Ulykkelig ....

[Anonym bruker]

Jeg burde vært på mitt aller lykkeligste nå ... Har nettopp fått en nydelig sønn jeg er helt oppslukt av. Men jeg føler ikke jeg mestrer eller klarer eller gjør ting riktig.

Hadde en forferdelig fødsel som endte i keisersnitt, og klarte ikke gjøre noe ting etter fødsel. Måtte ha hjelp til alt, klarte overhodet ikke å ta vare på sønnen min. Klarte ikke å stå oppreist engang.. Takk for at min samboer var der, han var enestående og gjorde alt, mens jeg lå der og følte meg ubrukelig ... For en jævlig følelse.. Jeg hadde endelig blitt mor, og klarte ikke holde han engang..

 

Nå har vi kommet hjem, og følelsen av å være ubrukelig slipper ikke taket ...

Har fremdeles mye vondt, men klarer mer for hver dag, men alt har bare falt i hodet på meg nå og gråter mye, føler meg helt tom,mislykket og tappet for krefter ... Samboer legger ikke skjul på at han er dritt lei, og synes jeg bare sutrer, og mener jeg ikke har noe å klage på...

Idag har vi kranglet så mye at vi har pratet om å gjøre det slutt til og med. Han sier han ikke orker meg mere .. Det er ikke til å tro eller holde ut. Skulle ikke være sånn nå ..

 

Og ja han har helt rett. Jeg burde vært helt fra meg av lykke, men jeg klarer ikke legge fra meg negativiteten. Grøsser bare ved tanken på fødselen.. Var så livredd og panisk på slutten, og klarer ikke glemme følelsen. Føler jeg står på tuppen av et stup enda.. Føler at jeg holder på å bli gal....

 

Hvordan ta seg sammen ?????

 

Anonym poster: b52b838b5cc3c221790dbcb331c82d57

[Anonym bruker]

snakk med noen om fødselen og jobb litt mer å bearbeide alt som skjedde.(også vær ærlig for samboeren, prøv å forklar han hva du sliter med) sikkert ikke noe godt for deg med både traume i fht fødsel og sikkert litt barsel blues i tillegg. håper dagene ser bedre ut fort, lykke til videre og gratulerer med sønnen klem

 

Anonym poster: c4ea72ef85fee1ef5331696e5f4a4d2d

[Fae]

Høres ut som fødseldepresjon Been there done that. Tok lang tid før jeg fikk snakket med noen. Men jeg føler det var det eneste som hjalp. Å snakke med noen profesjonelle. Dersom du var stresset og opplevde stor påkjenning under fødsel kan det og være post traumatisk stress syndrom, ofte linket sammen med fødseldepresjon.

 

Oppsøk hjelp.

 

Helsesøster, lege, psykolog etc.

Endret 10. februar 2013 av Twigs

[Siss*40]

Høres ut som fødselsdepresjon, og det er noe som er veldig vanlig! men som det snakkes lite om. Tror at jo raskere du får hjelp, dess raskere vil du komme ovenpå igjen. Det nytter ikke å "ta seg sammen" - like lite som om du har influensa og 40 i feber kan "ta deg sammen" og bli bra igjen.... Du må ha noen å prate med, bearbeide ting som har skjedd, kanskje medisin, men snakk med helsesøster. Du er ingen dårlig mor!! Det er ikke noe du kan noe for! Og en "sur" samboer, vil bare gjøre ting mye værre. La han lese noen av innleggene her. Veldig vanskelig å forstå for utenforstående! Ønsker deg alt godt - og det går over! Det blir ekstra tøft fordi alle rundt deg tenker du skal være SÅ lykkelig, og så er ikke følelsene slik de alle forventer... Bare det at du skriver om det her, viser at du er en god mor - som søker råd - fordi du kjenner at ting ikke er som de helst skulle ha vært. Store klem - og masse lykke til!!!

[Ikkenonick]

Og for å legge til noe til de fornuftige og gode rådene du har fått over her;

Det er ikke "fra seg av lykke" jeg ville bruke til å beskrive det å ha nyfødt baby.

Selv elsker jeg unger, synes babyer er veldig søte men kan ikke selv fordra babytiden. Jeg synes det var veldig voerveldende første gang jeg fikk barn, og jeg ville være en slik "fikser alt og baker kaker mamma". Hah.

Jeg traff veggen, hadde moderat til alvorlig fødselsdepresjon med førstemann.

Med andremann var jeg mer ærlig med meg selv på veien. Babytiden er ikke greia for meg, virkelig ikke. Det er noe som må til, babyer er som sagt søte, og det er utrolig å se dem vokse. Men jeg trengte flere år før jeg ble komfortabel i mammarollen, og en av tingene som gjør meg komfortabel er når man kan snakke med barna.

 

Så dersom du forventet å være "fra deg av lykke", kanskje du skal gå en runde til med deg selv også? Det er fantastisk å ha fått barn, men resten av det er faktisk ikke bare gull og glitter, og samvittighet og mestringsfølelse er jaggu meg noe som plager alle mammaer på et eller annet nivå

[Anonym bruker]

Ok, fra seg av lykke var kanskje litt feil utrykk, men ikke langt unna for vi har mistet 3 ganger før, pluss 1 tvilling i dette svangerskapet, så det var virkelig etterlengtet,og har vært rimelig nervøs under store deler av svangerskapepet, og når ting begynte å gå dårlig i fødselen, var jeg så livredd for at jeg skulle bli slått på målstreken...

 

Ante ikke at dette var vanlig overhodet.. Såvidt jeg har hørt og blitt fortalt av venner som har barn er de jo helt i skyene, og har knyttet sterke bånd.

Skammer meg sånn når jeg forteller det, men de første dagene på barsel følte jeg knapt at det var min unge ... Fikk jo ikke med meg at han kom ut, lå lenge på overvåkningen, og etterpå, full av morfin fikk jeg "utdelt" min baby .. Bisarr,bisarr opplevelse !!

 

Nå blir jeg heldigvis helt rørt bare av å se på han

 

Og tusen takk for gode svar.. Det hjalp å høre at jeg ikke er den eneste. Om det er vanlig er det tydelig at det ikke snakkes så mye om nei .. Skambelagt ?

Om man ber om hjelp kommer man i søkelyset hos barnevernet da ? Blir man fulgt opp ekstra ?

Vil jo selvsagt klare dette selv..

 

Anonym poster: b52b838b5cc3c221790dbcb331c82d57

[Anonym bruker]

Det er ikke uvanelig å føle det slik du gjør. Jeg og trodde at man skulle være superlykkelig over å ha blitt mamma, alle sa jo at man ble det. Men jeg følte en enorm tomhet, kunne ikke skjønne han var min, hatet å holde han, stelle han, amme og alt som hadde med han å gjøre på mange uker. Gikk til psykolog gjennom helsestasjonen og hadde mannen hjemme i 8 uker etter fødsel. Nå er gutten 8 mnd, og først nå begynner lykkefølelsen å komme.

 

Anonym poster: 1d82167795f2f58ea19a9fe04249165d

[Anonym bruker]

Nei, man kommer ikke i søkelyset i barnevernet om man ber om hjelp. Og man får ekstra oppfølging hvis man trenger det. Uansett er det normalt og ha "postpartum blues" etter fødsel i 14 dager, hvis alt fremdeles er håpløst etter det er det lurt å fortelle helsesøster om hvordan ting føles. Virker jo som dere nettopp har kommet hjem fra sykehuset. Og når du blir helt rørt av å se gutten din nå så har du jo positive følelser for han og da går det jo riktig vei for dere:) Det går bra, så lenge du får i deg noe mat og drikke, så går det fint. Så tidlig i svangerskapet er det ikke noe problem, og heller ikke uvanlig. Så lenge blodprøver og urinprøve er bra, så er det inge grunn til bekymring. Viktig å drikke mye så du ikke blir dehydrert. Spise ofte, men lite, hjelper på kvalmen. lykke til:)

 

Anonym poster: 1d82167795f2f58ea19a9fe04249165d

[Anonym bruker]

Guri, meg som skreiv over. Skjønner ikke hvorfor den siste delen av svaret kom med. Jaja, må ha kommet borti noen taster og tydeligvis limt inn noe. Har jo ikke noe med ditt innlegg å gjøre i det hele tatt.

 

Anonym poster: 1d82167795f2f58ea19a9fe04249165d

[Anonym bruker]

Jeg hadde det også litt som du etter vår første; klarte ikke glede meg var bare lei meg og sliten.. Og det tok nesten et år før jeg fikk skikkelig morsfølelse.. Jeg ba ikke om hjelp og er overbevist om at jeg sleit så lenge på grunn av dette.. Da nummer tok kom hadde jeg den følelsen alle snakket om; jeg var forelska og følte med en gang at denne babyen var min og verdens fineste etc etc.. Med førstemann føltes han bare uvirkelig da vi var på Barsel, og jeg klarte ikke å stoppe å tenke på hvor mye han ville påvirke livet mitt, hva jeg ville gå glipp av etc.. I tillegg klarte jeg ikke å "slippe" fødselen, jeg tenkte på den mer eller mindre hver dag i et halvt år..

 

Søk hjelp på helsestasjonen HI, de fleste kommuner har lavterskeltilbud på psykolog. Hvis de tenker det et alvorlig blir du henvist videre til spesialhelsetjenesten. IKKE går med dette alene!!! Og samboeren din han forstår nok ikke dette, du er jo ikke den han trodde du skulle bli nå, men det forstår han bedre hvis han forstår at du er deprimert! For det tror jeg også du er!

 

Lykke til!!

 

Anonym poster: 521f5bdfb25dd2438fb08a86abe1c58a

[Anonym bruker]

om man får fødselsdepresjon, kan mannen få ta over permisjonen en tid, slik at mamman får kommet seg ovenpå igjen.

Da slipper du å gå rundt å føle deg som en zombie som også skal ta vare på et nyfødt barn.da kan du iallefall overlate barnet til pappan mens du konsentrere deg om å bli bedre.

 

helsestasjonen skal hjelpe deg med dette, de har et nytt prosjekt på gang der de spør om mammaens psykiske helse før og etter fødsel(fikk ikke du utfylt et slikt et i svangerskapet ditt?)

Dra dit så fort som mulig og la ballen begynne å rulle.

 

Du er IKKE alene om disse følelsene!!

 

Anonym poster: 7f749d328fa57aa89a68df3bf261d2dd

[Anonym bruker]

<3 klem til deg <3 jeg og "burde være" lykkelig.. huff...

 

Anonym poster: ca4831061abcf515a69c4471a4b7dd25