Huff, dum venninne-irritasjon..

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at et årelangt venninneforhold er på tur å brenne ut/gå over.

Det er så leit.

Jeg og min venninne har ikke snakket om det, men antar at hun bare skjønner det - akkurat som meg.

 

Saken er at vi ikke besøker hverandre selv om vi bare bor 20 min unna hverandre med bil.

Jeg har besøkt henne de siste gangene. Spurte henne om hun ikke hadde lyst å komme på besøk nå som mannen er hjemme og kan passe barna. Da fikk jeg bare til svar at jeg som går hjemme kan komme til henne!

Hun som har gått hjemme i nesten to år (har nå begynt som ekstrahjelp på dagtid) og har fått besøk av meg (som har vært i over 100% jobb, har barn akkurat som henne, ørten fritidsaktiviteter, ulike verv etc - fullt opp å gjøre mao!). Nå jobber jeg kun 30 %, er gravid og har bekkenløsning. Synes likevel det er så urettferdig at det kun er jeg som skal besøke henne. Jeg er lei nå. Det verste er at vi er godt voksne mennesker som begge burde evne å se lengre enn våre egne grenser.

 

Synes det er trist at vennskapet "fader ut"...

Burde jeg ta opp kampen og si det jeg mener (og risikere vennskapet pga en bagatell) eller bare la det gå stille og rolig over? Hva hadde du gjort?

 

Anonym poster: d322451203e0e471eac4e63351b46f63

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Du må nesten bare spørre deg selv: Er vennskapet verd å kjempe for?

[Anonym bruker]

Vennskap er å ta og gi, å om hun ikke gir mer enn hun tar, så bør du vel vurdere vennskapet.

 

Anonym poster: 5c50f06173b196aebd26bbd0e2634421

[Anonym bruker]

Klart det er vits! Mine venninner er unike på hver sine måter og jeg setter utrolig stor pris på alle som én! Jeg om min venninne har kjent hverandre i mangfoldige år, fra vi begge var ungdommer.

 

MEN når sant skal sies så har jeg det siste året begynt å irritere meg over væremåten hennes. Feks det at hun skal hevde seg hele tiden, være best og såå unik hele tiden. Sier imot meg på alt selv om hun åpenbart ikke har mer kunnskaper enn meg på osv. Jeg har svelget unna og tenkt at det er bare slik hun er (unik på sin egen måte altså). Jeg har bare godtatt at hun er slik. Samme som at jeg har godtatt å dra på besøk til henne pga at hun har vært hjemme med baby.

Nå er babyen blitt stor og går i Bhg. Og jeg er gravid med skrantende helse. Nå kjenner jeg at jeg blir irritert over at hun forventer at det skal være slik for alltid.

 

Jeg er redd for at jeg overreagerer og er irrasjonell. Jeg er jo glad inni venninne, men jeg ønsker ikke være den som må gi meg hele tiden :/

 

Tror rett og slett at jeg bare må se det an og ha litt is i magen..

 

Anonym poster: d322451203e0e471eac4e63351b46f63

[Anonym bruker]

Gravid med skrantende helse faktisk Jeg er gravid OG HAR skrantende helse, mener jeg.

 

HI.

 

Anonym poster: d322451203e0e471eac4e63351b46f63

[Junimage]

Jeg har hatt det på samme måte med en god vennine, og har nå valgt å ikke gi mer jeg heller. Hun var med på fødselen til barnet mitt, valgte henne som fadder, ba de i bursdager osv. Jeg var alltid den som dro dit på besøk selv om jeg var delvis i jobb, og hun gikk hjemme med baby etterhvert. Jeg ble ikke bedt i dåp eller bursdager til hennes barn, og nå hadde hun nettopp 30 års lag som jeg ikke ble bedt i. Så ble veldig overrasket over en sms med gratulasjoner med at jeg var gravid, og hvor glad hun var i meg.

Et vennskap skal gå begge veier, og når det bare er en som gir, så er det ikke verdt det i mine øyne. Jeg gidder ikke si noe, føler jo at det ikke er noe vennskap lengre, og det er ikke jeg som har stengt henne ute.

[Anonym bruker]

Har mistet flere som jeg trodde var veldig gode venninner. Da jeg tilslutt ble lei av å alltid være den som tok kontakt/kom på besøk, hørte jeg ikke mer fra de. Det viste seg at jeg tydelig ikke var så viktig for dem. Har en venninne som har blitt flink å sende melding/ringe, men det er det. Hun fikk seg type som bodde en liten time forbi huset vårt, og i hvert fall annenhver helg kjørte de forbi 2 ganger - de kom ALDRI innom for å si hei, se hvordan vi hadde fått det etter at vi flyttet. Jeg ba dem flere ganger. Vi bodde der i over et år, men de kunne aldri sette av 5-10min engang. De hadde ikke barn, men det var jeg som alltid måtte komme til henne. Både som høygravid, men også med baby på slep. De var hjemme hos oss en eneste gang, det var i dåpen. (gjett om jeg har angret på at jeg valgte henne som fadder) Jeg har vært hos dem utallige ganger, både den ene og andre plassen. (de beholdt begge leilighetene da de giftet seg) Da de fikk barn, kunne hun i hvert fall ikke komme. Det ble for langt å kjøre, for mye styr. Det virket som det var lettere og kortere vei for meg enn for henne. Har prøvd å snakke med henne, men det går bare ikke inn... så tilslutt sluttet jeg å ta kontakt. Nå er det hun som sender melding /ringer en sjelden gang, men det er ikke nok. Jeg fortjener mer! Jeg leste et ordtak for en stund siden, som passer så bra... kommer ikke på eksakt hvordan det var, men noe sånt som: "Ikke vær et punktum i noens liv, om du bare er et komma i deres" Jeg er lei av å bruke tid på noen som veldig tydelig ikke synes jeg er verdt deres... Nei, vennskap går begge veier. Jeg har kanskje nå bare noen veldig få venner, men de er i det minste ekte!

 

Anonym poster: 7687d56bc47829b4c2061be5cd5eb6d6

[Anonym bruker]

Sorry langt og tett. La om til Windows 8, og nå kan jeg plutselig ikke lage avsnitt her lenger??? Kommer også opp rød strek under ord jeg staver feil... hm..

 

Anonym poster: 7687d56bc47829b4c2061be5cd5eb6d6