Hva skal jeg gjøre? Innspill?

[Anonym bruker]

Gutten min på 13 år sliter veldig. Han har kommet seg gjennom barneskolen på en smal linje. Det har vært tøffe dager på barneskolen, der leksene har tatt 3 timer å gjøre ferdig til tider. Noen ganger mer noen ganger mindre. Han arbeidet ikke alle disse timene, han sturet for det meste. Nektet. Kunne ligge resten av dagen i senga bare for å slippe.

Jeg har blitt beskyldt for å ha gjort leksene for ham - av ham i ettertid. Jeg har sittet ved ham i alle disse timene og prøvd å være en lærer og veiledet.

 

Jeg har sagt fra i et hvert ordinære møte med lærer at far har lese/skrive/konsentrasjonsvansker. Jeg har alltid fått høre at gutten ligger på kanten men har vært for flink til å få hjelp av skolen.

Jeg føler jeg har skyld i at han holdt seg over kanten, hadde jeg ikke hjulpet slik jeg har gjort i årevis hadde kanskje hjelpen kommet før.

 

En gang i blant fikk han være med andre barn ut i timen for å gi han litt ekstra mulighet til hjelp. Det er alt han fikk fra skolen.

 

Nå har han begynt på ungdomsskolen og livet vårt har falt totalt sammen.

 

Han hater skolen.

Han er ofte syk, får plutselig hodepine/kvalme midt i skoletiden.

Han nekter å gå på skolen. Særlig når ikke lekser er gjort. Noen ganger kommer vi oss på skolen til kl.11.

Han lyver om lekser, han sier de er gjort.

Han glemmer å ta hjem bøker til lekser.

Han har over 30 anmerkninger bare i januar.

I går hadde han fire oppgaver i konstruering av vinkler. Vi fikk gjort en, og det tok 1 time og 5 min.. Han gjorde slett jobb med den andre leksen og ga blaffen i den tredje. Jeg gråt i 10 min etter start på lekse nr.2 da han bare ga blaffen og hånet meg, så jeg måtte ta med meg søsteren og dra ut.

 

Jeg har prøvd å ta vekk goder som TV, mobil, pc. Hjelper ikke.

Jeg har prøvd å få et sett bøker hjemme - fra skolen. Nei.

Jeg har prøvd å snakke med ham daglig. Hjelper ikke.

Jeg gråter hver dag, jeg begynner nå bare ved å tenke på det.. Jeg har aldri grått før!! Jeg er totalt knekt som menneske av dette.

Jeg gråter fordi jeg vet hvor alvorlige konsekvenser dette har for videre skolegang. Jeg gråter fordi jeg ikke når inn til ham, jeg som alltid har hatt et åpent forhold til ham.

 

Lærer mener han har alvorlig ADD.

Lærer mente han bare kunne slutte skolen. Jeg kunne ha hjemmeundervisning.

Lærer mente han mulig må gå om igjen året.

Vi har møte med PPT innen kort tid.

Vi har møte med BUP om en mnd.

 

Han truer med å ta livet sitt, hvis han får ekstrahjelp i skoletiden.

Han truer med å ta livet sitt hvis vi sender han vekk på spesialskole.

Han truer med å ta livet sitt hvis barnevernet blir innblandet, og han må flytte.

Han nekter å ta "dop" hvis PPT/BUP mener det. Han hater sprøyter/tabletter.

 

Gutten min - han som har vært verdens flotteste gutt, alltid fått skryt av ham, høflig, hjelpsom og empatisk har blitt mitt største mareritt.

Jeg føler jeg har vært en god mor i alle år, og knekkes psykisk av å innse at alt jeg har gjort knuses på noen måneder.

 

Hva mer kan jeg gjøre selv?

Hva kan jeg forvente av PPT/BUP?

 

Han er ikke spilleavhengig, jeg kontrollerer hvilke spill og hvor lenge pcen er i bruk.

 

 

Anonym poster: 1895fb11ffc678b7a42aa9447a5ec2c7

[Anonym bruker]

Mye av det du skriver ligner veldig mye på hva min fetter måtte gå igjennom. Han lå også på kanten til lese og skrivevansker, men ingen som tok tak i det. Endte med at han klarte ungdomskolen så vidt (ingen som stryker på ungdomskolen og må gå om igjen så vidt jeg veit idag, kan ta feil). Han droppet vgs. Helt til en gammel lærer fra barneskolen møtte han og fikk han inn på vgs med tilrette legging og mye hjelp. Han gikk ut fra kokkeskolen med bare femmere og seksere er på vei til å bli en av de beste kokkene i Norge. Så ting kan snu. Jeg ville fått all den hjelpa jeg kan få. Selv om han er på kanten så har han fortsatt problemer og må ta tak i det med en gang og ikke la det surre og gå noe lenger!

 

Du har vært en flott mor som har prøvd så godt du kan, men her trenger du hjelp og Bup er flinke på barn og finner fort frem hva som kan være feil og hjelpe til der det trengs

 

Anonym poster: 2872568b8cd4db6ad52fe126d9ea3fc1

[Mushu]

Du har sikkert prøvd dette men tenker å nevne det likevel. Har han noko som han er flink til og som han liker å jobbe med, praktisk arbeid av ein eller anna type? Virker som han trenger å få opp mestringsfølelsen. Når eg gjekk på ungdomsskulen var det ei i klassen som hadde arbeidsplassering ein dag i veka, kanskje noko sånt hadde vert bra for han? Stå på og ikkje gi opp, lykke til.

[Anonym bruker]

Takk for svar!

Vi hadde møte med PPT hjemme hos oss for å få en rolig og uformell start med det offentlige. PPT mente han trengte 1 dag med arbeidsplassering og tilrettelegging på skolen.

Jeg må begrense oppgaver i hjemmet, feks må jeg ordne gymbagen og holde orden på nøkler/busskort, og han skal slippe å tenke for mye på mange ting samtidig.

Jeg må også begrense leksetiden til en klokketime.

Han skal bare lese essensen i en tekst, altså ikke lese alle 10 sidene i leksen, men den ene som inneholder relevant tekst. Han skal få gå ut i timene når han føler hodet blir tungt.

 

Det skal bli spennende å se om dette gir positivt utslag.

Godt å høre at det finnes positive historier der ute

Jeg leste nettopp at 1/3 av ADD-barn blir kriminelle/misbrukere. Jeg håper ikke dette er reellt, min største skrekk

 

 

 

Anonym poster: 1895fb11ffc678b7a42aa9447a5ec2c7

[Gjest Morn du]

Huff, han skulle hatt hjelp utenfra for lenge siden. Men nå som bup har gitt dere råd, og er der for dere, tror jeg det vil gå mye bedre . Har selv ei som sliter en del, men hun får hjelp og tilrettelegging uten noen form for diagnose. Har hele veien begrenset leksene når jeg har sett behovet for det.

 

Håper dere får læreren med på laget, godt samarbeid mellom skole og hjem er viktig . Masse lykke til .

[Gjest Morn du]

Mente selvfølgelig ppt.

[Anonym bruker]

Min tanke er at dette ikke høres ut som 'bare' lærevansker. Dette høres ut som en gutt som kanskje er ensom og mobbes i tillegg...? Kan det tenkes at det er derfor han frykter å skille seg enda mer ut? Og kan det være tilfellet dersom fokus og tidsbruk i stor grad har måttet være på lekser og vennskap dermed har blitt nedprioritert? Har han hatt opplevelser ellers som har gitt mestringsfølelse på en annen arena?

 

Anonym poster: 6fe8d10c9a450bddc331707a71c71b98

[Anonym bruker]

Beklager, så ikke svaret før nå. Nå ble jeg i hvert fall glad på deres vegne . Håper han også kan få noen å snakke med på jevnlig basis for å lufte tanker og følelser.

 

Anonym poster: 6fe8d10c9a450bddc331707a71c71b98

[Anonym bruker]

Takk for svar!

Jeg ser dere tenker litt på dette med mestringsfølelse og det er jeg veldig obs på.

Han har mange venner og blir ikke mobbet, men er redd for å bli det nå da han mest sannsynligvis må ut av klasserommet for effektiv læring. Dette vil han overhodet ikke! Puberteten har selvfølgelig også startet opp i dette..

 

Jeg angrer veldig på at jeg har hjulpet han slik i alle år. For hadde jeg gitt litt faen hadde han mest sannsynlig vist sitt sanne jeg tidligere, og overgangen til ungdomsskolen hadde gått lettere. Jeg tenker da på dette med ekstraundervisning. Det er døden å måtte gå ut fra NÅ, det skulle vært fra første skoledag

 

Jeg får ikke endret denne følelsen hans, og jeg husker igjen meg selv som 13 åring, ikke gøy

 

HI

 

Anonym poster: 1895fb11ffc678b7a42aa9447a5ec2c7

[Følelsesvims]

Har du tatt dette opp med barneskolen? Jeg tror rett og slett jeg ville sendt et brev av typen, "Hei, husker dere oss, jeg som maste og dere som sa at det ikke var noe? Dette har skjedd/skjer nå. Jeg ber herved om en redegjørelse for de vurderinger som har blitt gjort i den tiden han gikk hos dere, slik at vi har et grunnlag for videre tiltak i ungdomsskolen. Jeg ber også om en redegjørelse for at dette blir gjort bedre ved fremtidige tilfeller." Gjerne ispedd noen paragrafer om rett til tilrettelagt opplæring og slikt (og en setning om at dere minner om forvaltningslovens paragraf .... om svarfrist (husker den ikke farten, du kan google). Da får de litt smekk på lanken og.... Virker som at barneskolen (og IKKE du, du har jo sagt fra og gjort alt du kan!) har en del av skylden for at det har gått så langt, og hadde det vært mitt barn hadde de gud hjelpe meg fått vite det!

[Anonym bruker]

Godt dere nå får hjelp.

 

Jeg har en på 8 år som jeg mente trengte hjelp, men skolen ville ikke høre på meg. Jeg fikk hjelp av en advokat med å skrive et brev der vi rett og slett truet dem med søksmål hvis han ikke fikk den hjelpen han har krav på. Nå får gutten min hjelp og har kommet seg opp på nivå med resten av klassen.

 

 

 

Anonym poster: 18498e831f8f9fb19902b9c2da8e29f2