Gå til innhold

Opplevd at barnet våkner brått og skriker om kvelden?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Hei DIB-damer.

 

Jeg jobber som journalist for Foreldre & Barn og skal skrive en nettsak om nattskrekk hos barn.

Nattskrekk er når barnet våkner brått og gråter/ skriker, som oftest prøver man å roe barnet men man får ikke kontakt.

 

Dette er frustrerende og ekkelt, begge mine barn har jeg opplevd dette med!

 

Er det noen av dere som har opplevd lignende hos barnet/ barna da de var rundt 3-års alder?

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Sønnen vår hadde fire anfall av natteskrekk mellom 17-20 mnd alder. Skikkelig guffent, overhodet ikke kontaktbar, så rett gjennom oss og alt vi kunne gjøre var å forhindre at han skadet seg selv. Første tre anfallene kom med 2 ukers mellomrom og varte i 10-12 minutter, siste kom en måned senere og varte i 45 minutter... Heldigvis ikke skjedd siden (nå straks 22 mnd gml), men regner jo med at det blir langt hyppigere når han kommer i den klassiske alderen for disse anfallene :( Forferdelige greier!

Skrevet

sønnen min(8mnd) har ved et par anledninger våknet plutselig og hylskrike. Det er veldig rart for han er ingen skrike baby... dvs han skriker lite .. men det går ann å trøste han etter litt byssing, så kanskje det ikke er nattskrekk..

Skrevet (endret)

sønnen min(8mnd) har ved et par anledninger våknet plutselig og hylskrike. Det er veldig rart for han er ingen skrike baby... dvs han skriker lite .. men det går ann å trøste han etter litt byssing, så kanskje det ikke er nattskrekk..

 

Om du klarer å oppnå kontakt med barnet så er det ikke natteskrekk. Trust me, du skjønner hva det er om barnet får natteskrekk.. Jeg hadde bare lest om det men gjenkjente det straks, ungen våkner hylskrikende og er utrøstelig. Den ser tvers gjennom deg, slår deg unna, skriker med en helt "sinnsyk" stemme og er umulig å trøste. De er et eller annet sted mellom drømmeverdenen og den våkne verdenen og det er utrulig frustrerende å ikke kunne hjelpe ungen sin.. Og så faller de plutselig sammen og sover videre, og husker ingenting neste dag. Det vanligste er vel at anfallene varer i 10-15 minutter og at de skjer på fornatta.

Endret av Madolyn&Muffin
Skrevet

ja, det værste jeg har opplevd.

jenta mi er 6 uker.

hva i allverden er det hun drømmer om?

har så vondt av henne.

Skrevet

Vår erfaring:

Jenta vår startet sine anfall som baby, aner ikke akkurat alder, men de ble ganske tydelige da hun var rundt året. Jeg holdt på å miste henne i gulvet flere ganger da hun panisk slet seg løs når jeg prøvde å trøste, hun fikk overnaturlige krefter mens det pågikk

Anfallene kom nærmest hver natt, omtrent 2-5 timer etter leggetid. Vi måtte sove med henne på madrass på gulvet slik at vi lettere kunne være i nærheten og hindre henne i å skade seg selv mens det pågikk. Det kunne gå raskere over dersom jeg pratet høyt og bestemt til henne fra et annet sted i rommet, men det eskalerte om vi enten prøvde å trøste eller om vi ikke gjorde noen ting.

Anfallene ble færre etter som hun ble eldre, og når hun var tre år var de nede til 1 gang i uka, når hun ble fire år sank hyppigheten ned til annenhver uke. I en alder av fem år ser det nå ut til at de er forsvunnet helt. Håper jeg i alle fall, vi har hatt rolige netter i over et halvt år nå. Angsten jeg opparbeidet meg for å legge meg om kvelden har endelig begynt å slippe taket.

Skrevet

Har opplevd det mest med han eldste som nå er 8 år. Fortsatt så kan han gråte i søvne, er våken, og jeg snakker med han. Men han husker ikke det dagen etter. Merkelig. Når han var mindre kunne han skrike rundt i stua og løpe. Akkurat som han hadde fanden i hælene. Men fikk ikke roet eller kontakt med han.

Skrevet (endret)

yngstedatter på 41/2 har fått bekreftet denne søvnforstyrrelsen. Begynte i 3 årsalder og er problem fortsatt. I starten forstod vi ikke at det gjaldt noe annet enn mareritt, men syntes det var rart at vi ikke kunne roe henne på samme måte som eldstemann. Dårlig søvn gir flere anfall og på det verste var vi oppi flere anfall hver natt på opptil 45 min over flere måneder. Det mest hjerteskjærende er når du kommer til barnet ditt og hun er tydelig livredd og hysterisk og du kan ikke gjøre noe. Hun har kravlet på vegger, tydeligvis sett skumle ting, ropt etter mamma selv om jeg er rett foran henne, hylt "kan ikke noen hjelpe meg? hjeeeeeelp!" Så til tider har jeg lurt på hva naboer har tenkt. kvelder har jeg endt opp på mitt eget rom for å gråte litt fordi jeg rett og slett synes det er uhyggelig og en tid ble jeg redd for at det var utslag av psykiske problemer. Men det var nok mitt trøtte hode som tenkte. Kombinert med astma og kløende eksem endte det med vallergan etter utallige runder til to leger, helsestasjon, psykolog og spesialist. 8 mnd gikk vi uten god søvn og til slutt holdt hele familien på å møte veggen. Det fikk henne inn i god søvnrytme og brukes nå sjeldent. Det skal svært lite endringer før det kommer tilbake, ferie, sykdom, en natt i annen seng gir nattskrekk tilbake så gode rutiner og fast rytme er viktig for henne samt at hun må unngå å bli overtrøtt. Som barn gikk jeg selv i søvne og dette er visst relatert og går i arv.

 

Mitt råd er å oppsøke hjelp, vi byttet fastlege for å få bedre oppfølging og henvisning til spesialist. første fastlege mente vi burde tåle at et barn hadde mareritt, han hadde ikke peiling på nattskrekk...

Endret av 2barnsmams
Skrevet

Min yngste har nattskrekk. Begynte vel litt før 2 års alder. Han er nå 4 1/2 og våkner fremdeles med nattskrekk av og til. Hos han skjer det alltid et par timer etter han har sovnet. Han bråvåkner og skriker høyt. I starten var det veldig skremmende for vi visste ikke hva det var. Når vi prøvde å trøste ble det enda værre og han kunne rope "jeg vil ikke" helt desperat. Han prøvde alt han kunne å få oss vekk og virket som at han var redd for oss foreldre. Synes det var helt forferdelig. Var ikke mulig å få kontakt med han. Etterhvert som vi skjønte hva det var, lærte vi oss teknikker som gjorde at han roet seg litt fortere. Og når vi fikk mer kunnskap om nattskrekk, ble det litt lettere å håndtere det følelsesmessig for oss voksne. Men det er fremdeles fælt når det står på. Synes s.å synd på han, men det virker ikke som at han husker det selv.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...