelse, men jeg har en skrekkelig høy arbeidsmoral. Ser ikke poenget med å være borte når jeg klarer meg på jobb.

[Gjest Sekretøsa]

Og ja, jeg blir absolutt takket for innsatsen!

[Modesty Blaise.]

Jeg er også en av de.

Ja, jeg pusher meg selv mye, men det er rett og slett fordi jeg syns det er morsomt, og jeg er glad i å være med på å påvirke, og ha mulighet til å være med å bestemme. Samtidig så må jeg for å trives i en jobb kunne være med på å skape resultater.

 

Jeg har faktisk ikke brukt en egenmelding eller vært sykemeldt på over 10 år. Det er ikke fordi jeg forventer at noen skal takke mrg for dette, men jeg fatter ikke hvorfor jeg skal være hjemme fra jobb, når jeg er i stand til å gjøre jobben min.

 

Samtidig, er jeg syk en dag eller fem, så blir ikke jobben borte. Tlf kommer til å ringe, mailene stopper ikke opp, og det jeg ikke får gjort er det ingen andre som gjør alikevel, så jeg måtte eventuelt bare jobbet dobbelt når jeg kom tilbake...

 

Og ja, jeg elsker å ha det sånn

[Anonym bruker]

Frem til jeg ble mamma for et år siden var jeg slik. Jeg har blitt en helt annen etter mammapermisjonen. Det var tøft å være hjemme i begynnelsen, men så fant jeg jo ut at bedriften går rundt også uten meg. Denne uka var jeg hjemme med syk lillegutt i går og det ser ut til at jeg må være hjemme i morgen også. Det gjør meg ingenting, men det skal nok mye til før jeg er hjemme på grunn av egen sykdom. Ikke fordi jeg forventer et klapp på skulderen eller lønn i himmelen eller fordi jeg mener jeg er uerstattelig på jobb, men rett og slett fordi jeg elsker jobben min og liker å stå på.

 

Nå er jeg sjelden syk, men jeg har nok vært på jobb selv om jeg vært smittsom. Etter at jeg fikk barn selv, kommer jeg nok ikke til å gjøre det. Kjenner jeg blir sint når jeg ser kollegaer som har influensa i full blomst og nyser og hoster, eller som løper på do med omgangssyke...

 

Anonym poster: fe9ed6f2bf945cde955dead0ad9c8d5e

[Hybelkanina]

Jeg er nok litt sånn. Men det er fordi jeg elsker jobben min. Den dagen jeg kun går på jobb for å få lønn og all form for indre motivasjon er borte kommer jeg til å finne på noe annet å gjøre.

 

[humlesurr]

Jeg har aldri vært døden nær, men jeg er ikke borte fra jobb uten at jeg virkelig er syk. Lungebetennelse, operasjon og spysyken f.eks. Men jeg kan gå år uten å være hjemme pga sykdom hos meg selv.

 

Hvem som takker meg? Tja, si det... Kolegaer er hvertfall glad for å slippe å måtte ta tak i oppgaver og prosjekt de ikke er oppdatert på og som vil gi de mye merarbeid.

Er jeg hjemme må jeg selv ta igjen myyyye arbeid når jeg er tilbake. Jeg jobber alltid litt hjemmefra hver uke, men det kan ikke veie opp for hele dager borte fra kontoret.

 

Det er ikke slik at alle arbeidsoppgaver kan overlates til kollegaer. Og det er heller ikke alle som kan erstattes fullt ut.

[Irene Adler]

Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen karrierekvinne, men jeg har høyere utdannelse og elsker jobben min. Jeg hadde kortere perm enn mange andre og delte med mannen. Jeg er sjelden syk og trenger være borte. Det blir fort veldig mye å ta igjen dersom jeg er borte og det rammer bare meg selv.

[Anonym bruker]

Som arbeider for å gjøre karriere mener jeg? Når dere aldri er borte fra jobb, eller må ha minst 40 i feber for å være borte. Som aldri kunne tenkt seg en liten sykemelding fordi man er sliten.

 

Jeg har høyere utdannelse, og jobb som hører til utdannelsen, men jeg jobber likevel kun for å få penger på konto. Og jeg tar ut en egenmelding nå og da hvis jeg er syk. Trenger ikke ligge for døden altså.

 

Dere som kun er borte fra jobb hvis dere er så syke at dere er døden nær, hvorfor det?? Tror dere noen kommer til å takke dere for innsatsen?

 

Anonym poster: b4a0eac9848e6b8055d5f36d16b03ee3

Ja, det er noen som takker meg for god innsats. Desuten liker jeg jobben.

Det høres forferdelig trist ut å ikke ha klart å skaffe seg en jobb du trives i og som gir deg noe mer enn bare en inntekt.

 

Anonym poster: fb5e5991db2d0ae60c0f371d716ff32d

[LillaGorilla♥♥]

Jeg er ikke karrierekvinne, men jeg er heller ikke borte fra jobb uten god grunn. Hvis jeg er såpass at jeg kan gjøre jobben min, så går jeg på jobb.

Er jeg så syk at jeg ikke greier det, blir jeg selvsagt hjemme.

 

Jeg elsker nemlig jobben min, kollegaene mine og det sosiale ved det, og nå som jeg har vært borte i lengre tid pga sykmelding/permisjon, så kjenner jeg at jeg savner det noe fryktelig. Og jeg kan ha dårlig samvittighet hvis jeg er mye borte fra jobb.

 

Det eneste jeg ikke "firer på" eller nøler med, er å være hjemme om barnet mitt er sykt. Da har jeg ikke dårlig samvittighet, for ungen kommer alltid først.