Dere som har barn er heldige:)

[Anonym bruker]

Selvom våkennetter, oppkast/barnesykdommer, dårligere økonomi og mindre fritid er en "bivirkning" av å få barn, håper jeg at dere er veldig takknemlig for at dere er blitt mødre.

 

Jeg har så utrolig lyst på barn. Jeg er ikke i noe forhold, og vil ikke bli alenemor, så jeg får bare smøre meg med tålmodighet. Om jeg endelig finner meg en mann, vil jeg også føle trygghet og se at vi kan ha en fremtid sammen. Dette vil jo ta tid.. Ventetiden er lite gøy :/

 

Kos dere med barna dere som våkner i natt eller altfor tidlig i morgen..

 

Anonym poster: 15799b84b71c74bddbd7f5714301b36b

[Snuppa09]

Helt enig med deg. Jeg har selv barn og synes mange klager vel mye. Du er veldig fornuftig som ikke setter deg og dine "behov" for barn i første rekke. Det er viktig å være i et stabilt forhold før man tenker på å få barn. Det er ikke "bare" å dra på storken el lign, barn har rett på å kjenne begge sine foreldre.

[Anonym bruker]

Vet jeg er heldig. Og trøtt. Du kan få låne mitt frem til jeg er klar til å stå opp.

 

Anonym poster: de6a9cc24fe5d1cc395165f7f16c814e

[Linn2007]

Jeg er så takknemlig og lykkelig over barna mine. Tenker på hvor glad jeg er i dem stort sett alltid.

[Anonym bruker]

Jeg tenker også på hvor glad jeg er i barna mine omtrent hele tiden. Ingen som tar barna sine for gitt her i gården Har i tillegg en søster og en god venninne som ikke kan få barn, noe som kanskje har gjort meg enda mer bevisst på hvor heldig jeg er.

 

Lykke til i jakten på drømmemann og fremtidige barn, HI

 

Anonym poster: 876d09a80fbba6fddd36f1b9245715df

[Anonym bruker]

Lev i nuet og kos deg med din frihet. Å gå og vente er ikke bra. En dag sitter du også her og klager!

 

Anonym poster: 56459ebec41c42f3d70cc188f64b8561

[Ikkesåallerværst]

Jeg er også taknemlig, men jeg er også veldig sliten.

 

Søsteren min har slitt i årevis med å få barn, men nå har de bestemt seg for et liv uten. Hun har sett hvordan vi strever med våkennetter, sykdom, ønsker å jobbe redusert og legger karriere på hylla fordi vi må sette ungene først. Hun sier at det å ha sett det gjør det enklere å tenke at et liv uten barn også har sine fordeler. Selv om de selvfølgelig helst ville hatt barn -bonde jeg forstår veldig godt.

 

Det kunne aldri falle meg inn å fortelle folk jeg ikke kjenner godt, eller folk som ikke har barn der jeg ikke vet om det er selvvalgt, hvor sliten jeg er, men jeg forbeholder meg retten til å lette på trykket her inne og til de jeg kjenner godt, uten at det skal være et tegn på at jeg ikke setter pris på at jeg har barn.

 

Håper ønsket ditt går i oppfyllelse til slutt, på sidelinjen har jeg sett hvor forferdelig mye skuffelser, sorg og urettferdighet det innebærer å være ufrivillig barnløs.

Endret 6. februar 2013 av Ikkesåallerværst

[Anonym bruker]

Ja, men vet du hva?

 

Jeg er selvsagt glad i min datter, men:

Jeg hadde ikke blitt gravid om jeg hadde visst at det skulle koste meg så mye helse (for resten av livet). Smerter osv underveis i svangerskap skulle alltids klart.

 

 

 

Anonym poster: 338ee9dd1f0082799b7021665c898e35

[Gjest Aprikos Syltetøy]

Når jeg ser på sønnen min nå, skjønner jeg hva som er viktig i livet. Han er mitt alt, og jeg føler meg så veldig priviligert og heldig som får lov til å ha han i livet mitt Selv etter en relativt hard fødsel og våkennetter, ammeslit og gråt, er dette det beste som har skjedd meg <3

[Light of my life]

Ja, jeg er virkelig heldig Håper å bli så heldig en gang til

[MGS123]

Det har du helt rett i. Vi burde klage mindre, for egentlig er jo både våkenetter og alt det der verdt det, når man ser hva man har fått ut av det. Var litt sånn som deg før jeg traff mannen min, men som de sier over her, nyt friheten nå, og ikke stress, vær litt ego

 

Og du... Det er ikke sikkert det tar så lang tid før du sitter der med en helt egen liten familie. Ble sammen med mannen i 2010, og vi fikk en liten datter litt ut i 2012. Det er ikke sikkert du trenger så lang tid for å finne ut om han er den rette, noen ganger vet man bare

[HeltLykkelig ♥♥]

Ja, vi er veldig heldig og takknemlig

 

I 2008 trodde jeg jeg aldri kom til å oppleve det. Hadde vært prøver lenge og ble plutselig forlatt av min samboer gjennom 7 år. Trodde løpet var kjørt.. Ogå med tanke på at jeg hadde vanskelig å å barn og regnet med det ville ta tid evt ikke gå om jeg traff en ny jeg ville etablere meg med. Og jeg ville heller ikke stresse med å finne en ny.

 

Sommeren 2009 sto han plutselig der rett foran meg. Vi klikket med en gang og hadde samme drømmer og tanker om familie begge to. Kastet pillene etter 6 mnd og bestemte at det om skjer det skjer.. Og skjer de ikke så er det greit. På første forsøk satt spiren og i oktober 2010 satt vi med verdens nydeligste jente i armene.

 

Nå i april venter vi lillebror

 

Ja, det er våkenetter, bekymringer og stress.. Men ville aldri byttet mot noe! Den følelsen av kjærlighet er stor at man kan ikke orestille seg det før man står der.

 

Krysser fingrene for at du gå får oppleve dette en dag det er ikke umulig

Endret 6. februar 2013 av HeltLykkelig ♥♥ Live+spire

[Fire småtroll]

Ja, vi er heldige

 

Selv om man blir sliten er det en lykke å ha barna, de gir livet en helt annen mening og ordet kjærlighet får en helt ny dimensjon..

 

Jøss, så poetisk, er bare tanken på barna som kan få en i sånn sinnstemning, hehe

[Anonym bruker]

Ja, vi er fantastisk heldige!

Det å få barn gir livet bare rett og slett et helt annet innhold, det åpner en ny dimensjon. Jge synes ikke det har væt SÅ forferdelig slitsomt heller, selv om vi selvsagt også har hatt vår andel av våkenetter, sykdom, engstelse osv. Det å få barn har ihvertfall ikke ødelagt helsen min, jeg er i fin form - for de fleste kvinner er det jo bra og redusere dødelighet å få barn og amme.

Men, du får nå ihvertfall nyte den tiden du har nå, som barnløs, for den tiden har også så mye fint ved seg, og bør utnyttes til fulle.

 

Så for å understreke hvor heldige vi er slå jeg til med to fine dikt om det å være mor. begge har versert her inne flere ganger, men en god ting kan vel ikke gjentas for ofte:

 

 

Vi sitter og spiser lunsj en dag, da min datter plutselig sier at hun og hennes mann vurderer ”å starte en familie”. ”Vi holder på med en spørreundersøkelse,” sier hun, halvveis spøkefullt. ”Synes du vi skulle hatt en baby?”

”Det vil forandre livet deres,” sier jeg forsiktig og med et nøytralt tonefall. ”Jeg vet,” sier hun, ”slutt på å sove lenge i helgene, slutt på spontane ferieturer…”

Men det var ikke det jeg mente i det hele tatt. Jeg ser på min datter, prøver å finne ut hva jeg skal si til henne. Jeg vil hun skulle vite noe hun aldri vil lære på noe svangerskapskurs.

Jeg vil fortelle henne at de fysiske sårene fra en barnefødsel vil gro, men at å bli mor, vil gi henne et emosjonelt sår, så kraftig, at det for alltid vil gjøre henne sårbar.

Jeg vurderer å advare henne om at hun aldri mer vil kunne lese en avis uten å spørre seg selv, ”Hva om det hadde vært MITT barn?” At hvert eneste flykræsj, enhver husbrann vil plage henne. At hver gang hun ser bilder av sultende barn, vil hun lure på om noe kan være mer grusomt enn å se sitt barn dø.

Jeg ser på hennes nøye manikyrerte negler og moteriktige antrekk og tenker at uansett hvor sofistikert hun er, vil det å bli mor redusere henne til det primitive nivået hvor en bjørnemor beskytter sin bjørneunge. At et påtrengede rop ”Mamma!” vil få henne til å slippe en sufflé eller hennes fineste krystall uten et øyeblikks nøling.

Jeg føler at jeg bør advare henne om at uansett hvor mange år hun har investert i sin karriere, vil hun bli profesjonelt avsporet til morsrollen. Hun vil kanskje ta i bruk barnehage eller dagmamma, men en dag vil hun gå inn til et viktig møte og ikke kunne slutte å tenke på den søte lukten av barnet sitt. Hun må bruke all den selvdisiplin hun kan oppdrive for ikke å skynde seg hjem, bare for å forsikre seg om at babyen hennes er ok.

Jeg vil at min datter skal vite at hverdagslige avgjørelser ikke lenger vil være rutine. At en fem år gammel gutts ønske om å bruke herretoalettet fremfor dametoalettet hos McDonald’s vil utgjøre et kjempedilemma. At akkurat der, midt i skramlende brett og hylende unger, vil ting som uavhengighet og kjønnsidentitet bli veid mot den muligheten at en barnemishandler kan lure inne på toalettet. Uansett hvor god hun er til å ta avgjørelser på kontoret, vil hun konstant sette spørsmål ved sin evne til å være mor.

Når jeg ser på min attraktive datter, vil jeg forsikre henne om at hun etterhvert vil kunne ta av de ekstra svangerskapskiloene, men hun vil aldri føle seg som den samme som før. At hennes livsstil, som nå er så viktig, vil ha mindre verdi for henne med en gang hun får barn. At hun ville ofret seg selv umiddelbart, for å redde sitt avkom, men at hun også vil håpe på enda flere år, ikke for å oppnå sine egne drømmer, men for å kunne se sitt barn oppnå deres.

Jeg vil at hun skal vite at et keisersnitt-arr eller et skinnende strekkmerke vil bli et hederstegn. Min datters forhold til hennes mann vil endres, men ikke på den måten hun tror. Jeg skulle ønske hun kunne forstå hvor mye du elsker en mann som forsiktig puddrer en barnerumpe eller som aldri nøler med å leke med sitt barn. Jeg synes hun bør få vite at hun vil forelske seg i ham igjen av årsaker hun nå ville synes er veldig uromantiske.

Jeg skulle ønske min datter kunne fornemme det bånd hun vil kjenne med kvinner som opp gjennom historien har forsøkt å stoppe krig, fordommer og fyllekjøring. Jeg vil beskrive for min datter den gleden det er å se ditt barn lære seg å sykle. Jeg vil fortelle henne om den inderlige latteren fra en baby som rører ved den myke pelsen til en hund eller en katt for første gang. Jeg vil at hun skal kunne kjenne den gleden som er så virkelig at den faktisk gjør vondt.

Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer. ”Du vil aldri angre på det, ” sier jeg til slutt. Så strekker jeg hånden over bordet og klemmer min datters hånd og sier en stille bønn for henne og for meg selv og for alle dødelige kvinner som snubler på deres vei inn i dette vakreste av alle kall. Det er fantastisk å være mamma.

- Ukjent forfatter

 

Ein barnesko

 

Eg var så trøytt av dagen

eg stunda etter ro,

no skulle det bli godt å gå til kvile.

Men som eg gjekk og rydda

eg såg ein liten sko,

ein barnesko, som leita fram att smilet.

 

Han var så god og liten,

så hjelpelaus og tom.

Han stod der liksom lengta etter foten.

Ei lita krulla pløse

og hælen skakk og rom,

ja, heile skoen verka litt av moten.

 

Eg stiltra meg til senga

og fann ein liten fot

så god og mjuk og varm og la mot kinnet.

- Eg minnest ofte skoen,

når dagen gjeng imot -

og no som dengong ljosnar eg i sinnet.

 

Så mang ei mor lyt gøyme

på småe barneskor,

og ber i einsemd sine tunge minne.

Og difor er eg takksam

for eg får vera mor

og leggje liten barnefot til kinnet.

 

 

Ingebjørg Kasin Sandsdalen

 

Anonym poster: 0f31c10007826bea148ccd7f877ccc09

[Anonym bruker]

Jeg er utrolig heldig. Vi prøvde i 2,5 år før vi fikk barnet vårt. Nå er vi på 3 året på nummer 2 og det ser ikke ut til at det blir å gå med det første. Jeg er alikevel evig takknemlig for at jeg har fått lov til å bli mamma til den nydelige jenten min. Jeg ville ikke byttet det mot noe og setter pris på hvert minutt <3

 

Anonym poster: 1e1833106d7d3c5235da9aed5575636a

[Anonym bruker]

HI:

 

Godt å se at dere er takknemlige:-) Jeg har gode venninner som er gode mødre for sine barn. Som forteller meg at det overhodet ikke er en dans på roser hver dag. Barn som ikke lyer på første, andre, tredje beskjed. Barn som står opp fra sengen hver gang du går fra rommet. Barn som gråter, trasser og prøver å tøye grenser. Barn som ikke vil ha det du har laget til middag. Barn som kaster opp over deg eller hele sengen. Barn med utestemme inne. Barn som overhodet ikke synes det er gøy å handle. osv. Barnehageregninger, planlegging, bekymringer og stress.

Men jeg ser også hvor stolt mine venninner er. Hvor utrolig mye barna deres beriker livet deres. Hvordan en "stygg" tegning (som selvfølgelig er det fineste en mor har sett) kan røre de til tårer. Når barnet gråter vil den ha trøst og kos hos mammaen sin, som gir de trygghet og er verdens viktigste person i oppveksten. Venninnene mine stråler når barna lærer noe nytt og ler seg ihjel når barna kommer med det ene gullkornet etter det andre:-) Jeg er "tante". Så uendelig glad jeg er i disse barna, kan jeg ikke engang forestille meg den kjærligheten det er mellom en mor og sitt barn. Men GUD som jeg håper at jeg en dag får kjenne hvordan det er!

 

Jeg sitter såklart ikke hjemme og sutrer over at jeg ikke har min egen familie. Jeg har nok av ting å være takknemlig for. Har et hjem, en jobb, vann og strøm. Varme klær og god helse. Fantastiske venner og fin familie.

Jeg har det veldig bra, og synes overhodet ikke synd i meg selv.

Men noen minutter innimellom kjenner jeg godt at jeg så gjerne skulle funnet meg en fantastisk mann, far til mine fremtidige barn:-)

 

Til det skjer, har jeg heldigvis fadderbarn og "tantebarn" som tegner til meg, som viser meg hva de kan, som vil lese med meg og som hopper på meg i jubelrus når jeg kommer:-) Jeg er heldig jeg også!

 

Anonym poster: 15799b84b71c74bddbd7f5714301b36b

[Isola&Lille+julegave]

Helt enig med deg. Jeg har selv barn og synes mange klager vel mye. Du er veldig fornuftig som ikke setter deg og dine "behov" for barn i første rekke. Det er viktig å være i et stabilt forhold før man tenker på å få barn. Det er ikke "bare" å dra på storken el lign, barn har rett på å kjenne begge sine foreldre.

Man har aldri noen garanti for at et forhold varer. Kjenner mange mødre som har blitt forlatt av "drømmeprinsen" i "stabile" forhold både under og kort tid etter graviditet. Over halvparten av alle ekteskap går i oppløsning. Sansynligheten for en alenemortilværelse er uansett stor!

Jeg syns også barn har rett på å få vite opphavet sitt. Donorbarn vet sitt opphav. Ved åpen donor kan de også møte sin biologiske "far".

Barnet trenger mannlige rollemodeller. Men at det MÅ være biologisk far, stemmer ikke!

Man har hele livet på å finne drømmemannen. Men kun kort tid man kan få barn på.

[LittLykkelig]

Tusen takk HI. Jeg setter virkelig pris på barnet mitt hver dag. Håper det ordner seg for deg