deprimert og tiltaksløs mann.

[Anonym bruker]

har i grunn nok med meg selv for tiden, som er gravid og det som hører med der. Men min mann har jobbet ganske mye siste året og er delvis utbrent vil jeg si, som fører til at han er alltid sliten her hjemme og tiltaksløs. Jeg vet at han siste året har hatt mye å tenke på forbindelse jobb, som krever mye av ham. (og det er ikke bare å sykmelde seg til hodet har bedret seg eller finne noe annet. :/ Han er ansatt i eget AS)

Alt ansvar på barna faller på meg (hente/bringe bhg, aktiviteter, alt i huset som husvask, klesvask, rydding, middagslaging/handling osvosv. ) jeg jobber selv mandag til fredag så er på jobb når barna er i bhg. Jeg er gravid og formen er i grunn opp og ned. Men kjenner nå at jeg vet ikke hvor mer jeg orker å ta hensyn til han og føler hans tilstand påvirker meg og barna negativt og vi må hele tiden ta hensyn til han. Jeg har noen tunge dager selv psykisk (har det slik når jeg er hormonell og gravid) men klarer å skjule det bra for omverdenen og ikke minst barna. Det bruker å gi seg etter svangerskapet er ferdig, har vært slik de andre gangene også.

Han går til samtaler hos psykolog, så hjelp har han men føler jeg ikke orker mer. Jeg er helt tom og føler jeg trenger en pause. Sliten av alt og av å hele tiden ta hensyn. Hva med meg?? Jeg vet at en slik psykisk lidelse som han nok har tar tid å gjøre noe med, men føler jeg ikke har mer tid. :/ han sier han gleder seg til jeg ikke er gravid lenger, for da vil jeg bli mer mitt gamle "jeg". Men hva skal jeg si da om han?!?!? Han ser ikke vvordan han er og prøver jeg å si noe så vrir han på det.... Puh, vanskelig situasjon dette, både for han og meg.... Noen som har gode råd og tips, eller har lyst å dele noen erfaringer????? Takknemlig for svar:))

 

Anonym poster: 7affb93dd5fc5510fca422fb7221fa16

[Anonym bruker]

Bli med ham til psykologen hans og fortell hvordan han er. Enkelt og greit.

 

Anonym poster: f3b0ba298eaa20d4e615d15f41c7f77d

[Anonym bruker]

Har en mann som er kronisk syk, noe som gjør at jeg må ta meg av barnehagebringing/henting (med hjelp av min mor for å få kabalen til å gå opp). I tillegg faller alt arbeidet i huset og diverse annet på meg, så veit hvor slitsomt det kan være å måtte bære hele familien alene, Min mann er også deprimert, og derfor sprer mye negativ energi (selvom han prøver å ikke påvirke oss andre).

Lurer nå veldig på om dette er noe jeg orker i lengden...

Hva er det som holder deg igjen hos din mann?

For min del er det mye det at barna er så glad i han, og at han jo prøver å være tilstede.

Hvordan har mannen din vært i de andre graviditetene ? Er han egentlig en mann som stiller opp i periodene da han ikke er deprimert?

 

Anonym poster: 7184f7d01b58c96505d224d8e2e2f68d

[Berlinerbolla]

Jeg elsker jo han, men føler snart ikke det er nok. Han er ellers veldig flink med barna.

Han har tidligere (6 år siden) hatt en psykisk tilstand der han var plaget med sosial angst og depresjoner pga dette. Det ble han helt kurert for uten medisiner og har ikke hatt tilbakefall på akkuratt dette. Men er vel lettere disponert for andre ting også da.... Jeg mener han må kunne skille jobb og privat men det klarer han ikke, og jeg er så møkklei av det. Tøff tid på jobb siden de sliter med at folk ikke gjør opp for seg og at ting da tar tid, men det kan ikke være slik at hans sinnstilstand her hjemme gjenspeiler hva som skjer på jobb. Må være mer profesjonell enn det :/

[Berlinerbolla]

Skjønte ikke hvorfor jeg var anonym i hovedinnlegget;p

Kanskje jeg får være med han til psykologen å fortelle hvordan alt er... Kanskje det blir mer hjelp å få da... Er bare grusomt sliten!!!! Hva gjør man med tiltaksløse menn????