Tror dere mange gir opp for raskt i ett forhold?

[Anonym bruker]

Er så mange eksempler på par som går fra hverandre de par første årene i småbarnsperioden. Flere jeg kjenner også, forhold som har virket veldg gode og stabile men som ryker når det kommer småbarn i hus.

Jeg tenker at de gir opp for fort, og ofte ikke gidder å kjempe litt for forholdet. Hva tenker dere?

 

Anonym poster: 3af59c90b7bc889de314723bb07cf69f

[Anonym bruker]

Helt enig!

 

Anonym poster: b402de9a75a22dad2e145cedaa5b6acb

[Anonym bruker]

Det vet jeg ikke, men jeg tror altfor mange får barn altfor tidlig.

 

Anonym poster: f8fabac71eb1bdb6e0f673b2ceb4b81c

[Februargullet2013]

Ja er nok noen,men hvis de føler seg så rådville at de kanskje ikke klarer mer,så er det kanskje ikke så lett heller.

[Jettanicole]

De gir nok opp for fort da. Mange glemmer vell å ta vare på forholdet i tillegg til barna da.

[Anonym bruker]

Jeg holder på å gi opp. Fordi når bare EN part i et forhold er interessert i å kjempe, mens den andre driter i det, så kommer det aldri til å gå. Jeg ønsker ikke å kjempe for noen som ikke vil ha meg og ikke elsker meg. Det blir bare desperat og går utover meg selv. Her gir jeg samboer komplimenter for ting han gjør, hvordan han ser ut, gir ham kjærtegn, flørter osv. Passer på å gjøre fint ting for ham. Og null respons tilbake. Samboer viser at jeg ikke er interessant eller attraktiv for ham, foretrekker heller snakke med venner/naboer enn meg, vil ikke ha sex, vil ikke kose osv. Jeg ønsker ikke å leve i et forhold med en som ikke ønsker meg.

 

Anonym poster: 78fb14b4b1ed4e6a2ef72b3e547f7d13

[Anonym bruker]

I tillegg legger han KUN merke til ting jeg gjør feil/ ikke på hans måte. Har jeg gjort noe bra, så forblir det ubemerket.

 

Anonym # 6

 

Anonym poster: 78fb14b4b1ed4e6a2ef72b3e547f7d13

[Anonymusen]

Generelt vil jeg si JA, for mange gir opp for lett. Når det kommer til hvert enkelt forhold som ryker så er det vanskelig for utenforstående å si at en gir opp for lett.

 

Du #6: vet han at du sliter med disse tankene? Har dere snakket om det, og vet han at du kjemper?

[Iiiiik]

Jeg synes det er temmelig arrogant å mene noe om andres grunner til å gå fra hverandre. Det er vel forsvinnende få av dem som ønsker å være to og som ønsker å ha barn i et parforhold som gir opp i første motbakke? For de aller fleste er det vondt å gi opp tanken om et hjem for barna, det er vondt å tenke på at barna skal ha skilte foreldre og at man selv må sende barnet vekk for samvær. Selv om det ser ut som om folk har det bra, trenger det ikke å stemme. Man kan nok tenke at det folk gir som grunn kan være lettvint eller overflatisk eller tynt, men jeg tror allikevel det er vondt for dem og at de heller skulle funnet andre løsninger.

[Gjest Antarctica]

Det er da ikke nødvendigvis snakk om å "gi opp for fort", men om at det å få barn kan sammenlignes med å gjennomgå en middels til stor livskrise. Det gjør i alle fall like stort inngrep i ens liv.

 

Og selv om de fleste "livskriser" (dødsfall i familien, å bli arbeidsledig, å bli skilt, få en alvorlig sykdom, huset brenner o.l.) karakteriseres som negative opplevelser, og det å få barn liksom skal være positivt, så betyr ikke det at omveltningen er noe mindre. Forventningen om "lykke" kan faktisk gjøre det hele mye verre. "Jeg har baby og burde være lykkelige, men jeg bare gråter" - det er jo med på at man føler seg totalt mislykka.

 

Jeg har venner som først har hatt en tung tid på jobb, så en vanskelig fødsel med hastekeisersnitt på toppen, så en lang rekonvalesens periode for mor, en baby som sliter med å få i seg melk og som heller ikke sover så godt, så er det tilbake på jobb (litt for tidlig, føler mor), far skal i permisjon og dessuten pusse opp huset - og når han blir sjuk på toppen av det hele, i et halvferdig hus og med en hylende baby som fortsatt vil ha pupp 4 ganger om natta, da er det ikke rart om et par er totalt i underskudd.

 

Hele situasjonen kan bli totalt betent, fordi man ønsker hjelp og nærhet av den andre, men har null å gi selv. Kan man klandre dem for at de ender opp med konflikter?

[Magia]

Jeg tror at det er veldig lett å være utenforstående og si at de burde gjøre sånn og sånn, og at de gir opp for lett. De som tar avgjørelsen har nok vurdert frem og tilbake og kommet frem til det som er den beste løsningen for dem. Det er så mye som kan gjøre et forhold giftig, og det er helst ting som ikke omverdenen ser så godt. Så man skal være forsiktig med å dømme!

[kosemamma<3]

Ja, i enkelte tilfeller.Nå er det ingen som kan si hvordan et par egenlig har det.

Et vennepar hadde det fint i lag (deres ord) under svangerskapet. En mnd etter ungen var født så ble det samlivsbrudd. Ungen hadde kolikk og de gikk i tottene på hverandre.

I sånne tilfeller synes jeg man gir litt for fort opp.

[Anonym bruker]

Når man skal være ungdommer til man er over 30, og leve livet deretter, så passer ikke det med barn. Nå for tida er det visst mange som er der.

 

Før ble man voksen når man ble 16, og det ble forventet voksen oppførsel fra da av. Nå blir det ikke forventet før du er minst 35 om du er mann. 30 om du er dame.

En skal pleie både venner og venninner, og en skal feste og ha sitt eget liv. Og ingen skal komme og si noe på det. Sånt er ikke forenlig med det å få barn, det opplever altfor mange.

 

 

Anonym poster: 24aaf99c2bdbe9efe5be273f8de2a601

[Gjest Antarctica]

Ja, i enkelte tilfeller.Nå er det ingen som kan si hvordan et par egenlig har det.

Et vennepar hadde det fint i lag (deres ord) under svangerskapet. En mnd etter ungen var født så ble det samlivsbrudd. Ungen hadde kolikk og de gikk i tottene på hverandre.

I sånne tilfeller synes jeg man gir litt for fort opp.

 

Der KAN jo være noen småting du ikke kjenner til - som at mannen i sin desperasjon og omtåka av søvnmangel kanskje hadde seg med en annen dame, fordi kona bare ammet og klagde over vondt i stingene.

 

Eller at kona i i sin desperasjon og omtåka av søvnmangel ble voldelig da hun så gubben snorke på sofaen med en hylende unge i lekegrinda ved siden av, som hadde vekket mor flere rom unna, selv om det var hennes tur til å sove....

[Anonym bruker]

Synes det er vanskelig å dømme andres brudd. Det jeg derimot tror, er at endel får barn for tidlig i forholdet. Hvis man får barn før man kjenner hverandre godt, eller midt i forelskelsens rus, tror jeg hverdagen kan bli ganske tøff. Har man vært sammen i mange år før man får barn, har man jo en langt bedre ballast. Man vet at livet består av flest hverdager, at forholdet går opp og ned, at man kan ha nedturer, men oppnå bedre dager igjen osv.

 

Anonym poster: 0c9a39ce8dbc9a656a9226d42e62ee3a

[Neffi78]

Jeg holder på å gi opp. Fordi når bare EN part i et forhold er interessert i å kjempe, mens den andre driter i det, så kommer det aldri til å gå. Jeg ønsker ikke å kjempe for noen som ikke vil ha meg og ikke elsker meg. Det blir bare desperat og går utover meg selv. Her gir jeg samboer komplimenter for ting han gjør, hvordan han ser ut, gir ham kjærtegn, flørter osv. Passer på å gjøre fint ting for ham. Og null respons tilbake. Samboer viser at jeg ikke er interessant eller attraktiv for ham, foretrekker heller snakke med venner/naboer enn meg, vil ikke ha sex, vil ikke kose osv. Jeg ønsker ikke å leve i et forhold med en som ikke ønsker meg.

 

Anonym poster: 78fb14b4b1ed4e6a2ef72b3e547f7d13

Men har du spurt han om hva han føler for deg, og om han ønsker å fortsette. Eller tar du bare hans oppførsel som et svar på at han ikke er interisert?

[Anonym bruker]

Jeg holder på å gi opp. Fordi når bare EN part i et forhold er interessert i å kjempe, mens den andre driter i det, så kommer det aldri til å gå. Jeg ønsker ikke å kjempe for noen som ikke vil ha meg og ikke elsker meg. Det blir bare desperat og går utover meg selv. Her gir jeg samboer komplimenter for ting han gjør, hvordan han ser ut, gir ham kjærtegn, flørter osv. Passer på å gjøre fint ting for ham. Og null respons tilbake. Samboer viser at jeg ikke er interessant eller attraktiv for ham, foretrekker heller snakke med venner/naboer enn meg, vil ikke ha sex, vil ikke kose osv. Jeg ønsker ikke å leve i et forhold med en som ikke ønsker meg.

 

Anonym poster: 78fb14b4b1ed4e6a2ef72b3e547f7d13

 

kan godt være han elsker deg... men hverdagen kan gripe de fleste... kanskje han trenger en oppvekker... kanksje han tenker "hun kommer aldri til å forlate meg uansett", og da er det noen menner som ikke gidder stresse.... lykke til... håper det ordner seg ..

 

Anonym poster: 5f9effb422f61cebd881939492feb628

[Anonym bruker]

Jeg holder på å gi opp. Fordi når bare EN part i et forhold er interessert i å kjempe, mens den andre driter i det, så kommer det aldri til å gå. Jeg ønsker ikke å kjempe for noen som ikke vil ha meg og ikke elsker meg. Det blir bare desperat og går utover meg selv. Her gir jeg samboer komplimenter for ting han gjør, hvordan han ser ut, gir ham kjærtegn, flørter osv. Passer på å gjøre fint ting for ham. Og null respons tilbake. Samboer viser at jeg ikke er interessant eller attraktiv for ham, foretrekker heller snakke med venner/naboer enn meg, vil ikke ha sex, vil ikke kose osv. Jeg ønsker ikke å leve i et forhold med en som ikke ønsker meg.

 

Anonym poster: 78fb14b4b1ed4e6a2ef72b3e547f7d13

 

kan godt være han elsker deg... men hverdagen kan gripe de fleste... kanskje han trenger en oppvekker... kanksje han tenker "hun kommer aldri til å forlate meg uansett", og da er det noen menner som ikke gidder stresse.... lykke til... håper det ordner seg ..

 

Anonym poster: 5f9effb422f61cebd881939492feb628

 

Takker. Trenger ikke snakke med en som dytter meg vekk når jeg vil kose eller ikke svarer når jeg snakker til ham selv om jeg står 1 meter unna. Som blir irritert fordi han må bruke krefter på å snakke med meg, mens han skravler livlig med en kompis i telefonen 5 minutter senere. Som dro for å se fotballkamp alene når vi skulle ha kjærestehelg. Og så videre.

 

Anonym poster: 78fb14b4b1ed4e6a2ef72b3e547f7d13

[Elsker livet]

Ja, jeg tror mange gir opp for lett. At gresset er grønnere osv. Men det betyr nødvendigvis ikke at begge har gitt opp, men den ene parten. Da er det ikke lett å kjempe videre alene.

[BikkjeBisk]

Jeg tror det er blitt for "lett" å gå ifra hverandre.

 

Vi hadde en skikkelig nedbakke sammen, det var et helvette. Var mange ganger vi bare paserte hverandre og ord ble ikke utvekslet på mange dager, det var så vanvittig mye sinne mellom oss. Mye pga vi mente det ikke eksisterte respekt eller et ønske om å hjelpe den andre - noe som var helt sant. Men grunnen til at vi klarte oss var nettopp pga vi har et barn. Vi klarte oss og har det veldig godt nå, hadde vi ikke hatt barn hadde vi nok ikke klart oss. Reddningen vår var at han pendler og er ofte borte i 1-2 mnd, vi fikk en slags "pause" fra hverandre, slik fikk vi det lettere for å finne ut hvor feilene våre lå. Jeg tror det viktigste av alt var at vi fant ut at vi savnet hverandre. Og tro det eller ei, men bøkene Mars og Venus var til stor hjelp

[Anonym bruker]

Ja, jeg tror mange gir opp for lett. At gresset er grønnere osv. Men det betyr nødvendigvis ikke at begge har gitt opp, men den ene parten. Da er det ikke lett å kjempe videre alene.

 

Signerer. Samtidig som ting som vold, gjentatt utroskap, psykisk mishandling osv er ting som man ikke skal behøve å "jobbe seg gjennom" bare fordi man har et barn. Man skal ikke ofre seg helt for å holde sammen for enhver pris.

 

Anonym poster: 78fb14b4b1ed4e6a2ef72b3e547f7d13

[BellaSuz]

Er så mange eksempler på par som går fra hverandre de par første årene i småbarnsperioden. Flere jeg kjenner også, forhold som har virket veldg gode og stabile men som ryker når det kommer småbarn i hus.

Jeg tenker at de gir opp for fort, og ofte ikke gidder å kjempe litt for forholdet. Hva tenker dere?

 

Anonym poster: 3af59c90b7bc889de314723bb07cf69f

 

Mange gir opp alt for fort, så snart verden går dem litt imot er forholdet ikke verdt å kjempe for.

Synes vi alle skal tenke på ordene "i gode og onde dager" selv om man ikke er gift.

Jeg og samboer har vært gjennom et brudd på 6 mnd, familievernkontoret og litervis med tårer, men vi holder sammen, vi gjør så godt vi kan for at både vi og barna skal ha det bra. Og nå venter vi jammen meg nr 2 med stor glede!

Men veien hit har vært tung, og vi møter nok atter flere utfordringer senere i livet. Uansett, vi SKAL bare være sammen vi!

Endret 8. februar 2013 av BellaSuz

[Gjest AnneS]

Synes det er vanskelig å dømme andres brudd. Det jeg derimot tror, er at endel får barn for tidlig i forholdet. Hvis man får barn før man kjenner hverandre godt, eller midt i forelskelsens rus, tror jeg hverdagen kan bli ganske tøff. Har man vært sammen i mange år før man får barn, har man jo en langt bedre ballast. Man vet at livet består av flest hverdager, at forholdet går opp og ned, at man kan ha nedturer, men oppnå bedre dager igjen osv.

 

Anonym poster: 0c9a39ce8dbc9a656a9226d42e62ee3a

 

Jeg tror nok det kan være en utfordring å få barn etter å ha vært sammen i mange år og jeg da, for da er man så vant til seg og sitt at det kan bli overveldende å plutselig skal sette en baby i første rekke.

[Gjest Skofantomet]

Er så mange eksempler på par som går fra hverandre de par første årene i småbarnsperioden. Flere jeg kjenner også, forhold som har virket veldg gode og stabile men som ryker når det kommer småbarn i hus.

Jeg tenker at de gir opp for fort, og ofte ikke gidder å kjempe litt for forholdet. Hva tenker dere?

 

Anonym poster: 3af59c90b7bc889de314723bb07cf69f

 

Enig med det. Men også er det mangen som blir kjærester for fort, og får barn alt for fort og parforholdet er ikke sterkt nok til å komme seg over småbarnskneiken.

Samtidig er det mange parforhold som ryker fordi kvinnen som oftest vokser veldig mye på å få barn, mens mannen kanskje står igjen på stedet hvil, og da blir det jo som oftest litt problemer.

 

Egentlig skulle det vært obligatorisk å ha vært sammen i noen år før barna ble til, det skulle vært kurs man måtte gå på for å få innsikt i hvordan småbarnslivet var så man visste hvor hardt det kan være, og alle burde snakke masse sammen FØR barnet var overhodet laget om oppdragelse, verdier osv. DA tror jeg det hadde vært langt færre skilsmissebarn!

[Slufse Guri]

De som virkelig burde satse videre går ifra hverandre med en gang, mens de som har ett forjævelig dritt forhold skal absolutt sette på seg øyebind og holde seg fast! Gjelder såklart ikke alle.