Karrierekvinne vs babyer!

[Anonym bruker]

Dilemma!

 

Jeg har alltid elsket arbeidet mitt og er ekstremt glad i å arbeide.

Liker jaget, maset, nye mennesker, oppnå nye og bedre resultat etc.

 

For 5 mnd siden ble jeg mamma til 2 premature tvillinger. Hadde aldri trodd at jeg skulle befinne meg i den situasjonen som jeg gjør nå. Barna var ekstremt små (lengde og vekt) og kom 2 mnd før tiden pga komplikasjoner i svangerskapet.

 

De 2 gullene er nå lagt for kvelden og her sitter jeg å tenker, snart er det arbeid igjen. Skrekk og gru!!!!! Jeg har overhodet ingen interesse av jobben min lengre, har overhodet ingen lyst å sende gullene våre i barnehage ved 1 års alderen.

 

Morsinstinktet har tatt overhånd over karrierekvinnen som jeg var! Hadde aldri trodd at dette skulle skje når jeg ble gravid.

 

Her er det bare å søke om kontantstøtte. Aldri om jeg sender gullene våre i barnehage ved 1 års alderen når permisjonen min er over.

 

Flere som har det slik?

 

Anonym poster: 57a60e8879b4f849220dc0f22f79206c

[Gjest UndrendeUllteppe]

Tror mange har det slik ja, morsinstinktet overkjører gjerne fornuft og pliktfølelse så det synger

 

For min egen del var det ingenting som virket mer brutalt og unødvendig enn å sende gutten i bhg når permisjonen var ferdig. Men etter noen uker i jobb var det ganske greit likevel og lillegutt stortrivdes i bhg fra dag en, det hadde mye å si.

[Firekids]

4x 16-18 mnd permisjon her. Det var helt nydelig!

[Anonym bruker]

Ja! Jeg skal tilbake i jobb snart, barnet er ca 1 år. Pappaen skal være hjemme frem til høsten, så babyen må ikke i barnehagen, men jeg sliter allikevel! I går gråt jeg over tanken på at jeg snart må tilbake... Huff!

 

Anonym poster: 21819c339f205d6528529385a7e53f1a

[Førstemann]

Tror nok det er ganske vanlig, ja Jeg hadde det på samme måte, og fremdeles er det barna først når det kommer til jobb. Har ikke dårlig samvittighet for å la jobben seile sin egen sjø hvis barna trenger meg Og jeg har en ansvarsfull stilling som jeg er alene om, ingen tar mine ting når jeg er borte.

[Elsker livet]

Jeg hadde også syns det hadde vært skrekkelig å sende barna i bhg. fra ettårsalderen. Men dette har jeg visst med meg selv lenge før jeg fikk barn. Har hatt dette morsinstinktet fra jeg var ganske ung. Karriere har jeg aldri brydd meg om. Men når barna flytter ut kommer kanskje andre personlige behov.

 

Vet om flere som har det slik. Venninner som hadde tenke å dele permisjonen 50/50, men som trakk det tilbake rimelig fort etter barnet kom. De har gjerne tatt ulønnet permisjon 6-12 mnd. i tillegg. Ikke alle som klarer å forestille seg hvordan de vil reagerer på instinkter før en er i situasjonen.

[Anonym bruker]

Jeg hadde også syns det hadde vært skrekkelig å sende barna i bhg. fra ettårsalderen. Men dette har jeg visst med meg selv lenge før jeg fikk barn. Har hatt dette morsinstinktet fra jeg var ganske ung. Karriere har jeg aldri brydd meg om. Men når barna flytter ut kommer kanskje andre personlige behov.

 

Vet om flere som har det slik. Venninner som hadde tenke å dele permisjonen 50/50, men som trakk det tilbake rimelig fort etter barnet kom. De har gjerne tatt ulønnet permisjon 6-12 mnd. i tillegg. Ikke alle som klarer å forestille seg hvordan de vil reagerer på instinkter før en er i situasjonen.

 

Det er ikke for å dømme, men hvorfor gadd du å ta sykepleier utdanning hvis din intensjon aldri har vært å jobbe? Bare nysgjerrig. Man opparbeider jo studielån og bruker flere år i fattigdom istedet for å jobbe og tjene penger/spare til hus osv.

 

Anonym poster: 45a08c21f43fc45c7c7369970b601cd4

[Anonym bruker]

Både og... men for oss gikk gutten til barnehage fra da han var 10 måneder, fordi han var klar for det. Veldig klar for det. Vi kunne se at han kjedet seg hjemme, at han var lei seg. Da han begynte i barnehagen ble det en stor forandring. Skikkelig blomstring. Han smilte mer, han virket mer fornøyd.

 

Men jeg vet veldig godt at ikke alle barn er sånn.

 

Jeg venter baby nr 2 og lurer på hvordan hun blir. Om hun blir som storbror eller om hun vil ha behov for mer tid hjemme. Det gjenstår å se.

 

Anonym poster: 74cd7530169327c9a5be6e9dcacdc385

[Anonym bruker]

Jeg hadde også syns det hadde vært skrekkelig å sende barna i bhg. fra ettårsalderen. Men dette har jeg visst med meg selv lenge før jeg fikk barn. Har hatt dette morsinstinktet fra jeg var ganske ung. Karriere har jeg aldri brydd meg om. Men når barna flytter ut kommer kanskje andre personlige behov.

 

Vet om flere som har det slik. Venninner som hadde tenke å dele permisjonen 50/50, men som trakk det tilbake rimelig fort etter barnet kom. De har gjerne tatt ulønnet permisjon 6-12 mnd. i tillegg. Ikke alle som klarer å forestille seg hvordan de vil reagerer på instinkter før en er i situasjonen.

 

Det er ikke for å dømme, men hvorfor gadd du å ta sykepleier utdanning hvis din intensjon aldri har vært å jobbe? Bare nysgjerrig. Man opparbeider jo studielån og bruker flere år i fattigdom istedet for å jobbe og tjene penger/spare til hus osv.

 

Anonym poster: 45a08c21f43fc45c7c7369970b601cd4

 

Kanskje det ville blitt enklere å treffe og gifte seg med en rik lege som sykepleier? :-P

 

Anonym poster: 74cd7530169327c9a5be6e9dcacdc385

[Elsker livet]

Jeg hadde også syns det hadde vært skrekkelig å sende barna i bhg. fra ettårsalderen. Men dette har jeg visst med meg selv lenge før jeg fikk barn. Har hatt dette morsinstinktet fra jeg var ganske ung. Karriere har jeg aldri brydd meg om. Men når barna flytter ut kommer kanskje andre personlige behov.

 

Vet om flere som har det slik. Venninner som hadde tenke å dele permisjonen 50/50, men som trakk det tilbake rimelig fort etter barnet kom. De har gjerne tatt ulønnet permisjon 6-12 mnd. i tillegg. Ikke alle som klarer å forestille seg hvordan de vil reagerer på instinkter før en er i situasjonen.

 

Det er ikke for å dømme, men hvorfor gadd du å ta sykepleier utdanning hvis din intensjon aldri har vært å jobbe? Bare nysgjerrig. Man opparbeider jo studielån og bruker flere år i fattigdom istedet for å jobbe og tjene penger/spare til hus osv.

 

Anonym poster: 45a08c21f43fc45c7c7369970b601cd4

 

Jeg har hatt intensjon å jobbe, men ikke mens vi har barn på barneskolen.

Fordi det er fint å ha en utdannelse og ha litt arbeidserfaring, både som en sikkerhet og for selvutvikling. Dessuten hadde jeg ingen garanti for at vi skulle få barn så snart. Hadde ikke første barnet kommet etter jeg hadde jobbet ett år, hadde jeg fortsatt å jobbe. Senere skal jeg begynne i jobb, men ikke nå.

 

Man må ikke opparbeide studielån, og vi lever ikke i fattigdom. Har god økonomi.

Endret 12. februar 2013 av Elsker livet

[Elsker livet]

Jeg hadde også syns det hadde vært skrekkelig å sende barna i bhg. fra ettårsalderen. Men dette har jeg visst med meg selv lenge før jeg fikk barn. Har hatt dette morsinstinktet fra jeg var ganske ung. Karriere har jeg aldri brydd meg om. Men når barna flytter ut kommer kanskje andre personlige behov.

 

Vet om flere som har det slik. Venninner som hadde tenke å dele permisjonen 50/50, men som trakk det tilbake rimelig fort etter barnet kom. De har gjerne tatt ulønnet permisjon 6-12 mnd. i tillegg. Ikke alle som klarer å forestille seg hvordan de vil reagerer på instinkter før en er i situasjonen.

 

Det er ikke for å dømme, men hvorfor gadd du å ta sykepleier utdanning hvis din intensjon aldri har vært å jobbe? Bare nysgjerrig. Man opparbeider jo studielån og bruker flere år i fattigdom istedet for å jobbe og tjene penger/spare til hus osv.

 

Anonym poster: 45a08c21f43fc45c7c7369970b601cd4

 

Kanskje det ville blitt enklere å treffe og gifte seg med en rik lege som sykepleier? :-P

 

Anonym poster: 74cd7530169327c9a5be6e9dcacdc385

 

Han traff jeg gjennom en venninne, ikke gjennom utdannelse. Så den var mer tilfeldig

[Gjest yrild]

Tror de aller fleste får panikk av tanken på å sende barna i barnehage og at de selv skal være så mange timer borte fra dem hver dag.

 

Selv må jeg si at jeg eeeeelsket å begynne å jobbe igjen selv om det var tøft å være borte fra barna, men jeg jobbet ikke fullt det første året etter "permisjonsåret".

 

Hvis du har lyst til å være hjemme et år til og du får permisjon fra jobben i tillegg til at dere klarer det økonomisk så gjør det :-)

[Anonym bruker]

Dilemma!

 

Jeg har alltid elsket arbeidet mitt og er ekstremt glad i å arbeide.

Liker jaget, maset, nye mennesker, oppnå nye og bedre resultat etc.

 

For 5 mnd siden ble jeg mamma til 2 premature tvillinger. Hadde aldri trodd at jeg skulle befinne meg i den situasjonen som jeg gjør nå. Barna var ekstremt små (lengde og vekt) og kom 2 mnd før tiden pga komplikasjoner i svangerskapet.

 

De 2 gullene er nå lagt for kvelden og her sitter jeg å tenker, snart er det arbeid igjen. Skrekk og gru!!!!! Jeg har overhodet ingen interesse av jobben min lengre, har overhodet ingen lyst å sende gullene våre i barnehage ved 1 års alderen.

 

Morsinstinktet har tatt overhånd over karrierekvinnen som jeg var! Hadde aldri trodd at dette skulle skje når jeg ble gravid.

 

Her er det bare å søke om kontantstøtte. Aldri om jeg sender gullene våre i barnehage ved 1 års alderen når permisjonen min er over.

 

Flere som har det slik?

 

Anonym poster: 57a60e8879b4f849220dc0f22f79206c

 

Ja gjett a!! Jeg fikk også premature tvillinger , 2 mnd for tidlig.. Jeg hadde ikke tvil en gang, var hjemmeværende i 3 år! Da var det jo kontantstøtte for 3 år også. Etter det jobbet jeg deltid og vært måtte også bli min egen sjef etterhvert, ved å være selvstendig næringsdrivende, slik at jeg kunne være tilgjengelig. Tvillinger krever sitt, og jeg har vært lykkelig med mitt valg om å være mest mulig hjemme.

Morsinstinket mitt er veldig sterkt, og jeg klarer ikke å være fulltids-karrierekvinne, og jeg bryr meg ikke om hva andre mener om mitt valg. Jeg dømmer heller ikke andres valg. For oss var det det eneste riktige, også i og med at tvillingene trenger livsviktige medisiner hele livet, og det var tryggest å gjøre dette selv i småbarns-alderen. Når de begynte i barnehage så var de 3 år og det virket som det var riktig alder for mine barn :-)

 

Anonym poster: 30cb745ba0cf60617c6bd4c97858bd1d

[Anonym bruker]

Men nå setter dere jo likhetstegn mellom morsinstinkt og det å ikke sende barnet i barnehage ved ett års alder?

 

Min datter begynte da hun var 14 måneder....jeg synes det var fælt og jobber livet av meg for å tilrettelegge dagen slik at hun skal få korte dager...men jeg hadde ikke alternativet om å gå hjemme lenger.

 

Jeg liker jobben min, jeg liker å bruke hodet (innen mitt fagfelt), og jeg liker å treffe kollegene mine, jeg vil ha en interessant og utfordrende jobb....betyr dette at mitt morsinstinkt er lavere?

 

Anonym poster: e205f93fcc9521c666fba59706aaf2ff

[Elsker livet]

Men nå setter dere jo likhetstegn mellom morsinstinkt og det å ikke sende barnet i barnehage ved ett års alder?

 

Min datter begynte da hun var 14 måneder....jeg synes det var fælt og jobber livet av meg for å tilrettelegge dagen slik at hun skal få korte dager...men jeg hadde ikke alternativet om å gå hjemme lenger.

 

Jeg liker jobben min, jeg liker å bruke hodet (innen mitt fagfelt), og jeg liker å treffe kollegene mine, jeg vil ha en interessant og utfordrende jobb....betyr dette at mitt morsinstinkt er lavere?

 

Anonym poster: e205f93fcc9521c666fba59706aaf2ff

 

Ikke så godt å måle morsinstinkt innenfor rimelige grenser. Men det finnes nok grader av morsinstinkt. Noe er bra, noe er så sterkt at det blir ufornuftig.

[Anonym bruker]

Kanskje blir det likevel en positiv opplevelse å begynne å jobbe? Du er jo ikke bare mor, men også deg selv. Forhåpentligvis finner du tilbake til gleden ved å bruke hodet på en annen måte:)

Det gjorde jeg!

 

Anonym poster: 5f7f12cf56fcc62c67acc566ee178a23

[Anonym bruker]

Men nå setter dere jo likhetstegn mellom morsinstinkt og det å ikke sende barnet i barnehage ved ett års alder?

 

Min datter begynte da hun var 14 måneder....jeg synes det var fælt og jobber livet av meg for å tilrettelegge dagen slik at hun skal få korte dager...men jeg hadde ikke alternativet om å gå hjemme lenger.

 

Jeg liker jobben min, jeg liker å bruke hodet (innen mitt fagfelt), og jeg liker å treffe kollegene mine, jeg vil ha en interessant og utfordrende jobb....betyr dette at mitt morsinstinkt er lavere?

 

Anonym poster: e205f93fcc9521c666fba59706aaf2ff

 

Nei aldeles ikke, kan forklare deg at jeg kun snakker for min del, for meg var det slik. Har aldri ment at andre ikke har morsinstinkt pga andre valg. Dette er helt individuelt. Jeg er ikke ute etter å måle morsinstinkt, det er ikke hva det handler om, men morsinstinktet mitt var et av grunnene til at det ble det valget jeg gjorde, fordi jeg hadde MULIGHETEN. Ikke alle har muligheten. For oss så lønnet det seg økonomisk også.

 

Hilsen Anonym 9.40

 

Anonym poster: 30cb745ba0cf60617c6bd4c97858bd1d

[Gjest UndrendeUllteppe]

Men nå setter dere jo likhetstegn mellom morsinstinkt og det å ikke sende barnet i barnehage ved ett års alder?

 

Min datter begynte da hun var 14 måneder....jeg synes det var fælt og jobber livet av meg for å tilrettelegge dagen slik at hun skal få korte dager...men jeg hadde ikke alternativet om å gå hjemme lenger.

 

Jeg liker jobben min, jeg liker å bruke hodet (innen mitt fagfelt), og jeg liker å treffe kollegene mine, jeg vil ha en interessant og utfordrende jobb....betyr dette at mitt morsinstinkt er lavere?

 

Anonym poster: e205f93fcc9521c666fba59706aaf2ff

 

Jeg vil si at jeg har veldig sterkt morsinstinkt, men måtte likevel bøye meg for livets realiteter og la gutten begynne i bhg når han var 13 mnd, selv om jeg aller helst (der og da) hadde vært hjemme med ham til han var ti år men vi hadde ikke økonomi til noe annet, og da er det bare sånn det er. Jeg mente ikke å sette likhetstegn ved grad av morskjærlighet og alder for bhgstart, jeg snakket om hva man ønsker og ikke

 

Endret 12. februar 2013 av UndrendeUllteppe

[Light of my life]

Jeg hadde på helt samme måte som deg. Gruet meg forferdelig til å gå tilbake på jobb, men vet du hva? Det gikk faktisk ganske fint Jeg er ikke like "ekstremkarrierekvinne" nå som før jeg fikk barn, men merker at "sulten" kommer tilbake litt etter litt.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg hadde også syns det hadde vært skrekkelig å sende barna i bhg. fra ettårsalderen. Men dette har jeg visst med meg selv lenge før jeg fikk barn. Har hatt dette morsinstinktet fra jeg var ganske ung. Karriere har jeg aldri brydd meg om. Men når barna flytter ut kommer kanskje andre personlige behov.

 

Vet om flere som har det slik. Venninner som hadde tenke å dele permisjonen 50/50, men som trakk det tilbake rimelig fort etter barnet kom. De har gjerne tatt ulønnet permisjon 6-12 mnd. i tillegg. Ikke alle som klarer å forestille seg hvordan de vil reagerer på instinkter før en er i situasjonen.

 

Det er ikke for å dømme, men hvorfor gadd du å ta sykepleier utdanning hvis din intensjon aldri har vært å jobbe? Bare nysgjerrig. Man opparbeider jo studielån og bruker flere år i fattigdom istedet for å jobbe og tjene penger/spare til hus osv.

 

Anonym poster: 45a08c21f43fc45c7c7369970b601cd4

 

Kanskje det ville blitt enklere å treffe og gifte seg med en rik lege som sykepleier? :-P

 

Anonym poster: 74cd7530169327c9a5be6e9dcacdc385

 

Men hvordan tror du det blir å begynne i jobb igjen etter 10-12-14 år hjemme? vil du ikke være veldig usikker da? Man mister jo noe kunnskap/praktisk kunnskap etter så mange år hjemme? Jeg ville ikke vært komfortabel med pasienter og rundt kolleger da. Ikke ute etter å dømme deg Elsker livet. Er bare nysgjerrig på hvordan du takler å bli kastet ut i en jobbhverdag plutselig etter så mange år ute av arbeidslivet.

 

Anonym poster: 811be477c9590429f444645f69a1d718

[ostepop123]

Nei, kjenner meg ikke igjen. Nå er mitt barn friskt og fint, da, så jeg vet ikke hvordan det er å være mor til noen som trenger en mer enn vanlig. Men jeg og far delte permisjonen nesten likt mellom oss, jeg syntes det var en sann velsignelse å komme ut i jobb igjen, men jobbet litt redusert det første året (hadde ammefri og deretter 80% stilling til barnet var 1,5 år). Nå jobber jeg kortere dager men tar igjen det jeg ikke rekker på dagtid etter at barnet har lagt seg- på den måten blir det ikke så lange dager i barnehagen. Funker helt fint, og jeg elsker jobben min! Får dessuten reise en del, og da er det far som tar mesteparten av ansvaret for barneting.

 

Jeg er veldig fornøyd med kombinasjonen jobb + barn og føler det funker helt fint så lenge jeg dedikerer tid til begge deler, og så lenge jeg kan stole på de andre involverte, nemlig far/barnehage.

[Elsker livet]

Jeg hadde også syns det hadde vært skrekkelig å sende barna i bhg. fra ettårsalderen. Men dette har jeg visst med meg selv lenge før jeg fikk barn. Har hatt dette morsinstinktet fra jeg var ganske ung. Karriere har jeg aldri brydd meg om. Men når barna flytter ut kommer kanskje andre personlige behov.

 

Vet om flere som har det slik. Venninner som hadde tenke å dele permisjonen 50/50, men som trakk det tilbake rimelig fort etter barnet kom. De har gjerne tatt ulønnet permisjon 6-12 mnd. i tillegg. Ikke alle som klarer å forestille seg hvordan de vil reagerer på instinkter før en er i situasjonen.

 

Det er ikke for å dømme, men hvorfor gadd du å ta sykepleier utdanning hvis din intensjon aldri har vært å jobbe? Bare nysgjerrig. Man opparbeider jo studielån og bruker flere år i fattigdom istedet for å jobbe og tjene penger/spare til hus osv.

 

Anonym poster: 45a08c21f43fc45c7c7369970b601cd4

 

Kanskje det ville blitt enklere å treffe og gifte seg med en rik lege som sykepleier? :-P

 

Anonym poster: 74cd7530169327c9a5be6e9dcacdc385

 

Men hvordan tror du det blir å begynne i jobb igjen etter 10-12-14 år hjemme? vil du ikke være veldig usikker da? Man mister jo noe kunnskap/praktisk kunnskap etter så mange år hjemme? Jeg ville ikke vært komfortabel med pasienter og rundt kolleger da. Ikke ute etter å dømme deg Elsker livet. Er bare nysgjerrig på hvordan du takler å bli kastet ut i en jobbhverdag plutselig etter så mange år ute av arbeidslivet.

 

Anonym poster: 811be477c9590429f444645f69a1d718

 

Det vil tiden vise. Jeg vet ikke, men uansett trenger man litt tid til å komme inn i oppgavene når man har hatt lang pause eller bytter jobb. Men som sykepleier er det mest rundt pasientrelasjon likt, det faglige endrer seg gradvis, men det er helt normalt å få opplæring på ting som er nytt.

[Anonym bruker]

Her er det motsatt. Gleder meg til å jobbe igjen. Bruke hodet og føle at jeg gjør noe jeg absolutt elsker og kan. Skulle gjerne begynt å jobbe rett etter fødsel, men tar permisjonen siden far ikke har mulighet. Kos og gå hjemme med lillegutt, men blir for kjedelig og stillesittende.

 

Anonym poster: 62aa4cd4e5944abcb6831b43e1cee7e7