Anonym bruker Skrevet 4. februar 2013 #1 Skrevet 4. februar 2013 Jeg sliter. Jeg sliter sånn med tanken på å måtte gå på jobb hveeeeer eneste dag i resten av mitt liv. Det er ikke tanken på å jobbe i seg selv,men tanken på å MÅTTE gjøre dette,å ikke kunne bestemme selv at jeg ØNSKER å jobbe. Skjønner? Flere som sliter med sånne tanker? Noen tips for å kunne legge de ifra seg og komme seg videre,godta at "sånn er det bare"- som de fleste sier om man lufter tungsinnet sitt for noen. Idag fikk jeg noe som jeg tenkte lignet et panikkanfall. Ble atter en gang fanget i desse dumme tankene der jeg gikk og ryddet på jobb,og kjente magen snørte seg sammen, jeg fikk pusteproblem og hadde lyst å bare reise derifra. Ble både varm og kald samtidig. Aaaargh ,jeg vil ikke ha det sånn. Vurderer å ringe legen imorgen og fortelle det,men er redd for konsekvensen av det mtp at jeg har barn. Vil barnevernet bli automatisk kontaktet om mor er deprimert? For det er det jeg er. Har bare lyst å sitte i sofaen og spise sjokkoladekake. Anonym poster: 52a1b0abfd12d121a1877bb3a39b0469
<3 2G <3 Skrevet 4. februar 2013 #2 Skrevet 4. februar 2013 Tror du bør finne en jobb du trives bedre i. Og nei barnevernet blir ikke kontaktet om du får hjelp. Det er verre om du ikke får det og vanskjøtter barna.
Anonym bruker Skrevet 4. februar 2013 #3 Skrevet 4. februar 2013 Jeg trivest faktisk veldig godt med det jeg jobber som,har mange forskjellige oppgaver og trivelige kunder/kollegaer. Det er som sagt ikke jobben som er problemet,men det at jeg MÅ gå dit hver dag. Anonym poster: 52a1b0abfd12d121a1877bb3a39b0469
<3 2G <3 Skrevet 4. februar 2013 #4 Skrevet 4. februar 2013 Hør med legen din om en gradert sykmelding mens du venter på behandling kan være løsningen. Noen plasser er det halve dager, andre kan du få 2 dager ene uken og 3 dager andre uken feks. Eva vurdere om du har råd til å gå ned i stilling for å få fri en dag i uken eller lignende. Å jobbe for å overleve er noe de fleste av oss i verden må gjøre og det må vi lære oss å leve med på et vis eller annet. Hvordan vi takler det derimot er gjerne forskjellig.
Anonym bruker Skrevet 4. februar 2013 #5 Skrevet 4. februar 2013 Takk for ord. Noen andre som har noen råd,erfaringer eller lignenede å komme med? Anonym poster: 52a1b0abfd12d121a1877bb3a39b0469
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå