Når kom morsfølelsen?

[Anonym bruker]

Venter mitt første barn i disse dager, og lurer veldig på om jeg kommer til å få morsfølelsen umiddelbart. Er av den typen som aldri har vært spesielt interessert i barn eller babyer.. dvs jeg smelter ikke av å se babyer, liksom.

 

Ble du "forelsket" i barnet ditt med en gang, eller tok det litt tid?

 

 

 

Anonym poster: 496daeac27068e83805237dc7dab09d1

[Anonym bruker]

Første gang tok det tid, og det kom mer gradvis enn plutselig. Han var et krevende barn på mange måter, og jeg kjente mer på en overveldende ansvarsfølelse og redsel for å mislykkes enn kjærlighet. Han var nærmere ett år før jeg følte meg sikker på at jeg elsket han slik man "skal"..

 

Med minstemann kom det med en gang. Det var som om morsfølelsene på en måte var åpnet av førstemann, så da kom det strømmende fra det øyeblikket jeg så henne.

 

Anonym poster: ea9e03b47a20bedef56a84ea225ad10b

[Anonym bruker]

når tvillingene var i magen

 

Anonym poster: d1bb3334786194fbd5a167e7b2e2d5a2

[Anonym bruker]

Jeg ble veldig glad i barnet mitt med en gang, men trodde ikke at barnet likte meg. Så den inderlige morsfølelsen kom etter noen mnd. I begynnelsen var det bare ork.

 

Anonym poster: d626ae268dd0b044868dff1337256f34

[Countess]

Helt ærlig, så tok det litt tid. Husker ikke hvor lang tid, men husker at jeg var lei meg fordi jeg ikke følte denne sinnsyke kjærligehetn "alle" snakket om. Jeg følte meg jo knyttet, og at jeg måtte passe på og ta vare på..ble liksom løvemamma med en gang, men disse overveldende følelsene av kjærlighet tok litt tid faktisk.

Folk er forskjellige, man har ting og følelser å fordøye, og gting kan ta tid før det faller på plass.

Det er viktig å huske på dette, for det er ikke så mange som forteller deg om at du kan føle mye forskjellig.

Men man må være forsiktig med slike følelser. Snakke med jm om dem, og ta det på alvor om det vedvarer.

 

Men uansett, så må man nok ikke smelte av å se babyer, for å smelte av sitt eget. Jeg er ikke så veldig interessert i andre sine barn, men forguder mitt eget

[Anonym bruker]

Babyen min har vært ekstremt rolig i magen. Dette har ført til at jeg ikke har fått noe "nært" forhold til henne som gravid. Klarer liksom ikke å forholde meg til at det ligger et menneske inne i meg - eller at det skal komme ut en ferdig baby..

 

Ser at noen skriver at de har "bondet" med babyen i magen og at de har blitt kjent med fosteret, men det har ikke jeg gjort.

 

HI

 

 

 

Anonym poster: 954db7653de7753ac6a675087210f62f

[Anonym bruker]

Når barnet var ca 8 uker..

 

Før den tid var det meste bare jag og stress og angst for å mislykkes som mamma. For ikke å snakke om den overvældende følelsen av ansvar.

 

Men når jeg tenker på det NÅ så ler jeg innvendig over at jeg trodde det ikke gikk ann å elske dette barnet her!

 

Lykke til med barseltiden din. Alle følelser er normale- husk det.

 

Anonym poster: 41644e4c99fa78f85564b1cff12916a5

[Anonym bruker]

Fem måneder er gått og har den fortsatt ikke :/ Verdens herligste gutt som får det beste, men venter fortsatt på den følelsen

 

Anonym poster: a2ba537994606846402972f50649c666

[♥Madam Mim♥]

Jeg hadde ingen erfaring med barn i det hele tatt før jeg fikk jenta mi. Var vel egentlig nesten litt redd for dem tror jeg. Slet med hvordan jeg skulle forholde meg til dem og turte nesten ikke å ta i dem. Livredd for at de skulle gå i tusen knas....

 

Kan med hånden på hjertet si at det var kjærlighet ved første blikk når jeg så den lille jenta mi. Og alt av stell og senere oppdragelse har gått automatisk, hadde ikke behøvd å bekymre meg for det i forkant :-)

[Anonym bruker]

Jeg bondet ikke noe som helst, men fikk morsfølelsen i det sekundet jeg fikk henne i armene mine. Hadde egentlig ikke tenkt å beholde heller siden jeg kommer fra ei lita bygd langt nord i landet og familien mente dette var latterlig siden faren stakk, men jeg beholdt. Klarte ikke gi henne fra meg.

 

Anonym poster: a5aa66813bed42420a773191d1966e5b

[Countess]

Babyen min har vært ekstremt rolig i magen. Dette har ført til at jeg ikke har fått noe "nært" forhold til henne som gravid. Klarer liksom ikke å forholde meg til at det ligger et menneske inne i meg - eller at det skal komme ut en ferdig baby..

 

Ser at noen skriver at de har "bondet" med babyen i magen og at de har blitt kjent med fosteret, men det har ikke jeg gjort.

 

HI

 

 

 

Anonym poster: 954db7653de7753ac6a675087210f62f

 

JEG tror at mange av de som snakker om bonding og denne fantastiske følelsen bare sier det de tror er riktig.

Det med litt vanskelige følelser etter en fødsel er ennå litt tabu, men gjør dem ikke mindre normale. Du vil få så mye tid du bare vil ha etter at den lille jenta di er født, til å knytte deg.

Uansett så vil det gå bra, du må bare vite at du er normal uansett hva du føler

[HeltLykkelig ♥♥]

Akkurat i det jeg fikk henne opp til meg og hun lå i armene til pappan dølte jeg en ekstrem takknemlighet.. Overvelmende ansvarsfølelse. Kaos av følelser. Men morskjærlighet? Det vet jeg faktisk ikke..

 

Hadde en tøff barselstid og gikk litt på autopilot. Husker jeg gledet meg til hun ble større og nøt overhode ikke tiden.. Så å føle den store morskjærligheten kom med tiden.. Den var nok der, men jeg var for overvelmet til å gjenkjenne den tror jeg.

 

Husker pappan min sente meg en bildeserie på mail med musikk til.. Med bilder av meg, samboer og jenta vår den første uka. Med sangen "kim du no va" med Vamp. Da gråt jeg som en tulling og kjente hvor mye jeg virkelig elsket dette barnet.. Når jeg så oss fra utsiden på en måte. Syk følelse.. Og den lærte meg å ta vare på de små øyeblikkene. Dette var vel ca 1 mnd etter fødsel.

 

Tror det er viktig å ha et realistiske forventninger til det å bli mor, og ukke male alt rosenrødt i hodet sitt.. Men det er lettere sagt enn gjort, for man gleder se jo sånn. Og det er jo fantastisk! Men kanskje ikke der og da. Andre derimot sklir rett inn i rollen med en gang og takler alt helt fint, med morsfølelse fra første sec..

 

Hat jeg sporet av nå?? Jah.. Blei litt skravlesjuk plutselig..

 

[HeltLykkelig ♥♥]

Sorry alle skrivefeil.. Gidder ikke rette det opp nå

[Gjest AnneS]

Med de to første så husker jeg rett og slett ikke! Da var jeg så ung og alt føltes så uvirkelig. Men med tredjemann var jeg veldig glad i han allerede da han lå i magen, og med en gang han kom opp på brystet mitt kom morsfølelsen og forelskelsen som et bombenedslag! Det var voldsomme greier, og jeg kan ikke se meg mett på han. Mannen min følte det også sånn denne gangen, i forhold til de to første gangene. Kanskje kom det kraftigere denne gangen pga at vi er eldre, mer etablerte og alt ligger til rette i forhold til sist?

[Gjest Antarctica]

"Morsfølelse" var der til en viss grad fra dag 1, men Den Store Kjærligheten kommer etter hvert.

[Anonym bruker]

Vet ikke helt, tror den kom sigende litt etterhvert, når alt det som var overvelmende gikk over. Men kan lissom ikke si noe tidspunkt. Nå når lille er 10 mnd, så er den her definitivt!

 

Anonym poster: 98723aa7c77abda63696096966aefb63