Er det farlig med fortrengte minner?

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en forferdelig barndom, og husker nesten ingenting av den.

Nå er jeg 21 år, og føler i grunnen at jeg har glemt mesteparten av livet mitt.

Det jeg husker mest var de store traumatiske opplevelsene jeg hadde, og noen få gode minner.

 

Kan jeg klare meg resten av livet, selv med disse fortrengte minnene?

(Har jo klart meg til nå)

Kan jeg bli en god mor, selv om jeg ikke har hatt en god barndom?

 

 

Anonym poster: f526ff9de394570f3ea8fd6468bc2ff9

[Anonym bruker]

Har også hatt svært uheldigeopplevelser i barndommen jeg har fortrengt. Vil selv påstå å være en svært god mor . Kun en periode nå ondet siste har minnene fra barndommen plaget meg og det er fordi jeg har vært svært syk i over ett år uten at legene har funnet ut hvorfor. Konklusjonen deres ble derfor psykisk og jeg begynte forberede meg på at all fortid måtte opp og frem, selv om jeg ikke selv helt kunne forstå hvordan/hvorfor jeg kunne bli så syk. Vel, i 12 time fant de at jeg har borreliose, så nå lever jeg godt igjen med "hemmelighetene" mine Jeg er 37 år

 

Anonym poster: c4b5e1bb102539183dea0a85c03965fa

[Anonym bruker]

Det klarer du om du vil. du må bare vite det at du velger selv ditt eget liv nå som du er stor.. det er tøft men du vil klare og jobbe med selv om du vil.. vil du leve i fortiden eller komme deg videre.? Vil du la din fortid hindre deg i å skape en go fremtid. jeg gikk igjennom det samme etter jeg fylte 20. Er nå snart 24 og har klart det... :-) det er både en lang og tøff prosess. du må være sterk og forstå at kanskje du har noen personalitetsforandringer inni deg og preget av barndommen. vise følelser riktig kan være en vanskelig bit å også å takle minnene og akseptere ditt liv. den du selv er.. du betyr noe...

 

Anonym poster: bfcf2fa9c327a4901b5979b956abcb1d

[Anonym bruker]

Jeg husker heller nesten ingenting fra min barndom og lever helt ok med det. En sjelden gang gnager tankene om hvorfor jeg, hva skjedde osv, men da er jeg oftest veldig sliten og tillater meg selv å gruble og grave. Da hjelper det å sove en halvtime eller gjøre noe annet, så er tankene og gnagingen borte. Viktigste for meg har vært å klare å erkjenne for meg selv at jeg har det bra idag, og tillate meg selv å være glad, og at andre er glade i meg, akkurat som jeg er, ikke fordi de vil meg noe negativt. Veien dit har vært tøff, men med god støtte og vissheten om at jeg kan gå til mannen og få en god klem eller gråte om jeg trenger det, uten at det blir noe mer mas utav det har gjort meg trygg igjen

 

Anonym poster: 7b5261152448c7b51d4ee83d1420b61a

[Anonym bruker]

Det klarer du! Det kan være tøft, men du må ta et valg på om du skal leve som et offer for det som har skjedd deg eller om du selv skal ta kontrollen. Fortrengte følelser kan gjøre at du har du har unormalt sterke følelsesreaksjoner. For eksempel at du blir veldig lei deg, sint eller glad uten at det som skjedde egentlig var så sterkt. Opplever du dette kan det være god hjelp i samtaleterapi. Jeg har likt kognitiv terapi godt. Der snakker man ikke om hva som er skjedd i særlig grad, kun om nåtid og fremtid.

 

Ikke vær redd! Du er voksen nå, og ingen kan skade deg mer! Vær sterk og det beste mennesket du kan være for deg og de du er glad i. Du også vil få et fint liv

 

Anonym poster: 1b44b63b1c3c503889f70f28060b02c4

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om man kan leve godt med fortrengte traumer, men jeg tror du kan bli en god mor.

 

Jeg har ikke på langt nær hatt en slik oppvekst som du har, men har enkelteppisoder jeg har fortrengt.

 

Det som jeg opplevde ved å få barn, og som kan være greit å være klar over, var hvor mye følelser som kom. Jeg opplevde en stor sorg over min egen barndom. Jeg kjente på hvordan det viktigste i verden var å beskytte mine små babyer/barn, og skjønte at de følelsene hadde ikke vært der for meg som baby/barn. Jeg fokuserte mer på mamma(tror det pga jeg ble mor selv), men også pappa og distanserte meg mentalt fra de.

 

Vet ikke om det her gir mening eller noen skjønner hva jeg mener. Poenget er ihvertfall at du ved å bli mor, setter i gang følelser i kroppen. Og det er jo nødvendigvis ikke dumt, bare greit å være litt forberedt.

 

Anonym poster: f3f8cb5d32e00e1af51f899368b8f2f7