Manglende livslyst

[Anonym bruker]

Ikke som i at jeg ikke har lyst til å leve. Jeg skal ikke bli borte fra datteren min.

 

Men jeg mangler helt lyst til å stå opp og leve livet på morgningen. Jeg kan føle at ting er ok etter fire fem timer oppe. Men før den tid ser jeg ingen grunn til å være på beina.

 

Jeg blir medisinert mot depresjon og går til behandling, men akkurat livsgnisten/ lysten har ikke kommet. Jeg har valgt å jobbe fulltid likevel, sånn at jeg blir tvunget til å komme meg opp og ut.

 

Men dette går jo ut over mann og barn. Helgene er et ork for meg. Og mannen min blir sliten av det.

 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje noen dom har hatt det likt en gang, men som har funnet en vei som fungerer?

 

Anonym poster: baf987deeca53d93c7fa2dd1dba5771b

[mariposa7]

jeg tror at tankens kraft er veldig viktig.

"Tenk deg glad" :-)

http://www.bjornarsblogg.com/10-tankefeller-kogitiv-psykologi/

[Sunnmøringen]

Skjønner godt hva du mener egentlig!

Står selv på medikament mot depresjon. Har alltid vært en livsglad og positiv person. Møtte veggen fullstendig etter fødsel nr.2, diagnose fødselsdepresjon. Fungerer stort sett bra i hverdagen, men takler stress og høyt tempo dårlig. Kjenner også at motivasjonen til å gjøre ting sammen med familie og venner er borte. Det som tidligere gjorde meg glad, er jeg etterkvart blitt mer likegyldig til. Det meste er et ork! HATER å være likegyldig, for det er ikke sann JEG er. Dette gir jo deg ingen svar på det du kjenner på, annet enn at jeg forstår deg...Vet også at medikamenter ofte kan gjøres oss litt avslipt...

[Anonym bruker]

jeg tror at tankens kraft er veldig viktig.

"Tenk deg glad" :-)

http://www.bjornarsblogg.com/10-tankefeller-kogitiv-psykologi/

 

Jeg tror egentlig på det jeg også, men finner ikke energien til å lese en gang. Men kanskje hvis jeg setter meg som mål å bare lese et avsnitt av gangen så er det mulig...

 

Anonym poster: baf987deeca53d93c7fa2dd1dba5771b